Kong Haralds siste timer ble ikke bare til en nasjonal ventetid, men til en kontinuerlig nyhetshendelse. Redaktørstyrte medier forsøkte i hovedsak å holde seg til bekreftede opplysninger, men den konstante jakten på «siste nytt» bidro samtidig til et informasjonstrykk som rykter, konspirasjoner og AI-genererte bilder kunne vokse i. Det bør få oss til å reflektere over hva respekt, tilbakeholdenhet og samfunnsansvar betyr når et menneske ligger for døden.
Kong Harald sovnet stille inn på Rikshospitalet fredag 28. august klokken 06.35. Norge har mistet sin konge. Dronning Sonja har mistet sin mann, barn har mistet sin far, barnebarn sin bestefar og mennesker rundt ham en de var glad i.
Det er lett å glemme dette når personen som ligger på sykehuset samtidig er Norges statsoverhode.
Jeg har full forståelse for at kongens kritiske helsetilstand var en nyhet av nasjonal interesse. Da Slottet torsdag morgen meldte at tilstanden hans var blitt svært alvorlig, var det åpenbart at norske redaksjoner måtte mobilisere. En konges nærliggende bortgang er både en personlig tragedie, en historisk begivenhet og en statsrettslig hendelse. Det skulle bare mangle om ikke mediene var til stede for å dekke saken. Men plikten til å dekke en stor nyhet betyr ikke at hvert minutt må fylles med nytt innhold.
Og i løpet av torsdag synes jeg den forskjellen ble stadig vanskeligere å få øye på.
Da ventingen ble selve nyheten
Journalister og fotografer strømmet til Rikshospitalet. Direktesendinger ble rigget. Liveoppdateringer og mobilvarslinger gikk kontinuerlig. Kameralinser fulgte biler som kom og gikk. Hvem hadde ankommet? Hvem hadde forlatt sykehuset? Hvilke arrangementer var avlyst? Hvor befant kronprinsen seg? Hva kunne det bety?
Journalister beskrev hvordan pressefolk satt utenfor akuttmottaket og ventet konstant på ny informasjon. De største mediene kjørte direktesending gjennom hele dagen. Et hav av fotografer rettet linsene sine mot biler som kjørte fra sykehuset.
Alt dette er journalistisk forståelig. Det er summen jeg reagerer på.
Dekningen fikk etter hvert karakter av NRK-serien «Hurtigruta minutt for minutt». Det skyldtes ikke at redaksjonene hadde nye vesentlige opplysninger, men fordi en historisk hendelse kunne inntreffe når som helst. Derfor ville alle store medier være først ute. Og på den måten ble også ventingen innhold. Venting på at vår folkekjære konge skulle dø.
I akkurat denne ventingen mener jeg det oppstår et problem som er større enn gårsdagens dekning av kong Harald. For i det moderne mediesystemet er ikke fravær av informasjon det samme som fravær av publisering.
Når det ikke finnes nye fakta, finnes det fortsatt bevegelser, reaksjoner, bilder, ekspertkommentarer og detaljer som kan oppdateres. Livesendingene kan fortsatt leve. Forsider kan hele tiden endres. Pushvarslinger kan fortsatt sendes ut, slik at det norske flk kan komme tilbake.
Og det gjorde de.
Astrid Meland skriver treffende i VG at hele Norge ventet på siste nytt og trykket på oppdateringsknappen. Det er sant. Derfor bør også mediene spørre seg selv hvorfor alle gjorde det.
Redaktørstyrte medier sto ikke utenfor rykteflommen
Meland beskrev rykteflommen, spekulasjonene og spredningen av bilder laget av kunstig intelligens. Her skal jeg presisere at jeg ikke har sett noe dokumentasjon på at de store redaktørstyrte mediene publiserte de mange ubekreftede påstandene om at kongen allerede var død torsdag 27. august. Tvert imot er det godt dokumentert at de seriøse redaksjonene forsøkte å få bekreftet informasjon og avsto fra å publisere ryktene som fakta.
Det fortjener anerkjennelse.
Samtidig blir det for enkelt å tegne et skarpt skille mellom ansvarlige redaktørstyrte medier på den ene siden og de kaotiske sosiale mediene på den andre. For de eksisterer i den samme oppmerksomhetsøkonomien.
