De enkleste å sparke er de som aldri ble ansatt

De store KI-oppsigelsene har latt vente på seg, og de kommer neppe som rene oppsigelser. De vil i stedet komme som stillinger som aldri lyses ut, som nyutdannede som ikke slipper inn, og som en inngang til arbeidslivet der de nederste trinnene sakte, men sikkert forsvinner. Det mest krevende ved denne endringen er at den ikke ser dramatisk ut ved første øyekast.

Da NIFU nylig la fram sin kandidatundersøkelse, svarte 52 prosent av de nyutdannede med mastergrad at det var vanskeligere enn ventet å få relevant jobb. I 2023 var andelen 37 prosent. Blant dem med realfag og samfunnsfag opplevde to av tre at veien inn ble tyngre enn de hadde sett for seg. Samtidig bekrefter SSB at ledighetsøkningen i 2025 var størst blant de mellom 15 og 24 år. De vi i årevis har oppfordret til å velge teknologi og realfag, fordi det var der fremtiden lå, er nå blant dem som står lengst i kø.

Oppsigelsene som aldri blir registrert

Et arbeidsmarked justerer seg sjelden ved å kaste folk ut. Det justerer seg ved å la være å hente dem inn. En fersk studie fra Harvard, som har analysert ansettelsesdata fra over 280.000 amerikanske selskaper, finner at bedrifter som tar i bruk generativ KI, reduserer ansettelsen av folk i inngangsstillinger kraftig, samtidig som oppsigelsene ikke øker.

De ansatte blir ikke kastet ut. De blir bare aldri hentet inn.

Denne mekanismen er nesten usynlig, og det er en del av poenget mitt. En permitteringsrunde er en nyhet. En stilling som aldri ble lyst ut, er ingenting. Legg så til at få arbeidsgivere noen gang vil oppgi KI som begrunnelse for å kutte en stilling. Det ville i så fall fått konsekvenser i arbeidsretten. Resultatet er at du sitter igjen med en endring som skjer i det stille, uten spor i statistikken over oppsigelser.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Konjunktur og/eller teknologi

Nå skal det også legges til at mye av dette skjer i et arbeidsmarked som er preget av høye renter, geopolitisk usikkerhet, en korreksjon etter årene med overansettelse, og et generelt trangere arbeidsmarked. KI skaper også nye oppgaver, høyere produktivitet og nye former for samarbeid mellom menneske og maskin. Å gi teknologien skylden for alt ville vært både lettvint og feil. Samtidig finnes det forskning som gjør det vanskelig å avfeie mønsteret som ren konjunktur.

Stanford-økonomen Erik Brynjolfsson og kollegene hans har sett på amerikanske sysselsettingsdata og funnet at unge mellom 22 og 25 år i de yrkene som er mest utsatt for KI, har hatt en tydelig nedgang i sysselsettingen, mens eldre og mer erfarne i de samme yrkene står støtt. Nedgangen er konsentrert der KI erstatter oppgaver, ikke der den forsterker dem. Tallene alene forklarer ikke årsaken, men de gjør det vanskelig å hevde at teknologien ikke spiller en rolle. De unge er kanarifuglene i kullgruven, og de faller først.

Her er det verdt å være presis, fordi intensjonen min er ikke å formulere meg dramatisk enn nødvendig. Det foreligger ingen forskning som konkluderer med at KI har fjernet en bestemt andel jobber. Forskningen sier derimot at bestemte arbeidsoppgaver, ofte de oppgavene en juniormedarbeider skulle lære faget sitt på, er de første som automatiseres bort.

Seniorene vi ikke utdanner

Det er her den virkelige regningen ligger, og den forfaller først om fem til ti år. En organisasjon som slutter å ansette juniorer i dag, har ingen erfarne fagfolk å forfremme i morgen. Kompetanse lastes ikke ned i hjernen vår. I alle fall ikke ennå. Den bygges derimot gjennom de tilsynelatende kjedelige inngangsoppgavene kunstig intelligens bidrar til å effektivisere bort. Og friksjonen vi fjerner for den enkelte i dag, dukker opp igjen som tapt kompetanse for hele virksomheten senere.

For den enkelte nyutdannede handler dette om noe mer enn en forsinket lønningsslipp.

Arbeidslivsforskningen er tydelig på at de som starter yrkeslivet i en nedgang, bærer et lønns- og karrieretap i mange år etterpå. For samfunnet blir dette til slutt et spørsmål om produktivitet, lønnsandel og fordeling. Dersom gevinsten fra KI i all hovedsak tilfaller dem som eier teknologien og kapitalen, mens en hel generasjon får en dårligere start, vil dette bli et samfunnsproblem. Et samfunnsproblem som vil påvirke hvordan velferdsstaten skal finansieres av mennesker som aldri slapp ordentlig inn i arbeidslivet.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Noen valg bør være langsomme

Her mener jeg at Norge har en fordel, dersom vi vil bruke den. Vi har en lang tradisjon for lærlinger, for at erfarne tar ansvar for de uerfarne, og for et arbeidsliv bygget på tillit fremfor ren kostnadsjakt. Den tradisjonen bør vi utvide til kunnskapsarbeidet. Virksomheter kan planlegge kompetanse som om de fortsatt trenger juniorene sine, fordi de faktisk gjør det. De kan måle KI ikke på hvor mye tid den sparer neste kvartal, men på om den bygger eller tømmer organisasjonen for kompetanse over tid.

Offentlig sektor og våre største virksomheter har råd til å tenke i tiår, og bør gå foran med nye trainee- og opplæringsmodeller der mennesker og KI jobber side om side, ikke der KI erstatter det første trinnet.

Ingen av disse valgene er gratis, og noen av dem betyr å ansette et menneske der en maskin hadde vært billigere på kort sikt. Det er en avveining, ikke en gratis løsning. Men det er en investering i at det finnes noen å forfremme når dagens seniorer en dag gir seg.

Vi kommer ikke til å se overskrifter med det første om at KI førte til tusen oppsigelser. Vi kommer derimot til å oppdage kostnaden langsomt, den dagen virksomheter leter etter erfarne folk som aldri fikk anledning til å bli det.

De enkleste å spare bort er fortsatt de som aldri ble ansatt. Prisen for det betaler vi bare litt senere.

Artikkelen ble først publisert i Computerworld, 23. august.