Jeg angrer på at jeg ga meg 600 meter før toppen av Mera Peak

Jeg var oppriktig stolt da jeg snudde på nesten 5.900 meter over havet. Noen uker senere sitter jeg igjen med en følelse av skuffelse. Den kontrasten sier noe ubehagelig om oss mennesker, og om hvordan vi håndterer valg, press og forventninger når vi får ting litt på avstand.

Jeg gjorde det jeg sa jeg skulle gjøre

Før jeg satt meg på Emirates-flyet ned til Nepal, ga jeg et tydelig løfte til meg selv og til de hjemme. Jeg skulle ikke ta unødvendige sjanser. Det var ikke bare noe jeg sa for å berolige familien, men en bevisst beslutning basert på alder, helse og erfaring. 

Jeg er 54 år, jeg lever med LADA-diabetes, og jeg vet at marginene ikke er de samme som de en gang var. Nettopp derfor var det viktig for meg å være tydelig på hva slags risiko jeg var villig til å ta, og hva jeg ikke var villig til å ta.

Da jeg stod på High Camp, nesten 5.900 meter over havet, var det ingen dramatikk knyttet til beslutningen. Kroppen var sliten, tegnene på høydesyke var tydelige, jeg hadde slitt med søvn-apne-lignende tendenser over flere dager, og jeg hadde vanskeligheter med å få i meg mat. Dette var grensen min. Derfor bestemte jeg meg også der og da for at jeg ikke skulle risikere å bli enda sykere og hentet ut med helikopter, slik at jeg ikke kunne fullføre resten av ekspedisjonen. At jeg ikke skulle bryte løftet mitt om å ikke ta unødvendige sjanser. Derfor kjente jeg også der og da på en form for mestring som ikke handlet om å nå toppen, men om å ta en beslutning som var i tråd med det jeg hadde bestemt meg for på forhånd.

Så kom jeg hjem, og noe endret seg

Det tok ikke lang tid før følelsen begynte å skifte. Etter en drøy uke hjemme, med avstand til kulden, høyden og slitet, begynte tankene å vandre i en annen retning. Jeg tok meg selv i å tenke at jeg bare var 600 meter unna toppen, og at jeg kanskje kunne ha forsøkt én dag til. Kanskje jeg i det minste burde ha passert 6.000 meter, bare for å kunne si at jeg hadde gjort det.

Det er en ganske slående kontrast. På fjellet kjente jeg på kontroll og ro i beslutningen jeg tok. Hjemme i stua begynte jeg å tvile. Det er nettopp den kontrasten som gjør dette interessant, for den sier noe om hvordan vi mennesker evaluerer egne valg i ettertid.

Hjernen vår takler dårlig det som ikke ble fullført

Det finnes godt dokumentert forskning på dette fenomenet. Psykologer omtaler det som Zeigarnik-effekten, som i praksis betyr at vi mennesker har en tendens til å huske og dvele ved det som ikke ble fullført, langt mer enn det som faktisk ble gjennomført. Det uferdige får en uforholdsmessig stor plass i bevisstheten vår, og det påvirker hvordan vi vurderer oss selv og egne prestasjoner.

I mitt tilfelle betyr det at jeg nå overvurderer betydningen av de siste 600 meterne jeg ikke gikk, samtidig som jeg undervurderer det jeg faktisk gjennomførte. Jeg glemmer hvordan kroppen kjentes på 5.900 meter, hvor tungt det var å gå, og hvor tydelige signalene var. I stedet sitter jeg igjen med et tall, og det tallet blir stående som en slags fasit på noe som egentlig er langt mer sammensatt.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Beslutninger i høyden er ikke de samme som hjemme

I tillegg er det verdt å minne seg selv på hva forskningen sier om beslutningstaking i høyden. Studier innen høydefysiologi viser tydelig hvordan redusert oksygentilførsel påvirker både kognitiv funksjon og risikovurdering. Når du befinner deg på nesten 6.000 meter, opererer du ikke med samme mentale kapasitet som du gjør hjemme. Reaksjonsevnen er redusert, vurderingsevnen svekket, og kroppen er i en tilstand hvor den først og fremst forsøker å få deg ned igjen.

