Teknologiens kvinneproblem er ikke historisk, men innebygd

En scene i filmen Swiped fikk meg til å se en linje fra et Playboy-bilde i 1973 til smartringer, AI-briller og seksualiserte deepfakes i dag. Teknologiens kvinneproblem handler ikke bare om for få kvinner inn i teknologibransjen, men om hvem teknologien ser, forstår, beskytter og utnytter. Og om hvem som må rydde opp når skaden først har skjedd.

En lørdag kveld på hytta i begynnelsen av august 2026 satte jeg meg ned for å se Swiped på Disney+. Jeg hadde hørt litt om filmen på forhånd, men var egentlig ikke forberedt på hvor sterkt den skulle treffe meg.

Filmen er inspirert av historien til Whitney Wolfe Herd, som i ung alder ble en av personene bak Tinder tidlig på 2010-tallet, før hun senere grunnla Bumble. Filmen handler om hvordan Wolfe slo seg opp i en mannsdominert teknologibransje, med alt det innebar av motstand, maktkamp og personlige belastninger.

Det er mye i filmen som gjør inntrykk. Den handler om gründerskap, datingapper, plattformmakt, kjønn, kapital og arbeidskultur. Den handler også om hvor mye kvinner ofte må tåle før omgivelsene i det hele tatt begynner å omtale det som et problem. Likevel var det én scene som ble sittende igjen hos meg lenge etter at rulleteksten var over.

Whitney går inn i en forelesningssal. Hun er den eneste kvinnen i rommet. På lerretet foran henne vises en naken kvinne. Hun tror først det er en spøk rettet mot henne. En form for ydmykelse, pakket inn som teknologisk undervisning. Så viser det seg at bildet faktisk er en del av teknologihistorien.

Kvinnen på skjermen er svenske Lena Forsén. Bildet er hentet fra et midtsidebilde i Playboy fra 1972. Året etter ble et beskåret utsnitt av bildet tatt i bruk av forskere ved University of Southern California som testbilde innen digital bildebehandling. Etter hvert ble bildet, kjent som «Lenna», et av de mest brukte standardbildene for testing av algoritmer for komprimering, filtrering, overføring og digital bildebehandling.

Først i 2024 besluttet IEEE Computer Society at nye manuskripter ikke lenger skulle bruke bildet.

Det var ikke verdens første digitale bilde. Det var heller ikke nødvendigvis valgt for å sende et politisk signal. Det var et bilde ingeniørene hadde tilgjengelig. Det hadde kontraster, ansikt, hud, detaljer og tekstur som gjorde det teknisk egnet.

Det er nettopp derfor historien er så avslørende.

Av alle bilder i verden valgte man et seksualisert bilde fra Playboy. Det ble beskåret, skannet, analysert, reprodusert, undervist i og brukt som standard i tiår etter tiår. Det mest interessante er ikke at noen valgte bildet, men at valget fremstod som uproblematisk for dem som hadde makten til å definere standarden. Kvinnen var synlig overalt i teknologihistorien. Hun var bare ikke til stede som forsker, ingeniør, student, leder eller beslutningstaker. Hun var på skjermen, mens mennene satt i rommet.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Et bilde fra fortiden som sier noe om nåtiden

Det er lett å plassere historien om Lena Forsén trygt i fortiden. Tidlig 1970-tall. En mannsdominert ingeniørkultur. Andre normer. En annen tid. Det ville vært behagelig å gjøre det. Da kunne vi konkludert med at bransjen har lært, at verden har gått videre, og at dagens teknologi utvikles med helt andre verdier.

Jeg tror ikke vi kan tillate oss den konklusjonen.

Historien om Lenna-bildet handler om mer enn et gammelt testbilde. Den handler om hvem teknologien har blitt utviklet av, hvem den har blitt testet på, hvem den har blitt optimalisert for, og hvem som har blitt behandlet som materiale fremfor menneske.

Teknologi bygges aldri i et kulturelt vakuum. Den bygges av mennesker med erfaringer, interesser, insentiver, fordommer, blindsoner og makt. Den trenes på data som noen har valgt. Den optimaliseres for mål som noen har definert. Den lanseres i markeder der noen får gevinsten, mens andre får risikoen.

