Mediene har spart bort teknologijournalistikken, akkurat når vi trenger den som mest

De siste årene har norske mediehus kuttet tusenvis av årsverk, og blant de stilleste taperne finner vi den kritiske teknologijournalistikken. Mens kunstig intelligens forandrer arbeidsliv, næringsliv og demokrati i rekordfart, fylles sendeflatene i stedet av billige realityserier og innhold skreddersydd for konflikt, klikk og vertikale videoer. Mister vi evnen til å forklare det viktigste som skjer i vår tid, mister vi samtidig noe av vår felles mulighet til å forstå og styre den utviklingen vi alle er en del av.

Jeg har fulgt norsk teknologiutvikling og mediebransjen på nært hold i snart to tiår, både som fagperson og som en stadig tilbakevendende stemme i den offentlige samtalen. Aldri før har jeg sett teknologien bety så mye for så mange, og aldri før har jeg vært så bekymret for at vi samtidig er i ferd med å miste apparatet som skal hjelpe oss å forstå den.

For mens teknologien akselererer, går mediebransjen i motsatt retning. Den ene kuttrunden har avløst den andre. TV 2 har vært gjennom flere runder med nedbemanning, der mediehuset måtte spare inn i størrelsesorden 400 millioner kroner og kutte rundt 120 årsverk. Høsten 2025 kom enda en runde som rammet nyhetsavdelingen direkte. NRK har på sin side nettopp åpnet for sluttpakker til samtlige ansatte, som ledd i en plan om å fjerne mellom 300 og 400 årsverk over fire år, og har allerede kuttet rundt hundre av dem de siste to årene. I 2025 reduserte Schibsted staben med om lag 350 stillinger, tilsvarende rundt 13 prosent. 

Bakteppet kjenner alle som følger bransjen. Annonsekronene har i over et tiår rent ut av de redaktørstyrte mediene og over til noen få globale plattformer, og ifølge prognoser fra WPP Media vil Google, Meta, TikTok og Snapchat alene hente ut over 14 milliarder kroner av det norske reklamemarkedet i 2026, godt over halvparten av hele markedet, uten å legge igjen verken skatt eller journalistikk her hjemme. 

Da jeg skrev om dette i fjor, kalte jeg det en verditransport til Silicon Valley, og bildet har på ingen måter blitt penere siden.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Det dyreste kuttet er det vi ikke ser

Det er lett å telle stillinger og kroner. Langt vanskeligere er det å måle hva vi mister når en redaksjon mister kompetansen til å dekke nettopp det som former samfunnet vårt mest. Når sparekniven settes inn, er det sjelden sport og lett underholdning som ryker først. Det er den tunge, tidkrevende og spesialiserte journalistikken, og kanskje aller mest evnen til å dekke teknologiutviklingen generelt og kunstig intelligens spesielt, på en måte som både er korrekt, kritisk og forståelig.

Mange av de dyktigste journalistene har de siste årene forsvunnet ut av redaksjonene, noen til kommunikasjonsbransjen, andre over til næringslivet. Tilbake står et kompetansegap som blir synlig hver eneste gang en virkelig viktig teknologisak bør forklares for folk. 

Stillheten flere nå legger merke til

Jeg er ikke alene om å undre meg. For kort tid siden var Inga Strümke, en av landets fremste forskere på kunstig intelligens, gjest hos TV 2 Nyhetene for å snakke om Metas nye databriller, en teknologi hun mener bør forbys av hensyn til personvernet. Hun var oppriktig glad for at kanalen løftet saken frem, men samtidig spurte hun på sin Instagram-profil hvorfor det er så påfallende stille rundt et tema som kan vise seg å bli dypt transformativt for samfunnet. Med unntak av Morgenbladet, konstaterte hun, har dekningen vært skuffende liten.

Det Strümke peker på, kjenner jeg godt igjen fra min egen hverdag. Siden jeg startet for meg selv i 2014, har jeg vært gjest i godt over hundre innslag på norsk TV for å forklare og kommentere teknologiutviklingen. Men i løpet av de siste to årene har jeg ikke blitt invitert én eneste gang. Tellingen av mine egne innslag betyr lite i seg selv, men den forteller likevel noe vesentlig om hvor mye, og hvor lite, norske redaksjoner i dag har kapasitet og vilje til å dekke. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Dette er ikke noe jeg kun har betraktet fra utsiden. I 2024 tok jeg kontakt med den øverste ledelsen i TV 2 med et konkret forslag om å opprette et månedlig teknologimagasin på TV 2 Nyhetskanalen. Et fast sted der de store og krevende spørsmålene kunne få den tiden og plassen de fortjener. Jeg argumenterte med at vi sto midt i et gigantisk teknologisk skifte, og at det nærmest var uforståelig at et slikt magasin ikke fantes fra før.

