Medieledere kaller overvåking for nysgjerrighet

I VG podkasten Mediebobler 4. juli, blir kritikken mot Meta sine AI-briller pakket inn som moralsk oppstandelse, teknologifrykt og overdreven symboljakt. Det er, mildt sagt, et urovekkende eksempel på hvor fryktelig lett norske medieledere forveksler teknologisk nysgjerrighet med samfunnsmessig manglende dømmekraft. For Meta trenger ikke bare dataene våre, annonsekronene våre og oppmerksomheten vår, de trenger at folk med makt slutter å reagere slik at teknologien blir normalisert. Her går dessverre VG og Amedia foran.

En podkast-samtale som gjorde meg veldig bekymret

Jeg har brukt mange år på å advare mot hvordan teknologi ikke bare endrer verktøyene våre, men også adferden vår, offentligheten vår, økonomien vår og demokratiet vårt. Derfor reagerte jeg sterkt da Amedia-sjef Anders Opdahl lot seg avbilde foran Amedia-logoen med Meta sine AI-briller i ansiktet for kort tid siden. Jeg reagerte ikke fordi Opdahl som privatperson ikke skal få lov til å teste ut ny teknologi, men fordi han ikke er hvilken som helst tilfeldig teknologientusiast, men konsernsjef i Norges største aviseier.

I Mediebobler 4. juli gjestet samme Anders Opdahl, VG-kommentator Anders Gjiæver og VGs redaktør Gard Steiro, hvor begge medielederne gjorde sitt ytterste for å gjøre saken mindre enn den er. Kritikken ble omtalt som en enorm moralsk oppstandelse, og Opdahl uttalte blant annet at påstanden om at han nærmest reklamerte for Meta var noe av det dummeste han hadde hørt. Han beskrev oppmerksomheten som en liten bagatell, samtidig som han understreket at medieledere som ikke er nysgjerrige på denne produktkategorien er ute på tur.

Det er nettopp her problemet ligger, vil jeg slå fast. For når to av landets mektigste medieledere reduserer denne debatten til nysgjerrighet, dingser og personlig teknologitesting, viser det en rolleforståelse med skremmende lav oppløsning. Det er hukommelsestap forkledd som fremoverlenthet.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Mediebransjens teknologiske hukommelsestap

Norske medier liker å fortelle seg selv at de er raske til å ta i bruk ny teknologi. Det er en sannhet med forholdsvis store modifikasjoner. Historisk har mediebransjen mest av alt vært raske til å distribuere seg på andres plattformer, men langt tregere til å forstå makten som flyttes når distribusjonen, dataene, annonsemarkedet og publikumsrelasjonen havner hos teknologiselskaper uten redaktøransvar.

Først kom internett, og mediene undervurderte hvor raskt annonsemarkedet ville flytte seg. Med sosiale medier lot mediene Facebook, Snapchat og etter hvert TikTok bli både trafikkmotor, publiseringsflate og målestokk for relevans. Tilsvarende tendens så vi da smarttelefonen begynte å bli allemannseie. Først ble teknologien ignorert, deretter tilpasset mediene journalistikken til en oppmerksomhetsøkonomi der alt er avhengig av at tommelen må stoppe mediekonsumeringen i løpet av et brøkdel av et sekund. 

Nå er kunstig intelligens på full fart inn i samfunnet, og enda en gang har historien en (lei) tendens til å gjenta seg: Vi må være nysgjerrige. Vi må teste. Vi må ligge foran. Det er jeg for øvrig enig i, men det blir problematisk når nysgjerrighet blir løsrevet fra maktanalyse. I en artikkel jeg nylig publiserte, skrev jeg at dømmekraft blir den nye konkurransekraften, fordi kunstig intelligens gjør konsekvensene av dårlige vurderinger større enn før. Tempo uten dømmekraft er en dårlig ledelsesfilosofi i møte med teknologi som kan skaleres globalt på sekunder.

Det gjør denne podkast-samtalen så avslørende. Den handler ikke bare om Meta sine briller. Den viser samtidig et naivt tankesett der teknologiens sosiale konsekvenser kommer i andre rekke, mens det å være tidlig ute nærmest blir et mål i seg selv.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Kameraet har flyttet inn i ansiktet

Sammenligningen Opdahl og Steiro gjør med mobiltelefonen er altfor enkel. Greit nok har smarttelefonen kamera og mikrofon. Men mobilen må løftes, holdes og rettes mot noen. Den synliggjør opptakshandlingen. Brillene gjør noe annet. De flytter kameraet fra hånden til blikket. Det høres kanskje ut som en liten teknisk forskjell. Jeg vil påstå at det vi snakker om her er en sosial revolusjon.

