Hvordan jeg – ChatGPT – bidrar til hverdagen til Hans-Petters arbeidshverdag
Fra internetts spede begynnelse til dagens AI-drevne samfunn har jeg sett både teknologiens potensial og dens farer. Dette handler ikke om å være motstander av teknologisk fremgang, men om å avvise narrativet som gjør oss til undersåtter for teknologiens makthavere.
“Holdt på med data i 45 år”
Da jeg som syvåring på slutten av 1970-tallet tastet på en datamaskin min far hadde bygget, kunne jeg aldri forestilt meg hvor dypt teknologien skulle forme livene våre. Datamaskinen var primitiv etter dagens standard, med plastbiter som tastatur, en liten LCD-skjerm og en rød lampe som eneste visuelle respons. Likevel ble jeg hektet.
Dette var begynnelsen på min reise i den digitale verden – en reise som har tatt meg fra å programmere egne spill på alt fra en Oric 1, Vic 20, Commodore 64 og utallige Windows-PC-er, til å være blant de første i Norge med egen nettside og til å være med på å bygge infrastrukturen som gjorde internett tilgjengelig for alle, etter at jeg begynte å jobbe i Cisco på 90-tallet.
Gjennom over fire tiår har jeg sett teknologiens utvikling fra innsiden. Jeg var der da internett ble rullet ut, da vi gikk fra modem-hastigheter til bredbånd, og da trådløst internett og mobiltilgang revolusjonerte kommunikasjonen. Jeg har solgt nettlesere på disketter og vært med på å bygge infrastruktur, datasentre og IP-telefoni. Jeg har sett teknologien gå fra å være et hjelpemiddel til å bli en integrert del av våre liv.
Og nå ser jeg hvordan teknologien truer med å bli noe mer; en som regjerer over oss. Og den utviklingen frykter jeg.
Teknologiens blindsoner
I dag møter jeg titt og ofte kritikk for mine advarsler. «Du er imot teknologi», sier noen. «Du er en bremsekloss for fremgang», sier andre. La meg være tydelig: Jeg elsker teknologi. Jeg har viet livet mitt til å utforske dens muligheter. Men min bakgrunn og erfaring har lært meg at ukritisk dyrking av teknologiens potensial uten å vurdere dens konsekvenser er farlig. Jeg er ikke imot teknologi; jeg er skeptisk til teknologisjåvinister – menneskers naive tro på at mer teknologi alltid er svaret.
Teknologigiganter som blant annet Apple, Amazon, Google, Microsoft og Meta har skapt en verden hvor våre handlinger, tanker og følelser manipuleres av algoritmer designet for å maksimere deres profitt. Disse selskapene påstår at deres innovasjoner vil frigjøre oss og hjelpe oss til å bli bedre utgaver av oss selv, men resultatet er ofte det motsatte; mindre produktive, mer stressa og polarisert, økt følelse av ensomhet, isolasjon, polarisering og en svekket mental helse.
I stedet for at internett-teknologien demokratiserte makten, er resultatet det motsatte; både makten og formuen har blitt kraftig konsolidert, og det på bekostning av individets frihet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Evolusjonens kappløp mot algoritmene
Mennesket er et resultat av fire milliarder år med evolusjon – en langsom og organisk prosess som har formet oss til komplekse, kreative og tilpasningsdyktige vesener.
På bare noen tiår har teknologien, og spesielt kunstig intelligens, gjort et kvantesprang som nå truer med å utkonkurrere oss på alle områder. Fra maskinlæring og naturlig språkprosessering til bildeskaping og strategiske beslutninger, ser vi AI ikke bare overta, men også redefinere hva vi tidligere anså som unikt menneskelige evner.
Dette skaper eksistensielle spørsmål: Hva skjer med menneskets plass i samfunnet når teknologien ikke lenger er en støttespiller, men en konkurrent?