Det er derfor teknologiens kvinneproblem er større enn kjønnsbalansen i bransjen, selv om kjønnsbalansen fortsatt er en del av problemet. Det handler om hvem teknologien forestiller seg som normalbruker. Hvem den måler riktig. Hvem den feiltolker. Hvem den beskytter. Hvem den eksponerer. Hvem den gjør til data. Hvem den gjør til produkt. Og hvem som må rydde opp når teknologien skader.

I den forstand er Lenna-bildet en inngang til et større spørsmål om makt. Hva skjer når teknologikulturen i flere tiår har betraktet kvinnen som noe den kan se på, måle, analysere, manipulere og distribuere, uten at kvinnen selv nødvendigvis har hatt reell makt over premissene?

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Da graviditet ble tolket som sykdom

Nesten femti år etter at Lena Forsén ble gjort til et digitalt testbilde, fortalte Isabelle Ringnes til NRK i 2022 om en annen form for teknologisk blindsone. Hun brukte Oura-ringen, som måler blant annet søvn, hvilepuls, temperaturendringer og aktivitetsnivå. Ringen registrerte at kroppen hennes endret seg. Hun sov dårligere, pulsen økte og temperaturen steg. Appen tolket signalene som om kroppen var i ubalanse, omtrent som om hun var i ferd med å bli syk.

Sensorene fanget opp endringene. Tolkningen var feil. Hun var gravid.

Dette er et viktig skille. Teknologien virket på ett nivå. Den målte det den skulle måle. Problemet var at modellen manglet en kategori som kunne gjøre dataene forståelige.

NRK skrev at Oura-appen overvåket sensorene på fingeren, men manglet graviditetsmodus. Ringnes påpekte at hun ikke var alene om frustrasjonen, og at mange kvinner hadde opplevd at kroppen deres ble feilfortolket av en teknologi som skulle hjelpe dem å forstå den.

Det er nesten for enkelt å si at teknologien ikke forstod kvinnekroppen. Mer presist er det å si at teknologien forstod kroppen ut fra en for snever modell av hva en kropp kan være. Når den ikke gravide kroppen blir normalen, blir graviditet et avvik. En temperaturøkning blir sykdomstegn. En endret hvilepuls blir belastning. Dårligere søvn blir et restitusjonsproblem. En helt naturlig livsfase blir tolket som feiltilstand.

Oura har senere utviklet funksjoner knyttet til kvinnehelse, og NRK skrev at selskapet hadde etablert et team, med majoritet av kvinner, som skulle jobbe med reproduktiv helse, inkludert menstruasjon, fertilitet, graviditet og overgangsalder. Det er positivt.

To år senere kunne den samme Oura-ringen fortelle Isabell Ringnes at hun var gravid igjen, før hun visste det selv.

Historien viser uansett et mønster vi har sett mange ganger før. Kvinner må oppdage blindsonen før teknologien korrigeres. Først bygges produktet. Så kommer kvinnekroppen i veien for modellen. Deretter må feilen forklares, dokumenteres og prioriteres. Kvinnen er ikke lenger bare et bilde på skjermen. Hun er bruker. Men hun er fortsatt ikke fullt ut representert i systemets forståelse av virkeligheten.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Teknologien kan måle mer og forstå mindre

Historien om Oura handler ikke bare om helseteknologi. Den handler om et større problem i datadrevet teknologi: Vi kan måle stadig mer uten nødvendigvis å forstå mer. Data er aldri bare data. Data må tolkes. Og tolkningen bygger på antakelser.

Hvilken kropp regnes som normal? Hvilke signaler regnes som avvik? Hvilke livsfaser er det tatt høyde for? Hvem har vært med i testingen? Hvem har definert produktets viktigste brukssituasjoner? Hvilke feil oppdages før lansering, og hvilke feil oppdages først når brukerne selv må leve med dem?

Dette er ikke et teoretisk problem. Joy Buolamwini og Timnit Gebru viste i den mye omtalte studien Gender Shades fra 2018 at kommersielle systemer for ansiktsanalyse hadde svært ulike feilrater avhengig av kjønn og hudfarge. Ifølge MIT News var feilraten 0,8 prosent for lyshudede menn, mens den var 34,7 prosent for mørkhudede kvinner. Slike skjevheter kan virke tekniske når de beskrives i forskningsartikler. I praksis handler de om hvem teknologien kjenner igjen, hvem den feiltolker, og hvem den gjør mer sårbar.