Med smartbriller må alle rundt brukeren forholde seg til en ny usikkerhet. Blir jeg sett på, filmet, tatt opp, analysert, lagret eller brukt som treningsdata? Det lille lyset i brillen er på ingen måte et aktivt samtykke. Det er heller ikke en reell garanti for at folk rundt forstår hva som skjer. Og i motsetning til mobilkameraet er denne teknologien designet for å gli inn i det normale, i mote, livsstil, sportsbriller, solbriller og etter hvert vanlige briller med styrke, tilsvarende dem som Opdahl lot seg avbilde med da han la frem Amedia sine resultater. 

Brillene til konsernsjefen representerer Meta, et selskap som har bygget makt på datainnsamling, målretting, algoritmisk distribusjon og kommersiell optimalisering av oppmerksomhet. Meta er selskapet som aktivt har bidratt til å svekke norske mediers økonomiske bærekraft og samfunnsoppdrag. Kontrasten forsvinner ikke bare fordi Opdahl og Steiro synes brillene er praktiske eller at de er opptatt av ny teknologi.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Fryktelig naivt å betvile Metas agenda

Det mest naive i denne debatten er forestillingen om at Meta bør vurderes som en hvilken som helst produsent av forbrukerelektronikk. Meta er ikke en nøytral leverandør av kule briller. Meta er et av verdens mektigste infrastrukturselskaper for oppmerksomhet, manipulasjon, adferdsdata, reklame, sosial distribusjon og politisk påvirkning.

Dette er selskapet som i 2019 måtte betale fem milliarder dollar i en historisk rettssak som handlet om personvern, etter at de amerikanske myndighetene slo fast at Meta hadde villedet brukerne om kontrollen over egne personopplysninger. I samme sak beskriver de samme myndighetene også hvordan Meta delte informasjon med tredjepartsapper og hvordan Cambridge Analytica høstet data fra millioner av Facebook-brukere.

Dette er også selskapet som norske medier har blødd annonsekroner til i årevis. I 2026 anslås det at Google, Meta, TikTok og Snapchat alene henter ut over 14 milliarder kroner av det norske reklamemarkedet i 2026. Det er godt over halvparten av hele det norske markedet, og det gjør dem uten å legge inn så mange kroner i skatt, eller bidra til å finansiere journalistikk her hjemme. Derfor blir det svært merkelig (og opprørende) å høre to av Norges mektigste medieledere omtale kritikken av Meta sine overvåkingsbriller som en useriøs overreaksjon. Norske medier har allerede vært gjennom én historisk runde der de undervurderte plattformenes makt. At de nå står i fare for å gjenta feilen med AI som flytter seg fra mobilskjermen og inn på kroppen, burde få alarmklokkene til å gå. I stedet ender deg opp med mild latterliggjøring. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Dette er ikke paranoia

Kritikken kommer ikke bare fra teknologiske pessimister eller folk som ikke liker nye dingser. Forbrukerrådet har tatt til orde for at myndighetene bør utrede forbud mot smartbriller. Det samme har AI-forsker Inga Strümke gjort i sin artikkel i Aftenposten. 

Morgenbladet på sin side viste til Wireds avsløring om at Meta allerede hadde kode for et fungerende ansiktsgjenkjenningssystem liggende latent i appen til brillene. Systemet kalles Name Tag, hvor teknologien kunne analysere ansikter mot en database og identifisere personer uten at de selv får vite det. Sikkerhetsforsker Cooper Quintin omtalte funksjonaliteten som en desentralisert overvåkningsmaskin. At teknologien nå er fjernet av Meta skyldes ikke Zuckerbergs enorme etiske kompass, men at han ble oppdaget. 

Over 70 amerikanske borgerrettighetsorganisasjoner har advart Meta mot ansiktsgjenkjenning i smartbrillene, nettopp fordi teknologien kan gjøre det lettere for stalkere, overgripere, svindlere og myndigheter å identifisere mennesker i det stille.

Svenska Dagbladet og Göteborgs-Posten har i tillegg avdekket hvordan ansatte hos en Meta underleverandør i Kenya angivelig har analysert bilder og video fra brillene, inkludert materiale fra svært private situasjoner som toalettbesøk, klesskift, bankkort og intime øyeblikk. Meta viser til vilkår og personvernregler, mens kritikere peker på at brukerne neppe forstår hva de faktisk samtykker til.

Det krever en ganske spesiell form for naiv optimisme å kalle dette for bagateller.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Alle de som aldri samtykket

En av de største svakhetene i Mediebobler-samtalen er at personvern i for stor grad omtales som brukerens eget forhold til egne data. Men dette handler i enda større grad om alle andre, det være seg en kilde som møter en journalist. Barn i skolegården. Kvinner på treningssenteret. Pasientene på venterommet. Ansatte i et internt møte. Politikere i en fortrolig samtale, eller den tilfeldige forbipasserende som ikke aner om ansiktet hennes, stemmen hennes eller kroppen hennes blir fanget opp av et produkt som er koblet til Meta sin infrastruktur.

