Reuters Digital News Report 2026 viser at 39 prosent av nordmenn nå unngår nyheter ofte eller av og til, og at økningen er størst i Norge. Det skjer i et land der tilliten til mediene fortsatt er relativt høy og betalingsviljen for digitale nyheter er blant de høyeste i verden. Derfor bør mediebransjen lese tallene som et alvorlig varsel om egen praksis, ikke bare som et uttrykk for en krevende verdenssituasjon.
Norge har lenge vært et godt land å være journalist i. Vi har sterke redaktørstyrte medier, høy digital betalingsvilje, bred dekning fra lokale og nasjonale redaksjoner, og en offentlighet der nyheter fortsatt betyr mye for mange. Den nye rapporten fra Reuters Institute viser også at nordmenn fremdeles ligger helt i toppen internasjonalt når det gjelder å betale for digitale nyheter.
Samtidig viser årets rapport noe som burde gjøre mediebransjen urolig. Fire av ti nordmenn sier de ofte eller av og til unngår nyheter. Før pandemien var tallet 20 prosent. Nå er det 39 prosent. Blant kvinner er andelen 44 prosent. Norge er landet i undersøkelsen der nyhetsunnvikelsen øker mest.
Det paradoksale er at dette skjer samtidig som tilliten til norske nyheter holder seg relativt stabilt. Ifølge tallene Kampanje omtaler, sier 53 prosent av nordmenn at de for det meste kan stole på nyhetene generelt. NRK har fortsatt svært høy tillit. Lokalavisene står sterkt. TV 2 Nyheter ligger også høyt.
Det betyr at vi ikke står overfor en enkel tillitskrise. Vi står overfor noe som på mange måter er mer krevende: Folk kan fortsatt stole på mediene, samtidig som de i økende grad velger dem bort.
Det handler også om formen
Reuters peker på en krevende verdenssituasjon som en viktig forklaring. Trump, Ukraina, internasjonal uro, Grønland, konflikter, kriser og et nyhetsbilde som oppdateres kontinuerlig. Det er en rimelig forklaring. Verden har blitt mer urolig, og journalistikken skal selvsagt dekke det som skjer.
Likevel mener jeg forklaringen ikke er tilstrekkelig. For det handler ikke bare om hva som skjer i verden. Det handler også om hvordan mediene velger å presentere verden for oss.
I min rapport Fra opplysning til affektproduksjon har jeg analysert hvordan norske redaktørstyrte medier over tid har tilpasset seg en oppmerksomhetsøkonomi som belønner frykt, sinne, sjokk og konflikt. Jeg tok blant annet utgangspunkt i forsider fra TV 2, VG, Nettavisen og Dagbladet, der ord som sjokk, drap, angrep, skrekk, alvorlig, eksploderte, livstruende, panikk, raseri, katastrofe, krise og skandale går igjen og igjen.
Dette er ord som selvsagt kan være relevante når sakene faktisk er alvorlige. Problemet oppstår når nesten alt pakkes med samme emosjonelle trykk. Da blir ikke nyhetsforsiden først og fremst en hjelp til å forstå hva som er viktig. Den blir en kontinuerlig alarmflate.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fra samfunnsoppdrag til nervesystem
Medier konkurrerer i dag ikke bare med hverandre. De konkurrerer med TikTok, YouTube, Instagram, Facebook, podkaster, influensere, AI chatboter, strømmetjenester og alt annet som slåss om oppmerksomheten vår på mobilen.
Reuters beskriver dette som en tydelig plattformisering av nyhetskonsumet, det jeg omtaler som tiktokifisering av nyhetene. Sosiale medier og videonettverk er nå globalt den mest brukte veien inn til nyheter, foran både TV og medienes egne nettsider og apper. Veien fra journalistikken til publikum blir mer fragmentert, mer indirekte og mindre intensjonell.
I en slik økonomi belønnes det som får oss til å stoppe opp. Det som gjør oss sinte. Redde. Bekymret. Nysgjerrige på en urolig måte. Det som skaper reaksjoner raskt. Derfor er det ikke rart at deskingen også endrer seg. Overskrifter, bilder, pushvarsler og sosiale medier tekster må stadig oftere fungere i et miljø der oppmerksomhet må vinnes på brøkdelen av et sekund. Da blir journalistikken lett optimalisert for fysiologisk aktivering, snarere enn demokratisk orientering. Det kan gi klikk på kort sikt. På lang sikt kan det lære publikum at nyheter er noe man må beskytte seg mot.
Kommentarfeltet er neste ledd i kjeden
Denne utviklingen stopper ikke ved forsiden. Den fortsetter i kommentarfeltene. Mediene vet hvilke saker som får det til å koke. De vet at saker om innvandring, kriminalitet, kjønn, klima, Pride, unge politikere og minoriteter ofte fungerer som fluepapir for hets, sinne og forakt. Likevel publiseres og deles sakene inn i plattformmiljøer der de mest emosjonelle reaksjonene får størst synlighet.
Deretter omtales utviklingen som et problem som kommer utenfra. Jeg har skrevet om kommentarfeltene i over tolv år. Jeg mener fortsatt at store deler av kommentarfeltets demokratiske verdi er kraftig overvurdert. Når kvinner, minoriteter, unge politikere, journalister og vanlige mennesker trekker seg unna fordi kostnaden ved å delta blir for høy, svekkes ytringsrommet. Det hjelper lite at noen få høylytte brukere får følelsen av å delta.
Et demokrati trenger uenighet. Det betyr ikke at den trenger arenaer som systematisk belønner forakt.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Mediene må ta tilbake sin egen logikk
Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener norsk journalistikk er dårlig. Tvert imot. Behovet for uavhengig, kritisk og redaktørstyrt journalistikk har knapt vært større. Nettopp derfor bør mediene ta Reuters tallene på større alvor. Hvis fire av ti nordmenn unngår nyheter, holder det ikke å forklare det med at verden er blitt mer krevende. Mediene må også undersøke om deres egen formidling bidrar til at nyhetsbildet oppleves mer belastende enn nødvendig.
Det betyr ikke at journalistikken skal bli mykere, snillere eller mindre kritisk. Den må gjerne bli skarpere. Men skarphet må ikke forveksles med alarmisme. Vesentlighet må ikke forveksles med emosjonell effekt. Engasjement må ikke forveksles med opplysning.
Mediene bør redusere den kontinuerlige alarmtonen, forklare mer, jage færre billige reaksjoner, ta større ansvar for hvordan saker distribueres i sosiale medier, og være langt mer ærlige om hvordan deskingen påvirker både nyhetsbruk, tillit og kommentarfelt.
Politikerne bør samtidig ta plattformmakten mer alvorlig. Offentligheten er demokratiets infrastruktur, og den kan ikke overlates til globale selskaper som tjener penger på at vi reagerer mer enn vi reflekterer.
Reuters teller utviklingen. Mediene bør bruke tallene til å se seg selv tydeligere i speilet.
For hvis nyhetene først og fremst gjør oss redde, sinte og utslitte, kommer flere til å velge dem bort. Da taper ikke bare mediene lesere. Da taper samfunnet en del av sin evne til å forstå seg selv.
Bilde: ChatGPT
