EU vil regulere ChatGPT som en søkemotor

Tre år etter at jeg skrev at ChatGPT ikke var noen ny generasjon Google-søk, har Europakommisjonen utpekt tjenesten som en «very large online search engine». Det er juridisk forståelig, fordi ChatGPT nå søker på nettet i enorm skala. Men når et system både finner, sammenstiller og genererer informasjon, blir grensene for ansvar langt mindre tydelige enn lovens kategori gir inntrykk av.

Den 31. august 2023 publiserte jeg artikkelen «Nei, ChatGPT er ingen ny generasjon Google-søk». Bakgrunnen var blant annet at politikere, toppledere og journalister stadig omtalte ChatGPT som en ny søkemotor. AI-professor Inga Strümke forsøkte på samme tid å forklare hvorfor det var en dårlig beskrivelse. En språkmodell var først og fremst laget for å generere tekst, ikke for å slå opp virkeligheten på samme måte som Google.

Nøyaktig tre år senere, 31. august 2026, utpekte Europakommisjonen ChatGPT som en «Very Large Online Search Engine», forkortet VLOSE, under Digital Services Act. Ved første øyekast kan det se ut som om min gamle artikkel har gått ut på dato, og det har den på én måte, for ChatGPT har endret seg siden den gang.

ChatGPT har faktisk blitt en søkemotor også

I 2023 hadde ChatGPT ikke den nettbaserte søkefunksjonen tjenesten har i dag. ChatGPT Search ble lansert senere, og OpenAI oppgir nå at søkefunksjonen hadde rundt 159,1 millioner gjennomsnittlige månedlige aktive mottakere i EU i seksmånedersperioden frem til 31. mars 2026. Det er mer enn tre ganger terskelen på 45 millioner som kan utløse status som en svært stor søkemotor under DSA.

Europakommisjonen beskriver derfor ChatGPT ganske presist som en hybrid tjeneste. Den er et AI-system som kan svare på spørsmål, men også søke på nettet, og kvalifiserer derfor som nettbasert søkemotor under DSA.

Det er vanskelig å argumentere mot den funksjonelle logikken.

DSA definerer en søkemotor forholdsvis bredt. Brukeren sender inn et spørsmål, tjenesten søker på nettet og returnerer resultatet i et format der informasjonen kan finnes. Det står ingenting om at resultatet må bestå av ti blå lenker slik vi kjenner dem fra gamle Google. I tillegg har også teknologien beveget seg i begge retninger:

ChatGPT har fått søk.
Google har fått generative AI-svar.

Grensen mellom søkemotor og språkmodell er derfor blitt langt mindre tydelig enn den var for tre år siden. Det betyr likevel ikke at forskjellen har blitt uviktig. Snarere tvert imot.

Et søkeresultat og et generert svar er fortsatt to forskjellige ting

En tradisjonell søkemotor peker i hovedsak på informasjon som allerede finnes et annet sted. Den rangerer, sorterer og presenterer kilder. En generativ tjeneste kan gjøre dette også, men den gjør samtidig noe mer. Den setter sammen sitt eget svar, og det svaret kan bygge på nettsider den nettopp har hentet. Det kan bygge på kunnskap i modellen. Det kan kombinere begge deler. Og det kan variere avhengig av hvordan spørsmålet er formulert, hva som tidligere er sagt i samtalen, hvilken modell som brukes og hvilke sikkerhetsmekanismer som slår inn.

Dermed oppstår et ansvarsspørsmål som er langt vanskeligere enn det vi kjenner fra tradisjonelt nettsøk.

Hvis Google viser en problematisk nettside, finnes nettsiden. Den kan undersøkes, fjernes fra søkeresultatet eller rangeres lavere. Hvis ChatGPT produserer et problematisk svar, finnes ikke nødvendigvis dette svaret noe sted før brukeren spør. Det blir generert på nytt neste gang, kanskje med en annen formulering og kanskje med et annet innhold.

Det gjør ikke regulering umulig, men det gjør gjenstanden for reguleringen annerledes. Og det er akkurat her jeg mener EU-kommisjonens beslutning blir interessant langt utover hva ChatGPT er eller ikke er.

DSA er bedre tilpasset dette enn man først skulle tro

Det sterkeste motargumentet mot min egen bekymring er at DSA faktisk ikke bare er et gammeldags regelverk for fjerning av ulovlige nettsider.

De strengeste pliktene for svært store plattformer og søkemotorer er systemiske.

ChatGPT må innen januar 2027 blant annet vurdere og redusere risiko knyttet til ulovlig innhold, mindreårige, fysisk og psykisk helse, grunnleggende rettigheter, valgprosesser og offentlig sikkerhet. Det kommer krav om uavhengig revisjon og langt større tilgang til data for kvalifiserte forskere. Ved alvorlige brudd kan bøter komme opp i seks prosent av selskapets globale årsomsetning.

Flere jurister og forskere argumenterte derfor allerede før beslutningen for at ChatGPT burde omfattes av søkemotor-definisjonen. Alternativet kunne blitt at teknologien fikk stadig større innflytelse over hvordan mennesker finner og forstår informasjon, samtidig som den slapp unna nettopp reglene som skal redusere de samfunnsmessige konsekvensene av denne makten.