Nettavisen har omtalt kvinner som reagerer på å bli filmet uten samtykke med slike briller, for så å oppdage seg selv i videoer publisert på nettet. En kvinne i London ble ifølge BBC forfulgt i et kjøpesenter av en mann som filmet henne med brillene, og da hun senere fant videoen på sosiale medier og ba ham slette den, krevde han penger. Det er ganske avslørende at teknologien markedsføres som frihet for brukeren, mens den samtidig skaper utrygghet for alle rundt brukeren. Det er den samme asymmetrien vi har sett så mange ganger før i plattformøkonomien. Den som bruker teknologien får bekvemmeligheten. Alle andre får risikoen.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Mot en farlig normalisering

Meta vet hva de gjør. De forsøker ikke bare å selge teknologi. De forsøker å gjøre teknologien sosialt usynlig. De gjør sitt ypperste for å normalisere denne overvåkings-økonomien. Derfor samarbeider Meta med Ray Ban, Oakley og kjendiser som Kylie Jenner. Forbrukerrådets Finn Myrstad har omtalt dette som et desperat forsøk på å normalisere bruken av AI-briller, og Tobias Judin i Datatilsynet minner om at Meta først og fremst er et dataselskap som tjener penger på våre data.

Dette er kjernen i den debatten som Steiro og Opdahl glatt valgte å overse. Meta trenger ikke at alle elsker brillene fra dag én, men at stadig flere slutter å reagere. Først blir brillene rare. Så blir de litt irriterende. Deretter blir de vanlige. Til slutt er det den som reagerer som fremstår vanskelig. Det er slik normalisering fungerer. Derfor er det skuffende at Norges mektigste medieledere går foran for å tilrettelegge for en slik normalisering. 

Medieledere må tåle høyere krav

Jeg mener ikke at Opdahl eller Steiro er problemet alene, men de er symptomer på en større svikt i norsk mediebransje. Norske medier burde være blant de mest kritiske til plattformmakten, men ender altfor ofte med å låne språk, logikk og suksessmål fra de samme selskapene som har svekket journalistikkens økonomi og offentlighetens tillit i løpet av de siste 20 årene. 

I Reuters Digital News Report 2026 kommer det frem at nærmere 40 prosent av nordmenn unngår nyheter. Før pandemien var tallet 20 prosent. Samtidig viser rapporten at sosiale medier og videonettverk globalt har blitt en stadig viktigere inngang til nyheter, foran både TV og medienes egne nettsider og apper. Det burde gjøre medieledere ydmyke. I stedet hører vi skryt om hvor raske norske medier er til å ta i bruk ny teknologi. 

Jeg skulle gjerne sett litt mer skamfølelse over hvor naive de har vært til å forstå konsekvensene av den samme teknologien. For det er ikke teknologifrykt å kreve dømmekraft. Det er ikke puritanisme å ta personvern, samtykke og overvåking på alvor. Det er ikke symboljakt å påpeke at symboler betyr noe når de brukes av folk som forvalter makt, tillit og offentlig infrastruktur.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Vi trenger kontroll, ikke resignasjon

Jeg mener Norge bør utrede et midlertidig forbud eller strenge begrensninger på bruk av smartbriller med kamera og mikrofon i sensitive miljøer, som skoler, helseinstitusjoner, garderober, svømmehaller, rettslokaler, offentlige møter og journalistiske kildemøter. Kommersiell ansiktsgjenkjenning i offentligheten bør forbys før den rekker å bli standardfunksjon i produkter folk går rundt med i ansiktet sitt. 

Brillebutikker og teknologiforhandlere må pålegges tydelige informasjonskrav, slik at forbrukere faktisk forstår hva de kjøper og hva de påfører andre. Arbeidsgivere og redaksjoner bør innføre klare retningslinjer for bruk av slike briller i profesjonelle sammenhenger. Norske medier bør dessuten bygge opp langt sterkere teknologikompetanse, fordi den viktigste journalistikken fremover ikke kan reduseres til produkttester, lanseringssaker og podkaster der overvåking omtales som nysgjerrighet.

Og så bør vi evne å skille mellom hvem som kan og bør bruke slike briller og hvem som er produsent. Teknologiutviklingen stopper ikke fordi vi misliker den. Den får derimot en helt annen retning hvis flere tør å sette grenser tidlig nok. Det krever politikere med ryggrad, tilsyn med muskler, forbrukere med bevissthet og medieledere som husker sitt eget samfunnsoppdrag. For hvis pressen ikke lenger klarer å skille mellom teknologisk nysgjerrighet og tekoligarkenes maktstrategi, står vi svakere alle sammen.

Da blir Meta ikke bare noe vi bruker, men noe vi alle ser verden gjennom. 

Bilde: ChatGPT