Nasjonal digitaliseringsstrategi mot 2030: Ambisjoner uten realisme
Ukens #Attersyn handler om journalister, sosiale medier og demokratiseringen av ordskiftet.
Internett og sosiale medier utfordrer og endrer hverdagen og eksistensen til mange virksomheter og bransjer. Ikke minst mediebransjen. I år er Internett 25 år og sosiale medier anført av Facebook er 10 år. Neste år er det 20 år siden Dagbladet og Brønnøysunds Avis etablerte egen nettside, men fortsatt er det mange som forholder seg til disse kanalene som om de akkurat har dukket opp.
Fri konkurranse om oppmerksomheten
I løpet av de siste ukene har flere ledere havnet i medienes søkelys på grunn av deres evne til å tilpasse seg det nye medielandskapet. Ledere som har begynt å bruke sosiale medier til å diskutere, dele innhold, nettverke og styrke virksomheten- og egen innflytelse. Forskjellen mellom selskapets- og egen merkevare har blitt satt på prøve. Forskjellen mellom arbeids- og privatliv likeså. Pressen har vært kritisk, noe pressen skal være, men jeg stiller spørsmålstegn ved motivet. Er kritikken berettiget, eller skyldes den helt andre grunner, som at egen makt har blitt mindre etterhvert som Internett og ikke minst sosiale medier har vokst i omfang og engasjement. For all del, mediehusene er ikke ukjent disse «nye» kanalene. VG, Dagbladet og NRK er alle blandt landets 10 største nettsider. De har for all del fått med seg sosiale medier også. Miljøet, nettverkene eller «fanbasen» blir brukt til å både fange opp nyheter, men ikke minst til å dele sine egne – og det skulle bare mangle. I tillegg har de fått med seg at sosiale medier har gjort alle til potensielle meningsytrere. Sistnevnte er det ikke alle som er like glade for kan det se ut til. Formidling er ikke lenger kun forbeholdt de få, men distribuert ut til alle. Ingen liker å få mindre makt, noe som i aller høyeste grad ser ut til å gjelde for Norges fjerde statsmakt også.
Tapt ytringsmonopol
Jens Stoltenberg har tilsynelatende tatt innover seg den nye hverdagen, noe han også skriver om i kronikken «Mediens monopol er brutt» som ble publisert i Dagsavisen for kort tid siden.
I kronikken kommer Jens Stoltenberg med flere gode observasjoner og refleksjoner, blant annet også rundt sosiale medier i relasjon til journalistikken:
En tredje observasjon er at de sosiale mediene er i ferd med å endre forholdet mellom journalistikk og politikk. For det første har antall stemmer i den offentlige debatten økt i takt med at sosiale medier er blitt en del av mange nordmenns hverdag, og det har for en stor del skjedd uten at de tradisjonelle mediene har bidratt. Særlig gjelder dette i de yngste aldersgruppene. I de sosiale mediene har ingen tradisjonelle medier rollen som portvakter, og hva vil det gjøre med den offentlige samtalen i årene som kommer?
Kronikken er lest over 1,300 ganger når jeg skriver det her. Den har blitt delt på Twitter 37 ganger og 36 ganger på Facebook. Tre har også tatt seg bryet med å kommentere. Ikke mye til å være landets forrige statsminister og den personen «vi hater mest av alle i kommentarfeltet på Internett».
Dagsavisen sover i timen
Det er kanskje ikke så rart at Jens sin kronikk ikke har blitt lest, delt eller kommentert så mye. Dagsavisen har ikke delt kronikken i egne kanaler. Ikke er den lett å finne heller via søkefeltet på Dagsavisen.no. Kronikken kom jeg over via Twitter. Ikke fra Jens Stoltenberg, for han har heller ikke delt den. Det samme gjelder Dagsavisen, de har ikke delt den på Twitter. De har faktisk ikke publisert eller delt noe som helst siden slutten av februar. Det er på mange måter mye som tyder på at Dagsavisen fortsatt er nybegynnere i dette «nye» mediemarkedet. Jeg skriver nye med gåsetegn for Internett er som tidligere nevnt 25 år i år, Facebook er 10 år og smarttelefoner har snart «hele Norge».
Om kronikken står i Dagsavisens egen papiravis vet jeg ikke. Den har jeg aldri lest på papir faktisk, og det er jeg ikke alene om. Mens de fleste er på Internett (96% av Norges befolkning har tilgang til Internett) og over 3 millioner nordmenn bruker sosiale medier, er det under 25,000 som abonnerer på papirutgaven til Dagsavisen. Og de blir færre for hvert år. Siden milleniumskiftet har opplaget deres blitt redusert med nesten 50 prosent. Samtidig er det på mobil at nyhetskonsumentet vårt vokser raskest.
Dagsavisens opplagstall siden milleniumskiftet
Det siste har de heller ikke fått med seg, at vi bruker smarttelefoner i stor grad når vi er online. Mange av oss mer enn halvparten av tiden faktisk, men Dagsavisen er ikke tilpasset mobile flater. Det går også utover Facebook-engasjementet de klarer å skape, for vi bruker også mobilene våre i mer enn halvparten av tilfellene når vi er på Facebook. Under tre prosent av de som liker Dagsavisens Facebook-side er engasjert i innholdet de deler. Under 250 Facebook-brukere.
På Twitter er rekkevidden mye større, men ikke på grunn av Dagsavisens egen innsats, men fra andre som bruker Twitter til å dele saker som Dagsavisen har publisert.
Sjekk din egen rekkevidde på Twitter. Klikk på bildet.
Internett og sosiale medier har kommet for å bli, endringene er uungåelige og irreversible. Mobiltilpasset må den nye mediehverdagen også bli. I stedet for å skape distanse, burde heller pressen bruke de nye mulighetene til å skape nærhet og en mer inkluderende dialog.
For all del, journalistens samfunnsrolle skal ikke endres. En journalist bør fortsatt utøve kritikk mot politiske og økonomiske makthavere, medier og andre journalister. Men mange må tilpasse seg en ny hverdag og det ganske så raskt. Det er ikke journalistens ansvar, men lederen. Spørsmålet da blir jo om alle har en slik leder på plass, en leder som evner å se hvilke endringer som må til og som har egenskapene til å kommunisere det ut – både internt og eksternt.
For Dagsavisen sitt tilfelle ser det ut til at de trenger all hjelp de kan få – før det ikke er noe mer igjen å «Like«.
