Jeg dro til Nepal for å nå toppen av Mera Peak, verdens høyeste fottur. Men kroppen sa stopp på High Camp, 600 meter før toppen. Nå er ekspedisjonsfilmen endelig publisert på YouTube, og det er mer spesielt enn jeg hadde sett for meg å se hele reisen på nytt. For videoen viser ikke bare vakre fjell, tynn luft og spektakulære landskap. Den viser ikke minst hvor hardt ekspedisjonen faktisk ble.
Å se ekspedisjonen på nytt
Det er én ting å stå midt i en ekspedisjon, kjenne kroppen forsvinne litt dag for dag, sove dårligere for hver natt, spise mindre enn du burde, fryse mer enn du ønsker, og samtidig forsøke å holde hodet kaldt. Det er noe annet å sitte hjemme i Norge flere uker senere og se alt sammen på skjermen.
Det var sterkere enn jeg hadde forventet.
Jeg husker selvsagt at det var hardt. Jeg husker at jeg ble syk. Jeg husker hodepinen, søvnapnéen, dehydreringen, mangelen på matlyst og følelsen av at kroppen sakte, men sikkert sluttet å samarbeide med meg. Likevel er det noe brutalt ærlig med en video. Bildene lar meg ikke pynte på historien. Jeg ser ansiktet mitt. Jeg hører pusten og stemmen min. Jeg ser tempoet bli lavere. Jeg ser en kropp som forsøker å holde seg oppe, samtidig som den egentlig ber om å få slappe av.
Målet var toppen av Mera Peak, 6.476 meter over havet. Jeg kom til High Camp, på rett over 5.800, før guiden min og jeg forstod at det ikke var forsvarlig å presse videre. Jeg har skrevet før at det føltes som en seier å lytte til kroppen. Det mener jeg fortsatt. Samtidig skal jeg være ærlig nok til å innrømme at skuffelsen fortsatt sitter godt i.
Abonner på YouTube-kanalen min nå
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
De 600 meterne jeg ikke gikk
Det er rart hvordan hjernen fungerer. Jeg gjennomførte en ekspedisjon som startet i Lukla, gikk gjennom skog, daler, snø, is og ekstreme høye fjell, og som presset meg fysisk og mentalt hardere enn noe annet jeg har gjort. Likevel er det de siste 600 meterne jeg ikke gikk, som fortsatt tar uforholdsmessig stor plass i hodet mitt. Fortsatt.
Jeg vet at det var riktig å stoppe. Jeg vet at høydesyke ikke handler om kondisjon, viljestyrke eller hvor mye du har lyst. Kroppen kan slå seg vrang i høyden, uansett hvor godt forberedt du er. Jeg vet også at jeg hadde lovet dem hjemme at jeg ikke skulle ta unødvendige sjanser. Det løftet holdt jeg.
Likevel gjør det noe med meg å se filmen. Ikke fordi jeg angrer på beslutningen der og da, men fordi videoen gjør det tydelig hvor nær jeg faktisk var. Den viser hvor langt jeg kom. Den viser også hvor brått drømmen om toppen forsvant.
Fra Sørkedalen til Himalaya
Samtidig er det umulig for meg å se Mera Peak-filmen uten å tenke på hvor denne reisen egentlig startet. For seks år siden dro jeg alene ut i Sørkedalen for å overnatte i telt. Det var ment som et lite YouTube-prosjekt under pandemien. En måte å teste teknologi, filme med mobil og drone, og bli bedre til å fortelle historier.
Siden den gang har naturen blitt noe langt mer grunnleggende for meg.
Turene mine ut i naturen har blitt et sted hvor jeg finner ro, mestring, retning og perspektiv. Det skrev jeg også om i boken min, Tilkoblet og til stede, som kom ut i 2024. For meg handler ikke naturen først og fremst om å rømme fra hverdagen, men om å koble meg på det hverdagen ofte tar fra meg. Stillhet. Tilstedeværelse. Friksjon. Motstand. Mestringsfølelse. Lykkerus. Den langsomme følelsen av å være et menneske med en kropp, og ikke bare et hode foran en skjerm.
Etter Sørkedalen har det blitt korte, men spektakulære toppturer i Lofoten. Det har blitt den nesten overnaturlige fotturen på Island, da jeg gikk Laugavegur og Fimmvørduhals i 2023. Det har blitt Mount Everest Base Camp i 2024 med Kristin Harila, Haute Route fra Chamonix til Zermatt i 2025 med Kraig Adams, og nå Mera Peak i 2026, som jeg gikk helt alene. Kun sammen med Kalden Sherpa.
Mera Peak skulle på mange måter krone reisen. Det gjorde den også, selv om jeg ikke nådde toppen. Kanskje nettopp fordi jeg ikke nådde toppen.
Abonner på YouTube-kanalen min nå
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Naturopplevelser nummer 120
Mera Peak filmen er video nummer 120 i spillelisten min Naturopplevelser på YouTube. Tallet i seg selv betyr ikke så mye, for det handler ikke om volum, algoritmer eller ambisjoner om å bli stor på YouTube. Samtidig forteller tallet en historie om kontinuitet. Jeg har gått mye alene. Jeg har filmet mye alene. Jeg har redigert mye alene. Og sakte, men sikkert har videoene utviklet seg fra å være en dokumentasjon av turer, til å bli et arkiv over en livsreise jeg ikke helt forstod at jeg var på mens den skjedde.