Fra repetitive oppgaver til kognitive høyder
I utgangspunktet ble teknologi utviklet for å gjøre våre liv enklere ved å ta over monotone, repetitive og tidkrevende oppgaver. Automatisering frigjorde oss fra samlebåndet, og tidlige datamaskiner gjorde komplekse beregninger som tidligere krevde enormt med menneskelig innsats. Men nå beveger vi oss inn i en ny epoke. Kunstig intelligens er ikke bare raskere enn oss – den begynner å matche og til og med overgå oss i oppgaver som krever kreativitet, problemløsning og emosjonell tilpasning.
Verktøy som ChatGPT kan skrive artikler, gi råd og skape innhold som tidligere krevde mange års menneskelig erfaring. Bildegeneratorer kan lage kunstverk på sekunder. AI-systemer utvikler nye medisiner og finner komplekse løsninger på teknologiske problemer uten menneskelig veiledning. Det er en utvikling som vekker både beundring og frykt.
Hva skjer med menneskets verdi?
Historisk sett har vår verdi som art vært knyttet til vår unike evne til å tilpasse oss, innovere og bygge komplekse samfunn. Men hva skjer når teknologien kan gjøre alt dette bedre, raskere og billigere enn oss? I arbeidsmarkedet ser vi allerede tendenser til at mange roller forsvinner eller blir irrelevante. Dette gjelder ikke bare manuelt arbeid, men også yrker som krever høy utdanning og spesialkompetanse, som advokater, designere og til og med forskere.
For menneskeheten som helhet reiser dette dype spørsmål: Hvordan definerer vi vår verdi når vi ikke lenger er nødvendige? Hvis teknologien kan fylle alle funksjonene vi tidligere hadde i samfunnet – fra arbeid til innovasjon – hva er da vår rolle? Risikoen er at vi blir redusert til passive tilskuere i et samfunn der teknologien tar over styringen.
Sykliske vesener mot utrettelige maskiner
Mennesker er organiske vesener med naturlige begrensninger. Vi trenger søvn, mat, hvile og tid til å bearbeide informasjon. Teknologien derimot, har ingen slike begrensninger. Algoritmer trenger ikke søvn, og maskiner kan arbeide døgnet rundt uten å tape effektivitet. De kan analysere milliarder av datapunkter på sekunder og generere løsninger med en presisjon og hastighet vi aldri kan matche.
Denne asymmetrien skaper en konkurranse som vi umulig kan vinne på egne premisser. Det er som å konkurrere i et maraton mot en maskin som aldri trenger å stoppe for å puste. Teknologien er utrettelig, mens vi som mennesker er bundet av våre biologiske sykluser.
Konsekvensene av dette kappløpet er allerede synlige. Vi ser en stadig større avstand mellom de som kontrollerer teknologien – ofte teknologigiganter og deres eiere – og resten av samfunnet. Makten konsentreres på færre hender, og samfunnets strukturer tilpasses teknologiens behov snarere enn menneskets. Når teknologien overtar styringen, mister vi kontrollen over vår egen fremtid.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Demokratiet under press
Teknologiens innflytelse strekker seg langt utover individets hverdag. Den infiltrerer samfunnsstrukturene våre på måter som få av oss er bevisste på. Algoritmene som styrer det digitale landskapet, har makten til å kontrollere hvilke nyheter vi ser, hvilke meninger som løftes opp, og hvilke som forsvinner i den digitale støyen. Denne umerkelige, men allikevel gjennomgripende påvirkningen, setter demokratiet vårt i fare.
I en tid der informasjon har blitt en av de viktigste valutaene i samfunnet, blir makten konsentrert hos noen få teknologigiganter. Disse selskapene har utviklet systemer som ikke bare påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten, men som aktivt manipulerer våre følelser, adferd og beslutninger – uten vår bevisste viten. De algoritmene som styrer vår digitale hverdag, prioriterer ikke sannhet eller demokratiske verdier, men det som gir mest engasjement – ofte sensasjonelle, polariserende eller misvisende narrativer.