Når nyhetsmediene signaliserer gjennom hele dagen at neste avgjørende oppdatering kan komme når som helst, skapes det en forventning om at noe må være i ferd med å skje. Når Slottet samtidig, helt legitimt, bare gir knappe opplysninger, begynner mennesker å lete etter andre signaler. Og de signalene var det mange av. Dronningen som er på sykehuset. Kronprinsen som ankommer. Politikere som avlyser utenlandsreiser. Familien som samles. En bil som kjører gjennom porten.
Hver enkelt opplysning kan være korrekt og journalistisk forsvarlig. Men summen kan skape en dramaturgi som inviterer til spekulasjon. Her skal VGs Astrid Meland ha honnør for hvordan hun nettopp beskrev hva som skjedde. Folk påsto å ha informasjon fra sykepleiere, politiansatte, forsvarsfolk og personer i kongens innerste krets. Det ble hevdet at kongen hadde fått andre sykdommer, at han allerede var død, og at mediene visste sannheten, men holdt den skjult.
Da Slottet kom med en ny melding om at helsetilstanden var uforandret, var tilliten hos mange – delt gjennom sosiale medier – allerede snudd på hodet. En venn av en venn som angivelig kjente en sykepleier, kunne fremstå mer troverdig enn Kongehusets offisielle informasjon.
Det er mildt sagt en alvorlig utvikling. For når fravær av informasjon blir tolket som hemmelighold, er «vi vet ikke» ikke lenger et tilfredsstillende svar. For noen må jo vite sannheten. Og hvis de offisielle kildene ikke forteller oss det, begynner folk å lete andre steder.
Så kom kunstig intelligens
Den gamle rykteflommen hadde allerede fått perfekte vekstvilkår. Derfor fungerte spredningen av bilder laget av kunstig intelligens ekstremt godt. Falske bilder av en gråtende dronning Sonja ble spredt. Det ble også AI-genererte bilder som angivelig viste kong Harald i sykesengen.
Det gjør noe vesentlig med ryktets kraft. Et tekstbasert rykte krever at mottakeren forestiller seg hendelsen. Et fotorealistisk bilde gir ryktet en visuell form. Plutselig kan noen vise frem et «bevis» på noe som aldri har skjedd.
Det er en utvikling jeg frykter vi kun har sett begynnelsen på.
Generativ kunstig intelligens gjør produksjonskostnaden for falske fotografier tilnærmet null. Hvem som helst kan på sekunder produsere bilder av en døende konge, en sørgende dronning, en eksplosjon, en politiker som blir arrestert eller en militær konfrontasjon som aldri har funnet sted.
Dermed øker betydningen av redaktørstyrte medier. Det betyr også at ansvaret deres øker. For deres viktigste konkurransefortrinn fremover bør ikke være at de klarer å publisere nesten like raskt som sosiale medier. Verdien ligger i det motsatte instinktet når situasjonen krever det: verifisering, proporsjonalitet, kontekst, omtanke og evnen til å la være å publisere når det ikke finnes noe vesentlig nytt å fortelle. Spesielt viktig var det i går, når vi allerede er har blitt vant med at mange redaktørstyrte medier i stor grad har tilpasset seg tekoligarkenes algoritmer, og på mange måter erstattet opplysende journalistikk med affektproduksjon.
Når de samme redaktørstyrte mediene forsøker å «lære» oss at informasjon skal komme kontinuerlig, blir det stadig vanskeligere å akseptere periodene hvor ingen faktisk vet.
Et bilde fra Rikshospitalet bør bli stående som en påminnelse
Det var spesielt én episode fra torsdagen, jeg synes illustrerer hvor langt nyhetslogikken kunne strekke seg. Vårt Land fotograferte Marius Borg Høiby inne på Rikshospitalet. Sykehusets medievakt opplyste at fotografering innendørs ikke var tillatt uten avtale og organisering gjennom sykehuset. Avisen forsvarte bildet med at det var tatt i tråd med god presseskikk. VG kjøpte senere fotografiet og republiserte det, med henvisning til den store offentlige interessen rundt kongens helsetilstand og situasjonen i kongefamilien.
Jeg tviler ikke på at redaktørene kunne argumentere journalistisk for bildet. Jeg mener likevel at episoden bør gjøre mediebransjen urolig.
Et sykehus er et av de stedene i samfunnet hvor mennesker er på sitt mest sårbare. Der ligger syke og døende mennesker. Der sitter ektefeller, barn og foreldre i kanskje de vanskeligste timene de noen gang kommer til å oppleve.
At personen bak sykehusveggen er konge, gjør nyhetsinteressen større. Det bør derimot ikke oppheve behovet for menneskelig omtanke.
