Digitaliseringsminister Karianne Tung avviser et forbud mot Metas AI-briller fordi eksisterende regler skal beskytte oss. Det er en naiv tilnærming til et selskap med en dokumentert historie av personvernbrudd, milliardbøter, rettsoppgjør og pågående søksmål. Enda mer alvorlig er troen på at staten kan rydde opp etter at krenkelsene har skjedd, samtidig som politiet henlegger stadig flere saker på grunn av manglende kapasitet.
Digitaliseringsminister Karianne Tung sier at det er uaktuelt å forby Metas smartbriller.
Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, uttalte hun til Klassekampen.
Tung viser til åndsverkloven, straffeloven og den kommende AI-forordningen, og mener at regelverket allerede beskytter oss godt.
Resonnementet hennes oppsummeres i denne formuleringen:
Kjøper du disse brillene og misbruker dem til å utføre ulovlige eller straffbare handlinger, er det du som er ansvarlig, ikke brillene.
Det høres ryddig ut. Ansvaret plasseres hos brukeren, lovverket skal ta seg av overtrampene, og staten slipper å gripe inn i teknologiutviklingen før noe ulovlig faktisk har skjedd.
Problemet er at hele argumentasjonen bygger på to svært svake forutsetninger:
- Norges digitaliseringsminister behandler Meta som en ordinær leverandør vi kan stole på at vil respektere lover, pålegg og grenser.
- Samtidig forutsetter hun at norsk politi og norske tilsynsmyndigheter har kapasitet til å oppdage, etterforske og sanksjonere krenkelsene etterpå.
Ingen av delene stemmer særlig godt med virkeligheten.
Teknologinøytralitet krever ikke institusjonelt hukommelsestap
Et teknologinøytralt regelverk kan være et fornuftig utgangspunkt. Like produkter og funksjoner bør møte like krav, uavhengig av hvilken logo som står på emballasjen. Risikovurderingen kan likevel ikke være historieløs.
En bank med gjentatte brudd på hvitvaskingsreglene blir møtt med strengere kontroll. En legemiddelprodusent som har skjult alvorlige bivirkninger, får ikke automatisk samme tillitsmargin ved neste lansering. En industribedrift med en lang historie av miljøbrudd blir ikke vurdert som om fortiden aldri har funnet sted.
Likevel fremstår det som om Karianne Tung vil møte Meta med blanke ark.
Det er en alvorlig kategorifeil. Meta er ikke en tilfeldig brilleprodusent som har lagt til et kamera og en mikrofon. Selskapet eier Facebook, Instagram, WhatsApp og Threads, kontrollerer en betydelig del av den digitale offentligheten og har bygget forretningsmodellen sin på innsamling, analyse og kommersiell utnyttelse og manipulasjon av menneskelig atferd.
Smartbrillene utvider denne forretningsmodellen fra skjermen til sansene våre. De gir Meta tilgang til det brukeren ser, hører, sier og opplever. Da holder det ikke å vise til et teknologinøytralt regelverk og håpe at selskapet oppfører seg.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Meta har brukt opp tilliten
Et søksmål alene beviser ingenting. Anklager må prøves, og Meta har rett til å forsvare seg. Argumentene mitt hviler derfor på langt mer enn pågående søksmål. Det hviler på endelige tilsynsavgjørelser, forlik, milliardbøter og dokumenterte tilfeller der Meta har fortsatt med problematisk praksis etter at selskapet allerede var underlagt myndighetenes kontroll.
I 2019 gikk Facebook med på å betale fem milliarder dollar i et forlik med det amerikanske konkurranse og forbrukertilsynet FTC. Saken dreide seg om anklager om at selskapet hadde brutt en personvernordre fra 2012 og villedet brukerne om kontrollen over egne opplysninger. Forliket ga Facebook en ny personvernordre, krav om uavhengig kontroll og en egen personvernkomité i styret. Det sentrale er ikke bare botens størrelse. Saken handlet om påståtte brudd på en tidligere ordre som skulle hindre nettopp denne typen praksis.
