På de 8 årene som har gått siden HansPetter.info ble lansert har vi sett hvordan internett og sosiale medier har bidratt først til en demokratisering av ordskifte og makt, til starten på det som kan se ut som slutten for demokratiet.
Når man «fyller år» er alltid en god anledning til litt refleksjon. Refleksjon over året som har gått er en ting, men kanskje enda viktigere (i dette tilfellet – og nå om dagen) er å reflektere litt lenger tilbake i tid. Og nå er det altså 8 år siden jeg startet opp denne bloggen / nettsiden her, HansPetter.info.
I år er det 11 år siden Apple lanserte iPhonen. Smarttelefonen som på mange måter får «æren» for å ha endret våre liv. Og næringsliv. Som skaper nye muligheter, men også gir oss nye utfordringer. Som gir oss muligheten til å konsumere innhold og kommunisere digitalt, via internett og sosiale medier. Som bidrar til å etablere nye venner og relasjoner, men som også gir oss anledning til å spre hatefulle ytringer, propaganda og falske nyheter. Til å skryte av oss selv og andre, men også til å mobbe. Og hate.
Demokratisering av makt og ordskifte
I løpet av de årene jeg har skrevet på HansPetter.info har det stort sett handlet om alle de nye og fantastiske mulighetene internett, sosiale medier og smarttelefoner har åpnet for. At en liten butikk i Tromsø kan skaffe seg kunder på andre siden av jordkloden. Eller at man svært enkelt, raskt og billig kan opprette en ny avis, og i praksis ha hele verden som et publikum. Og det fra første dag og uten store distribusjonskostnader.
Jeg har skrevet mye om hvordan etablerte og tradisjonelle forretningsmodeller har blitt truet av de nye teknologiske mulighetene. At maktforholdet har flyttet seg fra noen få, til de mange. At virksomheter kan bli sine egne mediehus. At Google og Facebook gir den laveste markedsføringskostnaden og den beste effekten. Vi har sett hvordan makt og innflytelse bloggere har fått. Og hvordan bloggere har flyttet den inflytelsen fra de tradisjonelle bloggene, til andre kanaler som YouTube, Instagram og Snapchat. Men også til bøker, TV-skjermer og podkaster.
I løpet av disse 8 årene har teknologien også blitt allemannseie. I dag er nesten alle på internett. De fleste i Norge deltar i ett eller flere sosiale medier. Og stort sett alle nordmenn har en smarttelefon, som benyttes flittig til å leve, leke, lære og jobbe med.
Alt var egentlig tilrettelagt for en lysende fremtid hvor alle ville få tilgang til alt av innhold og kunnskap. At makten ble distribuert og ikke sentralisert skulle ha en positiv demokratiserende effekt.
I 2012 publiserte Forskning.no en sak om nettopp dette – om hvordan sosiale medier endrer maktforhold.
– Det har skjedd en demokratisering av informasjonsproduksjonen, flere deltar. Kommunikasjon gjennom massemedier er sentralisert og krever store investeringer, mens internett gjør det mulig for millioner av individer å produsere informasjon, uttalte forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Bernard Enjolras, til Forskning.no
Det har jo heller ikke manglet på tilsvarende artikler og uttalelser fra meg selv. Som har pekt på alle de positive aspektene ved å distribuere makten. Til å demokratisere ordskiftet.
Fra en samlende til en splittende hverdag
Men siden den gang, og kanskje spesielt i løpet av de siste 3 årene har vi sett en helt annen utvikling. Internett og sosiale medier har ikke blitt brukt til å skape et bedre demokrati. Makten har ikke blitt desentralisert i positiv forstand. I stedet har vi fått nye sentraliserte maktsentre. Facebook og Google tar 90% av all vekst innen digital markedsføring. Regjeringer, selskaper, grupperinger og individer med «onde hensikter» utnytter plattform-gigantenes teknologi til å manipulere virkeligheten. Og i stedet for at plattformene skulle føre oss tettere sammen, er realiteten på mange måter den motsatte. Vi er splittet. Debattklimaet er polarisert. I stedet for å bruke plattformene til å påvirke blir det brukt til å manipulere. Til å spionere. Til å stjele. Og ødelegge.
I tillegg kommer alle spørsmålene om hvordan de samme plattformene river ned velferden ved å ikke betale skatt i de landene de opererer i. Og alt det her skjer samtidig som ny teknologi i økende takt erstatter arbeid som vi mennesker har utført.
Fra optimist til en smule skeptisk
Fra å være teknologi-optimist og -agnostisk, er jeg i ferd med å bli litt -skeptisk. Og muligens også litt redd.
Nå snakker flere og flere om hvordan teknologien er i ferd med å ta livet av demokratiet. Teknologi-journalisten Jamie Bartlett har skrevet boken «The People vs Tech: How the Internet is Killing Democracy (and How We Save It)» peker på en rekke trusler som automatisering, robotisering, kunstig intelligens, algoritmer og personvern. Om at teknologi og demokrati er i en konflikt med hverandre.
Krigføring i skyen
Det er fortsatt veldig mye bra teknologien fører med seg. Jeg blir ikke enig med meg selv av og til. Men det jeg vet er at jeg ikke lenger er like optimistisk til teknologiutviklingen. Hadde alle mennesker vært genuint gode, hadde jeg ikke fryktet teknologien. Men vi er jo ikke det. Mennesker har alltid kriget. Men fra at kriger tidligere ble vunnet på bakken, har mye av krigføringen flyttet seg til skyen. Til internett, smarttelefoner og til sosiale medier.
Data om oss blir ikke bare brukt til å gjøre hverdagen vår enklere og bedre. Den blir i økende grad også brukt til å manipulere. Og det er ikke demokratiserende.
Hva er et demokrati verdt uten tillit?
For bare et par år siden var Big Data den nye oljen. Det var i alle fall narrativen i mange sammenhenger. Nå ser alt ut til å stå og falle på tillit. Spørsmålet er bare hvem vi skal (kunne) stole på. Er det Facebook og Google? Er det Cisco og Huawei? Eller Russland? Kan vi stole på våre egne folkevalgte? Folkevalgte som i økende grad ikke stoler på den frie og uavhengige pressen.
Tillit er den viktigste ressursen i samfunnet vårt, og viktigere enn både olje og gass, uttalte Hans Geelmuyden i Geelmuyden Kiese, tidligere i år. Spørsmålet er bare hvem det er vi stoler på. Om vi rett og slett kan vite at vi plasserer tilliten vår «der den hører hjemme».
Kan demokratiet reddes?
Spørsmålet er om teknologien gjør det mulig for et demokrati å fungere like godt etter de demokratiske prinsippene om direkte eller indirekte innflytelse på beslutninger som fattes. Spesielt når vi nå vet at teknologien i økende grad har blitt benyttet til å manipulere våre beslutninger.
Googler du «can we save our democracy» får du opp over 160 millioner resultater. Det kommer fra det samme selskapet som er villig til å ofre egen etikk og moral for å komme seg inn i det kinesiske markedet, hvor nettopp ord som demokrati vil bli sensurert.
Hvordan tror du det står til med demokratiet vårt om 8 år? Hvor vil veien gå videre?