Det betyr at beslutningen jeg tok der oppe, ble tatt under helt andre forutsetninger enn de jeg nå vurderer den med. Jeg sitter i dag i en varm leilighet, med full restitusjon, god søvn og normale oksygennivåer, og analyserer et valg som ble tatt i en situasjon preget av kulde, utmattelse og fysiologisk stress. Det er, når jeg tenker meg om, ikke en rettferdig sammenligning.

Dette handler egentlig ikke om fjellet

Selv om historien min utspiller seg i Himalaya, handler dette i realiteten om noe langt mer gjenkjennelig. For hvor ofte gjør vi ikke det samme i våre egne liv? Vi tar beslutninger basert på den informasjonen vi har der og da, vi velger det som fremstår som riktig og ansvarlig, og så begynner vi å tvile når vi får avstand til situasjonen.

Vi spør oss selv om vi kunne gjort mer, om vi burde presset oss litt lenger, og om vi ga oss for tidlig. Dette gjelder ikke bare i fjellet. Det gjelder i arbeidslivet, i relasjoner og i møte med egen helse. Vi har en tendens til å romantisere det vi ikke gjorde, og samtidig undervurdere klokskapen i det vi faktisk valgte.

Midt i all denne tvilen er det én ting som står fast, og som jeg aktivt må minne meg selv på. Jeg gjorde det jeg sa jeg skulle gjøre. Jeg tok ingen unødvendige sjanser, jeg lyttet til kroppen, og jeg kom hjem.

Det høres kanskje enkelt ut når det sies slik, men i den situasjonen jeg stod i, var det alt annet enn trivielt. For jeg hadde et valg. Jeg kunne ha forsøkt. Jeg kunne ha presset meg videre, slik mange gjør. Noen lykkes, men det er også mange som ikke gjør det, og som må hentes ut under langt mer dramatiske omstendigheter.

Abonner på YouTube-kanalen min nå

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Problemet er ikke valget, men hvordan jeg tolker det nå

Det som skaper ubehaget i etterkant for min del, er ikke selve beslutningen jeg tok. Problemet er hvordan jeg nå, med avstand til opplevelsen, begynner å omskrive historien. Jeg kjenner ikke lenger kulden, jeg kjenner ikke lenger hodepinen, og jeg husker ikke fullt ut hvor krevende det faktisk var å bevege seg i den høyden. Det eneste som står igjen, er følelsen av å ha vært nær, og det er en følelse som lett overskygger alt annet.

Dette reiser et viktig spørsmål, som strekker seg langt utover min egen opplevelse. Hva skjer med dømmekraften vår hvis vi i ettertid begynner å definere gode og ansvarlige beslutninger som nederlag? Hvis vi lærer oss selv at det riktige valget likevel føles som å mislykkes, hva gjør det med oss neste gang vi står i en situasjon hvor vi må velge mellom å presse videre og å stoppe?

Dette er ikke bare et spørsmål om prestasjon. Det handler om selvregulering, om evnen til å ta gode valg under press, og om å stå i konsekvensene av de valgene vi tar.

En annen måte å forstå det på

Jeg nådde ikke toppen av Mera Peak, og jeg kom meg ikke over 6.000 meter. Samtidig kom jeg meg til nesten 5.900 meter, jeg fullførte ekspedisjonen, og jeg tok en beslutning som gjorde at jeg sitter her i dag og kan reflektere over det som skjedde.

Det er kanskje ikke den historien vi er best til å fortelle. Vi er gode på å feire de som når toppen, og langt dårligere til å anerkjenne de som velger å stoppe i tide. Men hvis vi løfter blikket litt, både i fjellet og i livet ellers, er det ofte den siste gruppen som faktisk får muligheten til å fortsette.

Hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv, vet jeg at jeg tok det riktige valget. Det betyr ikke at det føles godt. Det betyr bare at det var riktig.

Og kanskje er det nettopp det som er det vanskeligste å akseptere, at de riktige beslutningene ikke alltid gir oss følelsen av seier.