I 2023 konkluderte det irske datatilsynet med at Meta hadde brutt GDPR gjennom overføring av europeiske Facebook data til USA. Resultatet var en bot på 1,2 milliarder euro og pålegg om å stanse den ulovlige behandlingen.
Året før inngikk det amerikanske justisdepartementet et forlik med Meta etter anklager om diskriminering i selskapets system for boligannonser. Meta måtte avvikle et annonseverktøy, utvikle et nytt system og akseptere uavhengig kontroll og domstolstilsyn. Dette var første gang det amerikanske justisdepartementet utfordret algoritmisk diskriminering etter landets lov om rettferdig boligmarked.
EU-kommisjonen ila i 2024 Meta en bot på nesten 800 millioner euro for misbruk av markedsmakt knyttet til Facebook Marketplace. Kommisjonen mente Meta hadde gitt sin egen tjeneste fordeler konkurrentene ikke kunne matche. Meta har siden anket avgjørelsen.
Dagen etter at Tungs uttalelser ble publisert i Klassekampen, la EU-kommisjonen frem foreløpige funn fra en to år lang gransking av Facebook og Instagram. Kommisjonen mener funksjoner som endeløs skrolling, automatisk videoavspilling og svært persontilpassede feeds kan være laget på måter som skaper avhengighet og bryter med EUs regler. Funnene er foreløpige, og Meta bestrider dem. Dersom de blir stående, kan selskapet bli ilagt en bot på opptil seks prosent av sin globale årsomsetning.
I USA har flere titalls delstater saksøkt Meta med påstander om at Facebook og Instagram er utformet for å gjøre barn og unge avhengige, samtidig som selskapet skal ha villedet offentligheten om skadevirkningene. En jury i New Mexico ila i mars 2026 Meta en bot på 375 millioner dollar etter å ha funnet at selskapet hadde villedet forbrukere om sikkerheten og bidratt til at barn ble utsatt for overgrep på plattformene. Meta har (ikke overraskende) varslet anke.
Metas smartbriller er dessuten allerede gjenstand for et gruppesøksmål i California. Saksøkerne hevder at Meta markedsførte brillene med løfter om personvern, samtidig som opptak fra private og intime situasjoner kunne bli gjennomgått av menneskelige underleverandører. Påstandene er ikke rettslig avgjort, og Meta bestrider deler av fremstillingen. Saken viser likevel at bekymringen Tung avfeier som et spørsmål om fremtidig misbruk, allerede finnes i selve databehandlingen rundt produktet.
Dette er ikke en serie tilfeldige enkeltsaker. Det er et mønster på tvers av personvern, konkurranse, diskriminering, barns sikkerhet, produktdesign og markedsføring.
Meta har for lengst mistet sin rett til å bli møtt med samme tillit som en aktør uten denne historikken.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Loven beskytter bare når den håndheves
Tungs andre feil er troen på at lovens eksistens automatisk gir beskyttelse. Nye tall fra Riksadvokaten viser at norske politidistrikter henla over 30.000 saker på grunn av manglende kapasitet i 2025. I 2021 var tallet 13.561. Antallet er dermed mer enn doblet på fire år. I 55 prosent av kapasitetshenleggelsene var det registrert en mistenkt. Blant voldssakene gjaldt dette 81 prosent. Riksadvokaten skriver selv at slike henleggelser lett kan utfordre idealet om adekvat håndheving av straffelovgivningen.
Tallene sier ikke hvor mange fremtidige saker om smartbriller som vil bli henlagt. De viser derimot hvor lite troverdig det er å presentere straffeloven som en tilstrekkelig sikkerhetsmekanisme.
Tungs modell forutsetter at den som blir filmet oppdager opptaket. Deretter må vedkommende identifisere brukeren, sikre bevis, forstå at handlingen kan være ulovlig, anmelde saken og håpe at politiet har ressurser til å prioritere den.
Mange vil aldri vite at de er blitt filmet. De vil heller ikke vite om stemmen, ansiktet eller omgivelsene deres er sendt til Meta, analysert av en AI-modell, lagret eller sett av en underleverandør.
Ingen kunnskap betyr ingen anmeldelse. Ingen anmeldelse betyr ingen etterforskning. Da finnes loven først og fremst på papiret.
