Likes, hjerter og formaninger om å si ifra stopper verken rasisme, hat eller trusler. Det gir oss følelsen av å delta, men altfor ofte blir det digitale engasjementet en billig erstatning for reelt ansvar. Hvis vi mener alvor med å forsvare demokratiet, må vi slutte å late som om kommentarfeltet er stedet hvor kampen skal vinnes.
For noen få uker siden skrev Ken André Ottesen en sterk kronikk i Aftenposten om hetsen mot AUF-leder Gaute Børstad Skjervø. Han viste frem groteske kommentarer, trusler og konspirasjoner, og konkluderte med at vi ikke kan stå tause og se på. Vi må si ifra.
Jeg forstår reaksjonen hans. Jeg deler raseriet. Kommentarene mot Skjervø var langt forbi det som kan kalles en hard politisk debatt. Det var hat, dehumanisering og et forsøk på å jage et ungt menneske ut av offentligheten.
Likevel mener jeg at rådet om å si ifra er for svakt.
Noen uker senere, 25. mai, skriver min venn og kollega i Talerlisten, Daniel Getaneh Hatland, at han har bestemt seg for å slette Facebook. Han orker ikke mer av rasismen som spres der. Han delte noen av kommentarene som blir skrevet til ham og om ham fordi han er mørk i huden. Folk ber ham komme seg ut av landet. De skriver at han ikke er en ressurs. De skriver at Norge ikke trenger mennesker som ham.
Daniel skrev at han lenge har svart et rungende nei når journalister har spurt ham om Norge er et rasistisk land. Nå vet han ikke hva han skal svare lenger.
Det bør gjøre vondt langt utenfor hans egen Facebook profil.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Engasjementet som fordamper
Det som gjør Daniels innlegg ekstra vondt, er at det kommer kort tid etter at store deler av den digitale offentligheten tilsynelatende sluttet opp om Ottesens oppfordring om å si ifra. Folk likte, delte, kommenterte og nikket samtykkende. Mange var enige i at dette måtte ta slutt. Ken Andre ble invitert til TV 2 for å snakke mer om Facebook-hatet på TV.
Så gikk det noen dager.
Deretter kom nye saker, nye indignasjoner, nye kommentarfelt og nye muligheter til å vise at man står på riktig side. Engasjementet forsvant like raskt som det kom. Det er nettopp slik slaktivismen fungerer. Den gir oss en følelse av moralsk deltagelse, uten at vi nødvendigvis må ta ansvar for hva som skjer etterpå.
Et hjerte under Daniels innlegg er en hyggelig gest. En støttende kommentar kan bety noe for ham personlig. Men det endrer ikke strukturen. Det fjerner ikke rasismen. Det gjør ikke Facebook til et tryggere sted. Det stopper ikke den neste kommentaren, den neste meldingen eller den neste bølgen av hat.
Det er dette vi må tørre å si høyt: Det digitale engasjementet vårt er ofte altfor billig.
Politikerne blir en del av problemet
Samtidig ser vi at politikerne selv trekkes inn i den samme logikken. Det er kanskje enda mer alvorlig, fordi de har et ansvar som går langt utover den enkelte statusoppdateringen.
Frp-politiker Jon Engen Helgheim delte et usladdet bilde fra en voldshendelse i Bergen der mindreårige var involvert. Han ønsket å løfte en sak han mener er viktig. Det må han få lov til. Men når en stortingspolitiker, og i tillegg leder av Stortingets justiskomité, publiserer på en måte som kan bidra til identifisering og forhåndsdømming, er det ikke bare et innlegg. Det er maktutøvelse i lavfriksjonsformat.
Kari Nessa Nordtun kastet seg på singlet-saken etter at både rektor og kommunen allerede hadde beklaget. Hun ville sikkert støtte jentene. Det er forståelig. Men også her skjer det noe interessant. Saken var i praksis løst lokalt, likevel ble den brukt som nasjonal symbolpolitikk. Det som kostet lite og ga høy synlighet, fikk forrang for det som kanskje burde vært en mer stillferdig, ansvarlig og institusjonell håndtering.
Begge sakene viser hvordan politikere blir med på engasjementet som plattformene belønner. De reagerer raskt. De markerer tydelig. De gjør komplekse saker enkle å dele. Og dermed blir de en del av det samme problemet de ofte sier at de vil løse.
Det betyr ikke at de har onde hensikter. Det betyr at plattformene er sterkere enn rolleforståelsen deres.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Stillheten er ikke det største problemet
Ottesen har rett i at stillhet kan oppleves som aksept. Det er vondt å stå alene i en digital storm mens andre ser på, scroller videre eller nøyer seg med å sende en privat melding. Mennesker som rammes av rasisme, hets og trusler trenger støtte. De trenger å vite at de ikke står alene.
Men stillheten er ikke det største problemet. Det største problemet er at vi har overlatt for mye av samfunnsdebatten til plattformer som belønner sinne, konflikt, forakt og raske reaksjoner.