Responsen var langt fra avvisende. Jeg møtte en ledelse som ga uttrykk for å dele mange av de samme bekymringene jeg selv hadde. Men svaret ble likevel nei, og begrunnelsen var økonomisk. Som TV 2 selv har vært åpne om i ettertid, kan om lag halvparten av kuttene de måtte gjennomføre tilskrives at regjeringen fjernet momsfritaket for nyhetsjournalistikk i lyd og levende bilde, altså nettopp de formatene de unge faktisk foretrekker. Et fast teknologimagasin var rett og slett ikke noe en presset økonomi hadde rom for.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Et legitimt prinsipp som likevel svikter

Utover TV 2 Nyhetskanalen har jeg i samme periode også jevnlig vært innom God Morgen Norge-redaksjonen. Med unntak av de siste to årene. For noen måneder siden tok jeg kontakt med GMN-redaksjonen og lurte på hvorfor det ikke lenger var “plass” til mine forslag til innslag. Svaret jeg fikk var like ærlig som det var avslørende. De var fortsatt interessert i bidragene mine, men foretrakk det de selv kalte rene teknologitips om nye og spennende produkter. At jeg hadde beveget meg i stor grad over i analyse og vurdering av teknologiutviklingen, ble for krevende for redaksjonen, fordi den typen saker utløser behov for tilsvar og grundig faktasjekk som deres pressede redaksjon ikke hadde ressurser til å håndtere. Som de selv formulerte det: 

Vi kan ikke lene oss på andre i dekningen av kompliserte saker, verken på andre redaktørstyrte medier eller på enkeltprofiler, og må derfor gå opp stoffet på egen hånd.

Jeg forstår resonnementet, og på et prinsipielt nivå er jeg helt enig. En redaksjon skal gå kritisk gjennom stoffet selv og ikke overlate analysen til kilder med egne interesser. Og det er nettopp her det blir alvorlig. For når en redaksjon som er tappet for ressurser lander på at det komplekse stoffet må håndteres internt, samtidig som den ikke lenger har kapasiteten eller spisskompetansen til faktisk å gjøre det, blir konsekvensen at det vanskeligste og viktigste stoffet ikke dekkes i det hele tatt.

Det enkle tipset om en ny dings overlever, fordi det er raskt og ufarlig. Den store og ubehagelige diskusjonen om hvorvidt Metas briller bør forbys, om hva kunstig intelligens gjør med arbeidslivet, og om hvem som egentlig skal kontrollere teknologien som former oss, blir liggende urørt. Det samme prinsippet som skulle verne journalistikkens uavhengighet, blir under sparepresset selve mekanismen som lar den viktigste journalistikken forsvinne i stillhet.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Reality fyller tomrommet teknologien etterlater

Der den kritiske journalistikken viker, fylles plassen av underholdning. Bare i 2025 hadde Norge over femti nye realitypremierer, og det på toppen av alle de etablerte formatene. Dette er innhold som er enkelt å skalere og perfekt tilpasset en medieøkonomi der hvert sekund skal kunne klippes til en vertikal video og distribueres videre på TikTok og Instagram. Selv etablerte formater dreier i samme retning, og naturopplevelses-serier, som blant annet 71 Grader Nord, som før handlet om mestring og store opplevelser, har de siste årene beveget seg mer og mer mot konflikt og klippbar dramaturgi, rett og slett fordi det er konflikten algoritmene belønner.

I rapporten min Fra opplysning til affektproduksjon beskriver jeg hvordan norsk nyhetsdesking i økende grad optimaliseres for fysiologisk aktivering fremfor demokratisk orientering, der ord som sjokk, raser, krise og advarer brukes på tvers av nesten alle stoffområder for å stoppe blikket og utløse en kroppslig reaksjon. Jeg har tidligere skrevet om at den fjerde statsmakt har bøyd seg for algoritmene, og lite har skjedd siden som beviser meg feil. 