Datatilsynets direktør Line Coll har i tillegg påpekt at GDPR i utgangspunktet ikke regulerer det privatpersoner gjør når de setter brillene på nesen i en privat sammenheng. Dermed oppstår et juridisk mellomrom der privatpersonen gjør opptaket, mens materialet kan bli behandlet i en global kommersiell infrastruktur.
Skaden lar seg ikke rydde bort
Strafferetten er i stor grad reaktiv. Den kommer inn etter at noe har skjedd. Det passer dårlig med en teknologi der skaden kan være irreversibel. En video kan kopieres og spres på sekunder. Et ansikt kan kobles til en identitet. En samtale kan transkriberes. Et bilde kan inngå i trening eller analyse før den avbildede personen i det hele tatt vet at opptaket finnes.
En dom flere år senere kan ikke gjenopprette anonymiteten. En bot kan ikke hente tilbake en intim video som allerede er kopiert. En henlagt anmeldelse gir ingen beskyttelse til personen som er filmet.
Tungs formulering om at brukeren er ansvarlig, fritar samtidig produktet og produsenten for en altfor stor del av ansvaret. Samfunnet regulerer produkter nettopp fordi design påvirker risiko. Bilføreren har ansvar for kjøringen, samtidig som bilen må gjennom typegodkjenning, kollisjonstesting og omfattende sikkerhetskrav.
Metas briller er designet slik at opptakshandlingen blir mindre synlig. Kameraet sitter der andre mennesker forventer å møte et blikk. Det er selve produktets form som gjør overvåkingen lettere å skjule.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Et forbud kan være både presist og teknologinøytralt
Tung fremstiller nærmest valget som om Norge enten må akseptere smartbrillene eller begynne å forby alt vi misliker. Det finnes langt mer presise alternativer.
Norge kan midlertidig forby salg og bruk av såkalte wearable-produkter som ser ut som vanlige briller, tar opp lyd og bilde av omgivelsene og sender materialet til en kommersiell skytjeneste uten et reelt samtykke fra menneskene rundt brukeren.
Et slikt forbud kan gjelde bestemte funksjoner og risikoforhold, uavhengig av om produsenten heter Meta, Google, Apple eller noe annet. Teknologinøytraliteten ivaretas, samtidig som samfunnet setter en tydelig grense.
Meta kan få tilgang til markedet når selskapet har dokumentert gjennom uavhengig kontroll at opptak ikke brukes til ansiktsgjenkjenning, menneskelig gjennomgang eller AI-trening uten uttrykkelig og informert samtykke. Selskapet må også kunne dokumentere dataminimering, effektiv sletting, tydelig varsling, sikker lokal behandling og reelle rettigheter for tredjepersoner som aldri har kjøpt produktet.
Bevisbyrden bør ligge hos Meta. Historikken gir ingen grunn til å plassere den hos alle oss som ufrivillig blir filmet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Tung gir Meta det selskapet trenger mest
Meta trenger tid. Selskapet trenger utbredelse, sosial aksept og stadig flere brukere som gjør produktet til en normal del av hverdagen. Først fremstår brillene som merkelige. Deretter blir de praktiske. Etter hvert blir de vanlige, og da vil ethvert forbud bli politisk vanskeligere, økonomisk dyrere og sosialt mer konfliktfylt.
Karianne Tung bidrar til denne normaliseringen når hun avviser forbud før Norge har utredet risikoen skikkelig. Hun overlater sikkerheten til et regelverk som delvis kommer senere, og til et håndhevingsapparat som allerede mangler kapasitet.
Det er naivt å undervurdere Meta etter alt selskapet har gjort, blitt dømt for, bøtelagt for og fortsatt saksøkes for. Det er enda mer naivt å overvurdere statens evne til å rydde opp når skaden først har skjedd. Et midlertidig forbud vil være et uttrykk for politisk ansvarlighet. Regjeringen bør beholde retten til å si nei mens et nei fortsatt har praktisk verdi.
Meta har fått tvilens fordel altfor mange ganger allerede.
Bilde: ChatGPT