Vi har bedt folk si ifra i kommentarfelt som er bygget for å forsterke det de sier ifra mot. Vi har bedt minoriteter, unge politikere, kvinner og synlige samfunnsstemmer om å tåle mer, mens vi andre kan vise vår støtte med et klikk og gå videre. Vi har gjort det til et individuelt ansvar å håndtere et strukturelt problem.
Det er et dårlig bytte.
Daniel må forlate Facebook for å beskytte seg selv. Gaute Børstad Skjervø må leve med trusler, voldsalarm og dehumanisering fordi han deltar i demokratiet. Samtidig kan vi andre fortsette å late som om noen flere hjerter og kommentarer er nok.
Det er det ikke.
Kommentarfeltet er plattformenes alibi
Etter å ha hørt VG-podkasten Mediebobler 16. mai, hvor AUF-lederen, Gaute Børstad Skjervø, stilte et helt legitimt spørsmål om hva poenget med kommentarfeltene egentlig er i 2026, skrev jeg en kronikk til VG, som enn så lenge ikke har blitt publisert.
Poenget mitt var enkelt: Kommentarfeltet er ikke lenger demokratisk infrastruktur. Det mest interessante var derfor at VGs redaktør, Gard Steiro, i praksis bekreftet mye av kritikken fra Gaute. VG har færre kommentarfelt enn før fordi de ikke klarer å moderere alt. Temaer som innvandring, kriminalitet, klima og ungdomspolitikere får frem det verste i folk. De vet også at mange vanlige mennesker lar være å delta, fordi prisen er for høy. Da står vi igjen med et skjevt bilde av samfunnet. Moderate stemmer trekker seg unna, mens de mest rasende blir igjen. Resultatet er ikke mer demokrati. Det er en offentlighet hvor de mest aggressive ser ut til å være flest.
Det er de ikke. Heldigvis. Men det er lett å mistenke det. Spesielt med tanke på hvor mange som tror at Facebook er representativt for “folket”. Eller alle dem som bruker sosiale medier som utgangspunkt for nyhetskonsumeringen.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Det enkle har fått forrang
Dette handler om mer enn kommentarfelt. Det handler om hele den digitale offentligheten vår. Vi har bygget et samfunn hvor det som er lett å mene, lett å dele og lett å føle, stadig oftere får forrang for det som krever innsats, dybde og konsentrasjon.
Det ser vi når støtte til mennesker som Daniel og Gaute blir redusert til likes og hjerter, mens rommene som skader dem får fortsette som før. Det ser vi når politikere kaster seg på symboltunge enkeltsaker fordi de vet at tydelige markeringer gir oppmerksomhet. Det ser vi når en lokal skoleleder blir gjort til nasjonal lærepenge etter at saken allerede er beklaget. Og vi ser det når en voldshendelse med mindreårige blir brukt som politisk drivstoff før rettsstaten har gjort jobben sin.
Noe av dette er godt ment. Mye av det føles riktig i øyeblikket. Likevel kan resultatet bli mer polarisering, mer uthenging, mer hat og mindre rom for den langsomme samtalen vi faktisk trenger.
Noe friksjon beskytter oss. Tiden det tar å tenke seg om. Ubehaget ved å undersøke fakta. Motstanden som ligger i å la være å dele noe selv om det føles riktig. Kravet om å møte mennesker ansikt til ansikt, organisere seg, skrive gjennomarbeidede innlegg, stille politiske krav og bygge institusjoner som faktisk tåler uenighet.
Bygg bedre rom
Løsningen er ikke å overlate offentligheten til trollene. Løsningen er å flytte mer av samtalen ut av rommene som belønner trollene.
Redaktørstyrte medier bør stenge åpne kommentarfelt på sosiale plattformer som hovedregel. Debatt må redigeres, modereres og ledes. Plattformene må holdes juridisk og økonomisk ansvarlige for ulovlig innhold som får bli stående. Politiet må prioritere reelle trusler. Skolen må lære unge hvordan digital makt faktisk fungerer. Politikere må slutte å bruke kommentarfeltet som bevis på folkemeningen.
Samfunnet må lære seg digital dannelse. Og så bør vi bruke mindre tid på symbolsk selvbekreftelse og mer tid på handling som faktisk koster noe. Anmeld trusler. Støtt mennesker direkte. Møt opp. Skriv. Organiser. Betal for journalistikk. Inviter til samtaler i rom hvor folk faktisk ser hverandre. Krev ansvar fra redaktører, politikere og plattformer.
Daniel skal ikke måtte slette Facebook for å bevare sin egen verdighet. Gaute skal ikke måtte vurdere om demokratiet er verdt prisen. Barn, unge, minoriteter, kvinner og synlige samfunnsstemmer skal ikke måtte utvikle tykkere hud for å tåle et system som voksne mennesker burde ha regulert for lenge siden.
Hvis vi mener alvor med å bekjempe rasisme, hat og polarisering, må vi slutte å mate maskinene som tjener penger på det vi sier vi avskyr. Det vil kreve mer av oss. Nettopp derfor har det en sjanse til å virke.
Bilde: ChatGPT