Hvis teknologien brukes til å åpne en telefon, kan feilen være irriterende. Hvis den brukes i grensekontroll, sikkerhet, politiarbeid, rekruttering, helse eller kredittvurdering, kan feilen få alvorlige konsekvenser. Når den brukes i en offentlighet der mennesker allerede vurderes ulikt ut fra kjønn, hudfarge og kropp, kan feilen forsterke eksisterende forskjeller.

Det er dette som gjør teknologi så kraftfull og så farlig på samme tid. Den skalerer ikke bare menneskelig kapasitet. Den skalerer også menneskelige blindsoner. Et menneske kan overse én person i ett rom. Et system kan overse millioner.

Kameraet flytter fra hånden til blikket

Så kommer Meta sine AI-briller. Her endrer problemet karakter igjen. Med Lena-bildet var kvinnen et objekt teknologien ble testet på. Med Oura-ringen ble kvinnekroppen et avvik teknologien ikke forstod. Med Meta-brillene blir kvinnen, og alle andre rundt brukeren, en mulig ufrivillig datakilde.

Det er en vesentlig forskjell på et mobilkamera og et kamera i et par briller. Mobilen må løftes, holdes og rettes mot noen. Opptakshandlingen er synlig. Den skaper sosial friksjon. Andre kan forstå hva som skjer, reagere, trekke seg unna eller protestere.

Brillene gjør noe annet. De flytter kameraet fra hånden til blikket. Som jeg skrev i en tidligere artikkel om Meta-brillene, må alle rundt brukeren forholde seg til en ny usikkerhet: Blir jeg sett på, filmet, tatt opp, analysert, lagret eller brukt som treningsdata? Det lille lyset i brillen er ingen garanti for aktivt samtykke, og det er heller ingen garanti for at folk rundt forstår hva som skjer.

Denne forskjellen blir ofte bagatellisert. Særlig av teknologientusiaster som helst vil diskutere funksjoner, brukeropplevelse og innovasjonstempo. Brillene kan helt sikkert være nyttige. De kan oversette samtaler. De kan hjelpe mennesker med nedsatt syn eller hørsel. De kan gi håndfri tilgang til informasjon. De kan dokumentere situasjoner der dokumentasjon er viktig.

Samtidig skaper de en helt ny sosial risiko.

Teknologiens farligste sider kommer sjelden fra funksjonene alene, men fra asymmetrien mellom nytte og risiko. Brukeren får bekvemmeligheten. Alle andre får usikkerheten.

Samtykkefriksjonen forsvinner

Teknologibransjen elsker å fjerne friksjon. Færre klikk, mindre venting, raskere flyt, mer sømløshet, automatisk opplasting og umiddelbar deling har i mange år vært en slags produktfilosofi.

Men noe friksjon beskytter oss. Når jeg må løfte mobilen for å filme deg, oppstår en sosial terskel. Handlingen blir synlig. Du kan si nei. Andre kan reagere. Jeg må forholde meg til at jeg faktisk gjør noe overfor et annet menneske. Det er samtykkefriksjon og skaper et lite rom for bevissthet, motstand og ansvar.

Meta-brillene reduserer den friksjonen. Ikke nødvendigvis fordi hver bruker har onde hensikter, men fordi produktets form gjør opptakshandlingen mindre synlig. Kameraet sitter der andre mennesker forventer å møte et blikk. Det er derfor dette ikke bare handler om personvern i snever juridisk forstand. Det handler om sosial tillit.

Kan jeg ha en fortrolig samtale med deg hvis jeg ikke vet om brillene dine tar opp lyd? Kan en kvinne føle seg trygg på et treningssenter hvis hun ikke vet om mannen ved siden av henne filmer? Kan et barn være i skolegården uten å risikere å bli fanget av et privat produkt koblet til en global datainfrastruktur? Kan en kilde møte en journalist hvis kameraet sitter i ansiktet?

I en australsk nyhetssak om smartbriller ble teknologien omtalt som en mulig samtykkekrise. Innslaget beskrev hvordan briller med diskret kamera kan brukes til å filme kvinner i skjul og spre opptakene på nettet, og eksperter advarte om at opptakslyset kan dekkes til eller modifiseres. Dette er ikke teknologifrykt. Det er konsekvensanalyse.