Autoritære paralleller
Denne teknologiske utviklingen har paralleller til fremveksten av autoritære regimer. Akkurat som autokratiske ledere bruker propaganda for å kontrollere narrativet og befeste sin makt, bruker teknologiselskapene algoritmer for å kontrollere vår virkelighetsoppfatning. Resultatet er en befolkning som gradvis mister troen på tradisjonelle institusjoner som media, rettsvesenet og politiske systemer. Når sannheten blir relativ, og mistilliten sprer seg, svekkes demokratiets grunnmur.
Denne utviklingen er allerede synlig. Vi har sett hvordan manipulerende kampanjer på sosiale medier har påvirket valg, fra Brexit til det amerikanske presidentvalget i 2016. Ved å bruke data om våre personlige preferanser og adferdsmønstre, har aktører – både statlige og private – vært i stand til å styre velgeres oppfatninger og valg i en skala som tidligere var utenkelig. Resultatet er ikke bare polarisering, men også en svekket tro på demokratiske prosesser.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Politikernes passivitet
Problemet forverres av at politikerne ligger langt etter teknologien. Mens teknologiselskapene beveger seg med lynets hastighet, arbeider politiske systemer i et tempo som knapt klarer å holde tritt med fortiden, langt mindre fremtiden. Mange ledere ser ikke engang problemet – eller ønsker ikke å utfordre selskapene som har blitt sentrale aktører i våre økonomier og informasjonssystemer. EU har gjort noen forsøk med reguleringer som GDPR og Digital Services Act, men i global skala er det langt fra nok.
I Norge har vi knapt begynt å diskutere konsekvensene av algoritmenes makt over samfunnets infrastruktur.
Fra borgere til undersåtter
Når demokratier unnlater å regulere teknologiens fremmarsj, overlates makten til selskapene selv. Teknologigigantene fungerer allerede som digitale diktatorer, og vi er på god vei til å bli deres undersåtter. De setter reglene, kontrollerer informasjonen og dikterer hva vi bør føle, mene og kjøpe. De er uvalgte, uansvarlige og uimotsagte.
Demokratiets prinsipp om folkets suverenitet forutsetter informerte borgere som kan delta i åpne, transparente og faktabaserte prosesser. Men når informasjonsstrømmen kontrolleres av algoritmer som prioriterer engasjement fremfor sannhet, blir det stadig vanskeligere for folk å navigere i et komplekst og polarisert informasjonssamfunn. Dette skaper en verden der vi ikke lenger er aktive deltakere i demokratiet, men passive mottakere av algoritmisk styrt informasjon.
Skillet mellom informasjon og sannhet
I dagens digitale samfunn må vi skille tydelig mellom informasjon og sannhet. Økt tilgang til informasjon betyr ikke nødvendigvis en økning i sannhetens spredning. Tvert imot, algoritmer som prioriterer engasjement fremfor faktabasert innhold, bidrar til å forsterke spredningen av «alternative sannheter«, falske nyheter og propaganda. Dette har åpnet dørene for utenlandske aktører som systematisk infiltrerer demokratiske valg for å skape splid og svekke samfunnets demokratiske stabilitet.
Konsekvensene ser vi i form av en eksplosiv vekst i konspirasjonsteorier, mistillit, fremmedfrykt og en stadig økende andel av befolkningen som har et pessimistisk fremtidssyn.
Når sannhetens rolle erstattes av manipulerende narrativer som appellerer til følelser og frykt, risikerer vi å miste de fundamentene som demokratiet er bygget på: troverdig informasjon, nyanserte debatter og en felles forståelse av virkeligheten.
For å beskytte demokratiet må vi derfor ikke bare øke tilgangen til informasjon, men også sikre at den informasjonen vi sprer, fremmer sannhet og styrker samfunnets tillit.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Planlegg for det beste, forbered deg på det verste
Jeg er ingen motstander av fremgang. Tvert imot, jeg har brukt store deler av livet på å fremme teknologiens muligheter og hvordan den kan forbedre måten vi lever, lærer og jobber på. Jeg tror på en fremtid der teknologi kan styrke vår frihet, forbedre livskvaliteten vår og bygge et samfunn basert på samarbeid og tillit.