Vær Varsom-plakaten ber pressen opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet og minner eksplisitt om at mennesker i sjokk eller sorg er særlig sårbare. Den overordnede publiseringsregelen krever samtidig saklighet og omtanke i både innhold og presentasjon. Norsk Presseforbund har selv påpekt at den samlede mediedekningen kan skape et voldsomt medietrykk, selv om PFU normalt vurderer enkeltpubliseringer og ikke summen av dem.
Det er nettopp summen som er interessant her, for ingen enkeltartikkel behøver å være uetisk for at totaliteten kan bli uverdig. Og det var nettopp totaliteten som gjorde gårsdagens «minutt for minutt»-dekning uverdig. Om ikke Vær Varsom-plakaten var nok til å få redaktørene i landets største medier til å stoppe opp, burde deres eget etiske kompass ha slått inn. Det gjorde det dessverre ikke. Ikke denne gangen heller.
Dette kan ikke forklares bare med klikk
Det ville også være for enkelt å redusere gårsdagens «minutt for minutt»-dekning til grådige mediehus som ville tjene penger på en døende konge. NRK har ikke den samme annonseøkonomien som kommersielle nettaviser. Journalister har en reell plikt til å være forberedt, og konkurransen om å være først ved store historiske hendelser har eksistert lenge før internett.
Samtidig er det være naivt å late som om økonomien og teknologien bak moderne nettmedier ikke påvirker journalistikken. Livesendinger på internett, konstante pushvarslinger og kontinuerlige forsideoppdateringer skaper gjentatte besøk. Gjentatte besøk skaper trafikk. For kommersielle medier blir trafikken til annonseinntekter, potensielle abonnementskonverteringer, sterkere brukerengasjement og hyppige delinger i sosiale medier.
Jeg vet ikke hvilke vurderinger som lå bak hver enkelt publisering torsdag. Derfor vil jeg heller ikke tillegge enkeltredaksjoner motiver jeg ikke kan dokumentere. Men det er ingen tvil om at insentivene er der.
Og disse insentivene fortjener oppmerksomhet nettopp fordi journalister og redaktører arbeider inne i systemer som belønner tempo, volum og oppmerksomhet. Det har blitt viktigere å være først enn å være presis, fordi teknologien har gjort det mulig å publisere hele tiden. Det betyr derimot ikke at redaktører alltid bør gjøre det.
Vi må lære oss å tåle at vi ikke vet
Det er kanskje den vanskeligste lærdommen fra kong Haralds siste døgn. Internett, smarttelefoner og sosiale medier har vent oss til at nesten alt kan følges i sanntid. Inkludert vår egen konges sykdom og død. Men et menneskes siste timer lar seg ikke reduseres til en «minutt for minutt»-dekning uten at noe går tapt på veien.
I går var kong Harald Norges konge. Han var også en 89 år gammel mann som lå svært syk på Rikshospitalet mens familien var sammen med ham. Det siste burde ha veid tyngre i mange av gårsdagens vurderinger.
Astrid Meland avsluttet sin kommentar torsdag kveld med at vi må tåle at vi ikke vet. Familien levde med en uvisshet langt mer brutal enn den offentligheten opplevde.
Noen timer senere visste vi. Fredag 28. august, klokken 06.35, døde kong Harald.
I de påfølgende dagene skal hans liv fortelles, regjeringstid analyseres og betydningen hans for Norge diskuteres. Mediene har en viktig oppgave i dette arbeidet.
Men gårsdagens «minutt for minutt»-dekning bør også bli gjenstand for en mediedebatt. Ikke for å henge ut journalister eller for å påføre mennesker som delte noe de trodde var sant i sosiale medier skam. Ei heller for å late som om vi selv – som vanlige nordmenn – står utenfor oppmerksomhetsøkonomien. Det var ikke få som oppdaterte nettavisene «minutt for minutt» i løpet av torsdagen.
Det jeg mener er på sin plass er en mediedebatt om større bevissthet om hva som skjer når redaktørstyrte medier, sosiale medier, algoritmer, generativ kunstig intelligens og folks umettelige behov etter umiddelbar informasjon virker sammen.
Denne gangen var det vår folkekjære konge det gjaldt. Neste gang er det en annen tragedie. Da håper jeg vi bør ha lært at et modent informasjonssamfunn også må være i stand til å leve med noen timer hvor det ikke finnes mer å fortelle.
Noen ganger er tilbakeholdenhet også journalistikk.
Bilde: Hans-Petter Nygård-Hansen (ChatGPT har dramatisert fargene for anledningen)