Og det er her mange politikere og medieledere svikter. Kritikk av ny teknologi reduseres for ofte til moralsk panikk, overdreven bekymring eller manglende nysgjerrighet, som om nysgjerrighet i seg selv er et moralsk kompass. 

Fra opptak til syntetisk overgrep

Meta-brillene er alvorlige nok i seg selv. De blir enda mer alvorlige når de ses i sammenheng med en annen utvikling: seksualiserte deepfakes og såkalte «nudify»-apper. For noen år siden krevde deepfakes teknisk kompetanse, tid og datakraft. I dag kan ett vanlig bilde være nok.

WIRED undersøkte i 2026 et økosystem av eksplisitte deepfake-tjenester som kunne gjøre ett enkelt fotografi om til en kort, realistisk pornografisk video. Én tjeneste tilbød 65 ulike videomaler. WIRED sin gjennomgang av mer enn 50 deepfake-nettsteder viste at nesten alle nå tilbød eksplisitt videogenerering av høy kvalitet og en rekke seksualiserte scenarier kvinner kunne plasseres inn i.

Det betyr at kvinnen ikke trenger å ha tatt et intimt bilde. Hun trenger ikke å ha delt noe med en kjæreste. Hun trenger ikke å ha vært naken foran et kamera. Hun trenger ikke å ha gjort noe som helst. Et portrettbilde kan være nok. Et bilde fra LinkedIn. Et bilde fra Instagram. Et skjermbilde fra en videosamtale. Et pressebilde. Et klassebilde. Et bilde tatt i offentligheten.

Kroppen kan konstrueres. Ansiktet kan bevares. Krenkelsen kan distribueres.

Bildet er falskt, men krenkelsen er reell.

Dette er en ny og mørkere form for teknologisk makt. Teknologien trenger ikke lenger å dokumentere virkeligheten. Den kan produsere en ny virkelighet som andre mennesker reagerer emosjonelt og sosialt på, selv når de vet at bildet er manipulert eller kunstig fremstilt.

En arbeidsgiver kan ha sett det. Klassekamerater kan ha delt det. En ekskjæreste kan ha sendt det videre. Familien kan ha blitt eksponert for det. Fremmede kan ha lastet det ned. Materialet kan dukke opp igjen om tre måneder, tre år eller ti år.

Hun kan kanskje få fjernet én fil. Hun kan ikke avse det andre har sett.

Dette er ikke lenger et mørkt hjørne av internett

Det er fristende å omtale seksualiserte deepfakes som noe som foregår på obskure nettsteder langt unna hverdagen vår. Den forklaringen holder ikke lenger.

Tek.no skrev i april at Apple og Google ifølge Tech Transparency Project ledet brukere til AI-avkledningsapper i App Store og Google Play. Søk etter ord som «nudify», «undress» og «deepnude» ga resultater på apper som kunne bruke kunstig intelligens til å fjerne klær fra bilder av kvinner. Appene kunne ifølge artikkelen få virkelige personer til å se nakne ut, sette dem inn i pornografiske videoer eller gjøre dem om til seksuelt eksplisitte chatboter.

Det er en avgjørende forskjell på et mørkt nettsted og en appbutikk.

App-butikken gir tilgjengelighet, tillit og distribusjon. Autofullføringen gjør intensjonen lettere. Annonsene gjør krenkelsen kommersiell. Betalingssystemene gjør misbruket lønnsomt.

Tek.no skrev også at appene som ble funnet, samlet var lastet ned 483 millioner ganger og hadde tjent over 122 millioner dollar, ifølge analyseselskapet AppMagic. 31 av appene var vurdert som passende for mindreårige. Apple fjernet 15 apper og Google fjernet syv etter at funnene ble delt med selskapene, men Tek.no fant fortsatt søkeresultater på relevante avkledningsapper i etterkant.

Dette viser hvorfor debatten ikke kan begrenses til gjerningspersonen. Gjerningspersonen trykker på knappen. Infrastrukturen gjør knappen lett å finne, lett å bruke, lett å betale for og lett å spre.

Plattformene flytter ansvar

Teknologiselskapene vil gjerne fremstille dette som et misbruksproblem. De har retningslinjer. De forbyr ulovlig bruk. De fjerner innhold når det rapporteres. De oppdaterer appbutikkregler. De sier at brukeren har ansvar. Alt dette kan være delvis riktig, men det er fortsatt langt fra tilstrekkelig.