Prisen betaler hele samfunnet

Dette handler om langt mer enn hvilke programmer som fyller en sendeflate en tilfeldig tirsdag. Vi lever i en tid der kunstig intelligens flytter makt, tempo og ansvar i arbeidslivet, der inngangsjobbene forsvinner i bransje etter bransje, og der noen få selskaper får en kontroll over infrastrukturen vår som vi knapt har begreper for å beskrive. Akkurat i en slik tid trenger vi norske medier som evner å forklare, etterprøve og holde makten til ansvar, og som tør å gå i dybden på det komplekse i stedet for å redusere det til frykt, fascinasjon eller en kjendis som har testet en chatbot på direkten.

Konsekvensen av at denne journalistikken svekkes, merkes langt utenfor skjermen. Vi får en befolkning som blir stadig dårligere rustet til å forstå de viktigste endringene i egen samtid. Forsvinner de kritiske stemmene som utfordrer utviklingen, forsvinner samtidig vår evne til å stille de viktigste spørsmålene om hvem som egentlig har kontrollen, hvem som har ansvaret, og hvem som til slutt eier fremtiden.

Forskningen gir liten grunn til ro. Reuters Institute viser at rundt fire av ti unngår nyheter, blant annet fordi de blir slitne av det negative og det alarmerende. Når mediene svarer på fallende oppmerksomhet med å skru opp alarmtonen og lene seg enda tyngre på underholdning, kan de vinne øyeblikkets klikk, samtidig som de taper den langsiktige tilliten. Og et demokrati som mister tilliten til sine egne kunnskapskilder, blir gradvis lettere å manipulere og vanskeligere å mobilisere når det virkelig gjelder.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Hva vi må gjøre nå

Jeg mener vi må handle på tre fronter samtidig, og jeg begynner med politikerne, fordi de har blitt sittende altfor lenge på gjerdet. 

• Norge trenger et eget opplysningstilskudd som premierer undersøkende og forklarende journalistikk om teknologi, vitenskap og demokrati, der midlene fordeles etter kildebruk, metode og dokumentert samfunnsnytte, heller enn etter antall klikk. 
• Vi bør også innføre en form for plattformavgift, der en andel av de annonseinntektene gigantene henter ut av Norge, kanaliseres tilbake til et uavhengig fond for nettopp den ressurskrevende journalistikken markedet ikke lenger makter å finansiere på egen hånd. 
• Og vi kan ikke fortsette å vente på Brussel, men må selv stille konkrete krav om åpenhet rundt algoritmene og et reelt redaktøransvar for plattformene som distribuerer nyhetene våre.

Mediene har på sin side et ansvar de ikke kan delegere bort. 

• De må våge å frigjøre seg fra plattformenes logikk. Sosiale medier kan de fortsatt bruke, men de kan ikke lenger bygge hele sin identitet og synlighet på flater som undergraver deres eget samfunnsoppdrag. 
• De bør investere tungt i egen teknologikompetanse gjennom etterutdanning og reelle fagmiljøer, slik at de igjen kan dekke kunstig intelligens med den tyngden temaet faktisk fortjener. 
• Og de må begynne å måle seg selv på noe mer enn ren rekkevidde, for så lenge alt som teller er visninger og delingsrate, vil journalistikken fortsette å gli mot det som aktiverer i stedet for det som opplyser.

Til slutt har vi som publikum et ansvar vi altfor lett skyver fra oss. 

• Hver gang vi klikker på det som gjør oss sinte, deler det som opprører oss og lar det gjennomtenkte ligge urørt, sender vi et signal som brukes til å forme enda mer av akkurat det samme. 
• Vi må lese mer enn overskriften, betale for de mediene som forklarer fremfor å aktivere, og sette av noen minutter hver dag til innhold som faktisk gjør oss klokere. 

Dette er heldigvis ikke en kamp vi er dømt til å tape. Vi har fortsatt noen av Europas mest kompetente journalister, en befolkning med høy tillit og høyt utdanningsnivå, og en offentlighet som tross alt fremdeles bryr seg. Velger vi å styrke den kritiske teknologijournalistikken, mens det ennå ikke er for sent, kan vi få en offentlighet som forstår sin egen samtid godt nok til å forme den, der teknologien får være det verktøyet for menneskelig utvikling den alltid burde ha vært. 

Da kan resultatet bli et samfunn som tar tilbake styringen mens det fremdeles er tid, fremfor å vente til krisen står på døra og alternativene for lengst er borte.

Bilde: ChatGPT