Denne filmen er kanskje den mest ærlige jeg har laget. Den er vakker, fordi Nepal er vakkert. Den er dramatisk, fordi Himalaya er dramatisk. Men først og fremst er den sårbar, fordi den viser en ekspedisjon som ikke endte slik jeg håpet.
Jeg er ikke ferdig med Nepal
Det mest overraskende etter å ha sett filmen ferdig, er kanskje at jeg fortsatt kjenner på et ønske om å dra tilbake. Jeg hadde egentlig tenkt at Mera Peak skulle være den siste store ekspedisjonen på andre siden av kloden. Jeg hadde tenkt at jeg var ferdig med tynn luft, helserisiko, lange reiser og uker borte fra dem jeg er mest glad i.
Og på mange måter er jeg ferdig med det ekstreme.
Sommeren 2027 skal jeg gå Alta Via 1 i Dolomittene i Italia. Det blir ni dager alene gjennom et av Europas vakreste fjellområder, med rifugioer, lange dager, bratte stier og utsikter jeg nesten ikke klarer å vente på å oppleve. Jeg tror det blir magisk, på nivå med Haute Route, bare med en annen ro og en litt annen type skjønnhet.
Men i 2028 håper jeg å dra tilbake til Nepal én siste gang. Ikke til Mera Peak, men til Chulu Far East, som ruver 6.059 meter over havet. Kanskje er det litt dumt. Kanskje er det akkurat passe ufornuftig. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å komme over 6.000 meter, og jeg har lyst til å gjøre det på en mer kontrollert, mer bevisst og bedre akklimatisert måte.
Jeg skriver håper, fordi jeg vet at livet kan endre planer. Kroppen kan endre planer. De hjemme har også en stemme i dette. Jeg har ingen interesse av å gjøre mennesker jeg elsker unødvendig urolige. Samtidig kjenner jeg at denne reisen kanskje ikke er helt ferdig ennå.
Bli inspirert, du også
Jeg håper du vil se Mera Peak-filmen min. Ikke bare for fjellene, teltene, flyturen til Lukla, High Camp eller utsikten mot Mount Everest. Jeg håper du vil se den fordi den sier noe om hva det vil si å ville noe sterkt, møte grensen sin, og likevel komme hjem med noe verdifullt.
Det er lett å se på slike ekspedisjoner som prestasjoner. Jeg gjør det selv også. Høydemeter, distanse, antall dager, temperaturer og topper har en egen evne til å gjøre opplevelser målbare. Men det viktigste ved Mera Peak lar seg ikke måle så enkelt. Det handler om ubehag over tid. Om savn. Om å være alene uten å fylle stillheten med støy. Om å kjenne hvor lite som egentlig skal til før alt vi tar for gitt hjemme, plutselig fremstår som luksus.
Og det handler om å forstå at kroppen alltid har siste ord.
Takk til Emirates og Urberg
Denne ekspedisjonen hadde ikke blitt den samme uten sponsorene mine.
Emirates sponset flyreisen til og fra Kathmandu, og det utgjorde en stor forskjell. Å kunne reise komfortabelt til Nepal før en slik ekspedisjon handlet ikke bare om luksus, men om å møte høyden med mest mulig søvn, ro og restitusjon i kroppen. Hjemreisen ble minst like viktig, fordi kroppen var betydelig mer nedbrutt enn jeg hadde forestilt meg før jeg dro.
Urberg Skandinavien sponset meg med klær og utstyr til ekspedisjonen. Når du går i kulde, snø, vind og høyde over mange dager, blir utstyret en del av sikkerheten. Det handler om varme, lag på lag, tørre skift, funksjonelle detaljer og tilliten til at klærne faktisk gjør jobben når kroppen har mer enn nok med seg selv.
Tusen takk til både Emirates og Urberg for at dere gjorde det mulig å gjennomføre, dokumentere og formidle denne reisen. Takk også til Ekspedisjonsreiser for organiseringen. Og for at dere lot meg dele denne ekspedisjonen med Kalden Sherpa. Blir det Chulu Far East i 2028, må det bli med han.
Slik ble filmen laget
Hele ekspedisjonsfilmen er filmet med Apple iPhone 17 Pro, Insta360 Go3 og Insta360 X3. Jeg hadde også med annet utstyr til turen, men selve filmen bygger på disse tre kameraene, som til sammen ga meg muligheten til å fange både de store landskapene, de små øyeblikkene og de mer krevende sekvensene underveis.
Musikken i filmen er produsert av meg, ChatGPT og Suno. I forkant og etterkant av ekspedisjonen utviklet jeg et helt instrumentalt album basert på reisen, der hvert spor speiler ulike faser av turen. Albumet ligger nå på Spotify under tittelen Mera Peak 2026 – A Journey Through Thin Air.
Videoen er redigert av meg ved hjelp av Wondershare Filmora. Det har tatt tid å gå gjennom materialet, finne rytmen, bygge historien og våge å la noen av de vonde øyeblikkene bli stående. Men nå er filmen endelig publisert.
I motsetning til den kortere Mera Peak-videoen, som mest av alt var en reklamefilm for Emirates, har denne filmen utelukkende blitt redigert og produsert av meg og ikke av kunstig intelligens.
Abonner på YouTube-kanalen min nå
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Mera Peak ble ikke den toppseieren jeg hadde sett for meg. Det ble likevel en av de sterkeste naturopplevelsene jeg har hatt (til nå).
Og kanskje er det nettopp derfor jeg håper du vil se filmen.