Hvis et produkt i praksis er utviklet for å kle av virkelige mennesker digitalt, holder det ikke å skrive i vilkårene at brukeren bare må laste opp bilder vedkommende har samtykke til å manipulere. WIRED fant nettopp slike advarsler hos en tjeneste, men skrev at det var uklart om det fantes reelle kontroller som håndhevet samtykket.

Samtykke som ingen kontrollerer, er ansvarsfraskrivelse.

Når store teknologiplattformer samtidig tilbyr søk, distribusjon, appgodkjenning, annonser, betaling og skyinfrastruktur, blir de mer enn passive mellomledd. De blir del av verdikjeden.

Dette er en økonomisk modell vi kjenner fra plattformøkonomien. Selskapet privatiserer gevinsten og sosialiserer risikoen. Brukeren får produktet. Plattformen får vekst, data, abonnementsinntekter, annonser eller markedsmakt. Den som blir rammet, får skammen, angsten, dokumentasjonsarbeidet, rapporteringsrundene, anmeldelsen, ventingen og den permanente usikkerheten.

Overgriperen trenger ett bilde og noen få klikk. Kvinnen trenger teknisk innsikt, juridisk forståelse, psykisk kapasitet, tid, dokumentasjon, støtte og et håndhevingsapparat som faktisk reagerer.

Det er ikke et reelt styrkeforhold.

Lovens problem er at den kommer for sent

I Norge finnes det lover som kan ramme deler av dette. Deling av krenkende eller åpenbart privat bilde, film eller lydmateriale kan være straffbart. Personvernreglene kan gjelde fordi deepfakes av identifiserbare personer regnes som personopplysninger. Trakassering, trusler, privatlivskrenkelser og utpressing kan rammes av ulike bestemmelser.

Helheten er fortsatt for svak.

Datatilsynet skrev i februar 2026 at 61 datatilsynsmyndigheter verden over hadde gått sammen i bekymring for AI-systemer som genererer realistiske, upassende og skadelige bilder og videoer av ekte personer. Datatilsynet slo også fast at selv uriktige opplysninger om en person kan være personopplysninger, og at AI-genererte bilder og videoer av andre personer derfor omfattes av personvernreglene.

Det er viktig. Personvernregler alene løser likevel ikke dette. Problemet er at rettsvernet aktiveres først etter at skaden har skjedd. Etter at bildet er laget. Etter at det er delt. Etter at det er sett. Etter at det er kopiert. Etter at kvinnen har funnet det, hvis hun i det hele tatt gjør det.

Stortingets egen utredningsseksjon har pekt på usikkerhet rundt hvorvidt straffeloven § 267 a klart nok rammer deepfakes som er fullt ut digitalt konstruert. Notatet viser til at bestemmelsen rammer deling av krenkende bilder, men at forarbeidene omtaler fotografisk materiale, og at spørsmålet om digitalt konstruerte deepfakes derfor kan måtte avklares av domstolene.

Det betyr ikke at dagens lovverk er uten betydning, men det betyr at rettstilstanden er fragmentert og reaktiv på et område der skaden kan være umiddelbar, global og i praksis irreversibel.

Stortinget har forstått noe av problemet.

I år har Stortinget bedt regjeringen komme tilbake med et lovforslag som forbyr å generere og spre ulovlig innhold, deriblant seksualiserte deepfake-bilder av personer. Stortinget ba også om en gjennomgang av regelverket for å sikre effektiv håndheving, inkludert mulighet for bøtelegging av teknologiselskaper som sprer slikt innhold.

Det er et viktig signal. Frem til et slikt lovverk faktisk er på plass, står vi i et mellomrom der teknologien løper foran, plattformene skalerer, appene distribueres, bildene produseres og ofrene må vente på at politikken tar igjen virkeligheten.

Selv når loven kommer, må den utformes riktig. En lov som bare straffer sluttbrukeren, vil ikke være nok. En lov som bare reagerer på deling, vil komme for sent. En lov som bare gir offeret flere skjemaer å fylle ut, vil gjøre for lite med maktforholdet.