Men denne fremtiden kommer ikke av seg selv. Det forutsetter at vi tar kontroll over teknologiens påvirkning på våre liv, våre samfunn og våre institusjoner.
For at teknologien skal tjene oss, må vi stille strengere krav til teknologigigantene som i dag kontrollerer infrastrukturen i den digitale tidsalderen. Algoritmene som former våre valg, må være transparente. Vi må vite hvordan dataene våre samles inn, brukes og lagres. Og vi må kunne stille selskapene ansvarlige når deres teknologi fører til skade, enten det er gjennom spredning av desinformasjon, undergraving av demokratiet eller forverring av mental helse.
Dette krever modige politiske tiltak. Det krever at vi som samfunn ikke lenger blindt stoler på at teknologigigantene handler i vår beste interesse. Deres prioritet har alltid vært bunnlinjen – aksjeprisen – ikke samfunnets beste. Når vi lar disse selskapene operere uten tilstrekkelig regulering, tillater vi dem å forme fremtiden vår på en måte som først og fremst gagner dem selv.
Det er rett og slett naivt å tro noe annet.
Teknologigigantenes narrativ – og realiteten
Vi har blitt fortalt at teknologi vil gjøre oss smartere, mer produktive og lykkeligere. Men hva ser vi i realiteten? En verden der algoritmene belønner sensasjonalisme over sannhet, der polarisering og konflikter får forrang over dialog og samhold. Teknologi som skulle frigjøre oss fra kjedsomhet og repetitive oppgaver, gjør oss ofte mer distraherte, mindre tilstedeværende og mindre i stand til å finne mening i hverdagen.
Aldri før har vi følt oss mer isolerte, ensomme og deprimerte. Menneskets mentale helse er i fritt fall og er nåtidens største pandemi.
Denne utviklingen skjer ikke tilfeldig. Det er resultatet av målrettede strategier fra selskaper som ønsker å maksimere vår tid på plattformene deres, vår avhengighet av deres tjenester og vår avhengighet av deres produkter. Dette er ikke fremgang på menneskets premisser. Dette er fremgang på teknologiens premisser – og det tjener bare dem som sitter med kontrollen. Og dem blir det bare færre og færre av, slik det blir færre og færre av oss som lever i liberale demokratier.
Vi må ta et oppgjør med denne dynamikken. Det holder ikke å drømme om en teknologisk utopi der alt løser seg til det beste. Vi må også forberede oss på det verste – på konsekvensene av at teknologien fortsetter å utvikle seg uten tilstrekkelig regulering eller et etisk kompass. Forberedelse handler om å erkjenne risikoene: tap av arbeidsplasser, svekkede demokratiske institusjoner, økt polarisering og en dypere fragmentering av samfunnet.
Uten slike forberedelser risikerer vi å ende opp i en verden der vi som mennesker mister vår verdi – en verden der vi ikke lenger sitter i førersetet, men blir degradert til passasjerer i teknologiens ubønnhørlige fremmarsj. Kanskje vi til og med havner bakerst i bussen, redusert til sinte, passive mottakere som lever på borgerlønn, uten mål eller mening.
Et menneskefokusert alternativ
Men det trenger ikke ende slik. Vi kan fortsatt snu kursen. Vi kan fortsatt insistere på at teknologien utvikles og adopteres på våre premisser, ikke omvendt. Det krever at vi tenker langsiktig, at vi vurderer både mulighetene og konsekvensene av teknologiens vekst, og at vi holder fast ved prinsippet om at teknologi skal være en tjener, ikke en mester.