Det synes jeg er et særs godt argument, og EU gjorde sannsynligvis det mest fornuftige de kunne gjøre med verktøyet de hadde tilgjengelig.

Men det fritar oss ikke fra å se svakheten.

EU regulerer nå systemet fra to forskjellige kanter

Det er også viktig å rydde opp i en mulig misforståelse. EU måtte ikke kalle ChatGPT en søkemotor for å kunne regulere kunstig intelligens.

AI Act inneholder allerede egne regler for leverandører av såkalte «general purpose AI-modeller», blant annet krav om teknisk dokumentasjon, opphavsrett, informasjon om treningsmateriale og særskilte sikkerhetskrav for de mest avanserte modellene. Flere av reglene har vært gjeldende siden august 2025, og fra 2. august i år har EU-kommisjonen fått myndighet til å håndheve dem med bøter.

Det som skjer nå, er derfor noe annet. AI Act forsøker i stor grad å regulere teknologien og leverandøren, mens DSA forsøker å regulere tjenestens rolle i informasjonsøkosystemet og hvilke samfunnsrisikoer den skaper når hundrevis av millioner mennesker bruker den.

Begge deler trengs.

Samtidig skaper kombinasjonen et nytt problem: ansvaret kan bli spredt mellom regelverk som ser på forskjellige deler av det samme systemet. Hvis ChatGPT gir en sårbar tenåring et farlig råd, kan årsaken ligge i modellen, treningsdataene, sikkerhetsmekanismene, søkefunksjonen, kildene som ble hentet inn, personaliseringen eller måten svaret ble presentert på.

Det er ikke sikkert denne typen skade passer pent inn i én juridisk boks, og virkeligheten bryr seg sjelden om hvordan vi har organisert lovverket.

Vi trenger revisjon av atferd, ikke bare innhold

Det gjør forskertilgangen og risikovurderingene som nå følger av DSA spesielt viktige.

Men da må vi undersøke det riktige. For generative systemer holder det ikke å telle hvor mange skadelige nettsider som dukket opp, eller hvilke kilder som ble brukt. Vi må kunne undersøke hvordan selve systemet oppfører seg over tid.

Hva svarer det til barn sammenlignet med voksne? Hvordan varierer svarene mellom språk? Hvor ofte uttrykker modellen sikkerhet når den burde uttrykke usikkerhet? Hvordan responderer den på mennesker som gradvis beveger en samtale mot selvskading, ekstremisme eller konspirasjoner? Hvilke kilder velger den når temaet er politisk kontroversielt? Hvor store forskjeller oppstår når den samme problemstillingen formuleres på hundre forskjellige måter?

Dette er vanskeligere å revidere enn en tradisjonell søkeindeks. Samtidig er det også langt viktigere.

Et system som genererer svaret foran øynene våre kan ikke vurderes utelukkende som en katalog over informasjon. Derfor er det viktig at vi forstår atferden til systemet som helhet.

Ordene former hvordan vi bruker teknologien

Dette er heller ikke bare et juridisk problem i Brussel. Ordene vi bruker om teknologien påvirker hvordan mennesker forholder seg til den.

En medarbeider som oppfatter ChatGPT som en søkemotor, vil lettere lese svaret som noe tjenesten har funnet. En medarbeider som forstår at hun bruker et generativt system som kan kombinere søk, statistiske mønstre og syntetisert tekst, vil forhåpentligvis lese svaret annerledes.

Hun vil etterprøve mer.

Det er en viktig forskjell når stadig flere virksomheter bruker generativ AI til analyse, research, kundebehandling, programmering, juridiske vurderinger, kommunikasjon og beslutningsstøtte.

Vi effektiviserer ikke bare måten vi finner informasjon på. Vi endrer også hvem som gjør deler av vurderingsarbeidet. Da blir presise mentale modeller en del av vår digitale dømmekraft.

EU har valgt en fornuftig nødløsning

Jeg mener derfor ikke at Europakommisjonen burde latt ChatGPT stå utenfor DSA. Tvert imot.

En tjeneste som påvirker hvordan 159 millioner europeere finner og får presentert informasjon, bør kunne granskes, risikovurderes og åpnes for uavhengige forskere. At Kommisjonen får mulighet til å undersøke systemiske konsekvenser for barn, demokrati, psykisk helse og grunnleggende rettigheter, er et fremskritt.

Men beslutningen viser samtidig hvor raskt teknologiutviklingen løper fra kategoriene våre:

I 2023 var det misvisende å omtale ChatGPT som et nytt Google-søk.
I 2026 har ChatGPT faktisk blitt en søkemotor også.
Samtidig har søkemotorene blitt generative.

Teknologiene smelter sammen raskere enn begrepene og ansvarsmodellene vi bruker for å kontrollere dem. Derfor bør vi følge langt bedre med på hva som faktisk blir målt når OpenAI leverer sin første systemiske risikovurdering etter DSA. Hvis tilsynet hovedsakelig undersøker hva ChatGPT finner på nettet, har vi bommet på halve teknologien.

For et system som både søker etter informasjon og genererer svaret, må ansvaret dekke begge deler.

Kilder

Bilde: ChatGPT