Problemet er større enn innholdet. Det handler også om infrastrukturen som gjør krenkelsen enkel.

Kvinnen blir prosjektleder i egen krenkelse

Dette er det mest brutale ved den reaktive reguleringsmodellen: Den som rammes, må gjøre mesteparten av arbeidet selv: 

• Hun må oppdage at bildet finnes. 
• Hun må finne ut hvor det ligger. 
• Hun må ta skjermbilder før kontoen forsvinner. 
• Hun må identifisere plattformen. 
• Hun må forstå rapporteringssystemet. 
• Hun må kontakte tjenesten. 
• Hun må kanskje kontakte flere tjenester. 
• Hun må forklare hva som har skjedd. 
• Hun må bevise at hun er personen på bildet. 
• Hun må anmelde. 
• Hun må forklare saken til politiet. 
• Hun må vente. 
• Hun må purre. 
• Hun må forsøke å fjerne kopier. 
• Hun må leve med at materialet kan dukke opp igjen.

Samtidig skal hun fungere i hverdagen. På jobb, på skolen, i familien, i vennegjengen og i offentligheten.

Det er lett å si at loven gjelder, noe blant annet digitaliseringsminister Karianne Tung gjør. Det er vanskeligere å forklare hvordan loven faktisk beskytter et menneske som ikke vet hvor krenkelsen befinner seg, hvem som har lastet den ned, hvilken jurisdiksjon plattformen ligger i, eller om politiet har kapasitet til å prioritere saken.

Jeg har skrevet tidligere om at loven kun beskytter når den håndheves. Jeg viste til at Riksadvokaten hadde meldt om over 30.000 kapasitetshenleggelser i norske politidistrikter i 2025, og pekte på hvor lite troverdig det er å presentere straffeloven som tilstrekkelig sikkerhetsmekanisme dersom håndhevingsapparatet ikke har kapasitet.

Den samme logikken gjelder her. Et rettsvern som krever at offeret selv skal finne, dokumentere og forfølge den digitale krenkelsen, er et rettsvern med høy terskel.

Loven er nødvendig. Den er bare ikke tilstrekkelig.

Krenkelsesfriksjonen forsvinner. Rettighetsfriksjonen øker.

Dette er kanskje den viktigste mekanismen i hele utviklingen. Teknologien fjerner friksjon for den som vil krenke. Det kreves ikke et ekte intimt bilde. Det kreves ikke teknisk kompetanse. Det kreves ikke dyr programvare. Det kreves ikke avansert manipulasjon. Det kan holde med en app, en bot, et nettsted, et portrettbilde og et betalingskort.

Samtidig øker friksjonen for den som blir krenket. Hun må finne ut hva som har skjedd, forstå teknologien, forstå jussen, kontakte plattformene, håndtere skammen og forklare saken til mennesker som kanskje ikke forstår forskjellen på ekte og syntetisk, eller som forstår forskjellen, men likevel ikke klarer å se henne på samme måte etterpå.

Dette er en teknologisk asymmetri i samtykke og ansvar:

• Den som krenker får automatisering. Den som rammes får saksbehandling.
• Den som krenker får skalerbarhet. Den som rammes får skjemaer.
• Den som krenker får anonymitet. Den som rammes får eksponering.

Dette er ikke et uhell. Det er et resultat av hvordan teknologi, marked og lovverk virker sammen. Teknologiselskapene bygger verktøy som fjerner motstand. Plattformene belønner distribusjon. Appbutikkene gjør verktøyene tilgjengelige. Betalingssystemene gjør dem lønnsomme. Lovverket reagerer etterpå. Samfunnet ber den som er rammet, om å dokumentere skaden.

Dette rammer ikke bare kvinner, men kvinner rammes særlig hardt

Menn kan også rammes av seksualiserte deepfakes, uønsket filming, digital trakassering og bildebaserte krenkelser. Barn kan rammes. Skeive kan rammes. Offentlige personer kan rammes. Minoriteter kan rammes.

Risikoen er likevel ikke likt fordelt. WIRED skriver at ofre og overlevende etter ikke samtykkebasert intimt bildemateriale, inkludert deepfakes, nesten alltid er kvinner, og at falske bilder og ikke samtykkebaserte videoer skaper stor skade i form av trakassering, ydmykelse og dehumanisering.