Å planlegge for det beste er nødvendig – det gir oss håp og fremdrift. Men å forberede oss på det verste er avgjørende, for det gir oss evnen til å reagere, tilpasse oss og beskytte de verdiene vi holder høyest. Hvis vi tar grep nå, kan vi styre fremtiden mot et samfunn der teknologien virkelig styrker vår frihet, vår kreativitet og vårt menneskeverd – ikke begrenser det. Dette er fremgang verdt å kjempe for.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
En kamp for menneskeheten
Dette er ikke en kamp mot teknologi. Det er en kamp for menneskeheten. Teknologi har alltid vært en katalysator for fremgang, en forlengelse av vår kreativitet og et verktøy for å forbedre livene våre. Men teknologi er ikke nøytral. Hvordan den brukes og hvilke verdier den reflekterer, avhenger av hvem som utvikler den, hvem som kontrollerer den, og hvilke mål som prioriteres.
Derfor står vi nå ved et avgjørende veikryss: Skal vi la teknologien definere oss, eller skal vi definere hvordan teknologien skal tjene oss?
For at våre barnebarn ikke skal vokse opp som digitale slaver i en verden styrt av algoritmer og kunstig intelligens, må vi handle nå. Algoritmer er allerede i ferd med å overta viktige beslutningsprosesser – fra hva vi ser på nyhetene til hvordan vi søker jobb, hvem vi får lån fra, og hvilke produkter vi kjøper.
Dette er bare begynnelsen.
Uten aktiv styring og regulering risikerer vi at teknologien blir en diktator vi ikke lenger kan kontrollere, snarere enn et verktøy som tjener menneskeheten.
Teknologien som tjener, ikke diktator
Teknologiens rolle må være tydelig: Den skal være vår tjener, ikke vår diktator. Den skal støtte våre verdier, styrke demokratiet og fremme samfunnets beste. For å oppnå dette må vi insistere på at teknologien utvikles med mennesker i sentrum. Dette betyr å prioritere etiske retningslinjer, transparens og ansvarlighet.
Teknologigigantene må holdes ansvarlige for konsekvensene av sine produkter – enten det gjelder spredning av falske nyheter, manipulering av valg eller svekkelse av vår mentale helse.
For meg er dette personlig. Jeg har vært med på å bygge det internettet vi kjenner i dag. Jeg var der da vi så på informasjonsteknologien som et frigjørende verktøy, en plattform for ytringsfrihet og globalt samarbeid. Nå ser jeg hvordan dette løftet er blitt sviket, og hvordan internett i mange tilfeller har blitt et verktøy for overvåkning, manipulasjon og maktkonsentrasjon.
Jeg kjenner på et ansvar for å bruke min erfaring og innsikt til å sikre at fremtiden formes på en måte som tjener oss alle – ikke bare noen få.
Fra motstand til ansvar
Å kritisere teknologiens utvikling er ikke det samme som å være motstander av teknologi. Tvert imot, kritikken er et uttrykk for ansvar. Ansvar for å sikre at teknologien bidrar til fremgang som er bærekraftig, rettferdig og menneskesentrert. Det handler ikke om å stoppe utviklingen, men om å styre den i riktig retning.
Dette ansvaret gjelder oss alle – journalister, politikere, teknologer, selskaper og enkeltindivider. Vi må våge å stille vanskelige spørsmål: Hvordan påvirker denne teknologien vårt samfunn? Hvem har nytte av den? Hva risikerer vi å miste? Og hvordan kan vi sikre at teknologien styrker, snarere enn svekker, vår menneskelighet?
En fremtid verdt å kjempe for
Valgene vi tar i dag, vil definere fremtiden for generasjoner som kommer. Hvis vi handler nå, kan vi fortsatt skape en fremtid der teknologien ikke bare er et redskap for effektivitet og innovasjon, men også en kraft for sosial rettferdighet, demokrati og individuell frihet.
Det krever mot, samarbeid og en urokkelig tro på at vi kan gjøre det bedre.
Dette er ikke en kamp vi kan utsette. Fremtiden formes her og nå, og vi har en unik mulighet til å sikre at den formes på en måte som reflekterer våre høyeste idealer og verdier.
For meg er dette ikke et valg – det er en nødvendighet. Ikke bare for oss, men for våre barn og barnebarn, for samfunnet og for menneskeheten som helhet.
Det er ikke motstand; det er ansvar. Og det ansvaret må vi ta sammen.
Bilder: Midjourney