Det er heller ikke tilfeldig at nudify-appene beskrives som verktøy for å fjerne klær fra bilder av kvinner. Teknologien havner inn i en kultur som allerede seksualiserer kvinner, vurderer kvinner visuelt, sanksjonerer kvinners seksualitet hardere enn menns, og bruker skam som sosial kontroll.

Når AI gjør det billigere å produsere seksualisert materiale, blir det et nytt våpen i en gammel maktstruktur. Det er derfor teknologiens kvinneproblem ikke kan reduseres til representasjon alene.

Vi trenger flere kvinner i teknologibransjen. Flere kvinnelige utviklere, designere, produktledere, investorer, gründere og styremedlemmer vil bidra til bedre beslutninger, bredere erfaringer og færre blindsoner. Likevel kan en teknologibransje med bedre kjønnsbalanse fortsatt bygge produkter som optimaliserer for datainnsamling, avhengighet, overvåking, seksualisering og ansvarsforskyvning.

Mangfold må derfor handle om mer enn hvem som sitter rundt bordet. Det må påvirke hvilke problemer som defineres, hvilke risikoer som tas på alvor, hvilke funksjoner som aldri bygges, og hvilke produkter som aldri får komme på markedet.

Mediene og politikerne må løfte blikket

En av de største svakhetene i teknologidebatten er at den altfor ofte starter med produktet:

• Er brillene kule? 
• Er appen imponerende? 
• Er AI-modellen kraftig? 
• Er funksjonen nyttig? 
• Henger politikerne med? 
• Er kritikerne for bekymret?

Denne rammen er for smal.

Meta-briller handler om mer enn briller. Nudify-apper handler om mer enn apper. Deepfakes handler om mer enn falske bilder. Oura-ringen handlet om mer enn en manglende funksjon. Lena-bildet handlet om mer enn et teknisk testbilde. Alle eksemplene handler om hvem som får definere normalen. Hvem regnes som bruker? Hvem blir objektet? Hvem blir datakilden? Hvem blir markedet? Hvem bærer risikoen? Hvem får makt? Hvem får ansvaret?

Når medieledere omtaler overvåkingsbriller som nysgjerrighet, mister de maktperspektivet. Når politikere sier at eksisterende regler beskytter oss uten å ta inn over seg håndhevingsproblemet, overvurderer de lovens praktiske kraft. Når teknologiselskaper peker på brukervilkår, men samtidig tilbyr søk, apper, annonser og betaling, forsøker de å eie infrastrukturen uten å eie ansvaret.

Dette er kjernen i den teknologihumanistiske kritikken min: Teknologi må vurderes etter hva den gjør med mennesket som ikke har valgt den.

Hun som ikke kjøpte brillene. Hun som ikke lastet opp bildet. Hun som ikke samtykket. Hun som ikke visste. Hun som ikke kan trekke det tilbake.

Vi trenger teknologi med innebygd ansvar

Dette er ikke et argument for å stoppe all teknologiutvikling, men et argument for å slutte å late som om teknologiens retning er naturgitt. Vi trenger et sterkere prinsipp for teknologisk ansvar: Jo enklere en teknologi gjør det å krenke andre, desto større ansvar må ligge hos dem som utvikler, distribuerer og tjener penger på den.

Produksjon av seksualiserte deepfakes av identifiserbare personer uten samtykke må forbys tydelig. Det bør gjelde selve fremstillingen, ikke bare delingen. Tjenester som er utviklet for digital avkledning av virkelige personer, bør fjernes fra ordinære distribusjonskanaler. De skal ikke finnes i appbutikker, annonseres, anbefales gjennom autofullføring eller pakkes inn som uskyldig kreativ teknologi.

Appbutikker, søkemotorer, annonseplattformer, betalingsformidlere, skyplattformer og sosiale medier må ansvarliggjøres. Det holder ikke å reagere først når journalister, forskere eller sivilsamfunnsorganisasjoner dokumenterer misbruket.

Kvinner som rammes, trenger raske og samordnede slettemekanismer. De skal ikke måtte kontakte tjue plattformer i ti land. Det bør finnes ett offentlig kontaktpunkt som kan sikre bevis, sende fjerningskrav, koordinere med plattformer og bistå i eventuell anmeldelse.

Smartbriller og andre kroppsnære kameraer må reguleres før de blir sosialt usynlige. Opptaksindikatorer må være tydelige og umulige å dekke til. Direkte strømming og opplasting bør begrenses i sensitive sammenhenger. Kommersiell ansiktsgjenkjenning i offentligheten bør forbys før det blir standardfunksjon i produkter folk går rundt med i ansiktet. Skoler, garderober, treningssentre, helseinstitusjoner, rettslokaler, kildemøter og andre sensitive arenaer må kunne si nei.

Forebyggingen må rettes mot gjerningspersonene og infrastrukturen, ikke mot potensielle ofre. Rådet kan ikke være at jenter og kvinner må gjøre seg mindre synlige på nett. Et vanlig portrett kan være nok. Problemet er ikke at kvinner finnes digitalt. Problemet er at teknologien gjør det lett å misbruke deres eksistens.

Det falske bildet gir ekte skade

Noen vil hevde at seksualiserte deepfakes ikke er like alvorlige som ekte intime bilder, fordi materialet er kunstig. Det er en farlig misforståelse. Et falskt bilde kan skape ekte skam. En falsk video kan skape ekte angst. En syntetisk kropp kan gi ekte sosial skade. En digital løgn kan få ekte konsekvenser.

Det er ikke pikslene alene som krenker. Det er tapet av kontroll. Tapet av autonomi. Tapet av trygghet. Tapet av retten til å bestemme hvordan egen kropp, identitet og seksualitet fremstilles for andre.

Kvinnen vet kanskje at bildet er falskt. Hun vet også at andre har sett det. Hun vet at noen kanskje tviler, ler, laster det ned, sender det videre eller søker etter mer. Hun vet at noen aldri sier noe, men husker det.

Derfor kan lovverket ikke nøye seg med å reagere etterpå, for når skaden først har skjedd, finnes det ingen full reparasjon.

Teknologien må vurderes fra den utsattes posisjon

Teknologibransjen liker å starte med brukeren. Hva vil brukeren ha? Hva gjør brukerreisen enklere? Hva reduserer friksjon? Hva øker engasjementet? Hva gjør produktet mer sømløst? Vi må begynne et annet sted også:

• Hva skjer med mennesket som ikke er bruker?
• Hva skjer med personen som bare står i rommet?
• Hva skjer med kvinnen som blir filmet?
• Hva skjer med jenta som får bildet sitt manipulert?
• Hva skjer med den gravide kroppen som ikke passer modellen?
• Hva skjer med den mørkhudede kvinnen ansiktsanalysen ikke kjenner igjen?
• Hva skjer med hun som må bevise at hun aldri deltok i videoen?

Teknologiens virkelige etiske test ligger ikke bare hos den som trykker på knappen, men hos den som knappen virker på.

Teknologiens kvinneproblem er innebygd

I 1973 ble kvinnen et testbilde.

I 2022 fortalte Isabelle Ringnes om en helsering som tolket kroppens signaler som sykdom, fordi den ikke hadde tatt høyde for graviditet.

I dag flyttes kameraet fra hånden til blikket, mens AI-verktøy kan gjøre ett vanlig bilde om til et seksualisert overgrep.

Utviklingen er ikke lineær. Teknologien har også gitt kvinner nye muligheter, nye stemmer, nye fellesskap, nye verktøy, nye markeder og ny makt. Den historien må også fortelles. Men teknologiens positive potensial kan ikke brukes som skjold mot å diskutere skadevirkningene. For mønsteret er for tydelig til å avfeies.

Kvinnen har vært objektet teknologien ble testet på. Kvinnekroppen har vært avviket teknologien ikke forstod. Kvinnen har blitt datakilden teknologien kan registrere uten reelt samtykke. Kvinnen har blitt den syntetiske kroppen teknologien kan konstruere uten at hun noen gang har vært til stede.

Og når skaden skjer, blir kvinnen altfor ofte prosjektleder i sin egen krenkelse. Hun må finne, bevise, forklare, rapportere, anmelde, vente og håpe. Det holder ikke. Et samfunn som først lar teknologien produsere krenkelsen, for deretter å tilby kvinnen et rapporteringsskjema, har ikke beskyttet henne. Det har administrert skaden etterpå.

Teknologi blir ikke human fordi den er avansert. Den blir human først når den beskytter mennesket som ikke har makt over den.