Min kommende roman, Friksjonsindeksen, ble refusert av flere tradisjonelle forlag. Ett av dem sa eksplisitt nei fordi kunstig intelligens hadde vært en del av skriveprosessen, uten å spørre hvordan den faktisk var brukt. Det er nettopp problemet: Friksjonsindeksen er AI-assistert, men menneskeforfattet.
Jeg brukte under ett år på å skrive Friksjonsindeksen. Men tankegodset bak romanen har utviklet seg gjennom mer enn et tiår med artikler, foredrag, podkaster, debatter og bøker om teknologi, makt, arbeidsliv, demokrati og menneskets plass i en stadig mer automatisert virkelighet.
Kunstig intelligens gjorde det mulig å arbeide raskere og mer systematisk med dette materialet. Jeg brukte ChatGPT og Claude som idé- og sparringspartnere til å diskutere plott, dramaturgi og karakterer, teste logikken i handlingen, utfordre scener og vendepunkter, finne gjentakelser og stramme språket.
Jeg skrev, leste, vurderte, forkastet, omskrev og tok beslutningene. Kunstig intelligens kunne ikke ha skrevet Friksjonsindeksen, men jeg kunne neppe ha skrevet den like raskt uten hjelp fra kunstig intelligens.
Avslaget som ikke stilte spørsmål
Her er det viktig for meg å være presis på hva jeg vet. Avslagene fra forlagene var i hovedsak diffuse. Jeg kan derfor ikke slå fast at AI-bruken var årsaken til alle sammen. Ett forlag var derimot tydelig på at de ikke ønsket å samarbeide fordi kunstig intelligens hadde vært en del av prosessen.
Jeg mistenker at manuset aldri ble lest.
Det er på mange måter den samme mekanismen jeg skriver om i Friksjonsindeksen. Romanen handler i korte trekk om hva som kan skje når systemer slutter å vurdere mennesker individuelt og i stedet kategoriserer dem ut fra bestemte kjennetegn. Effektiviteten øker fordi vurderingen forenkles. Det komplekse blir binært; Godkjent eller avvist, innenfor eller utenfor, AI eller ikke AI.
Systemet diskriminerte ikke. Det optimaliserte bare.
Det er selvsagt noe selvbevisst ved denne sammenligningen. Jeg har ingen problemer med at forlag sier nei til boken min. Det er en del av det å være forfatter. Problemet oppstår dersom selve merkelappen «AI» blir tilstrekkelig grunnlag for å slippe å undersøke hvordan teknologien faktisk har vært brukt.
Da har man erstattet vurdering med kategorisering. Og det mistenker jeg dem gjør fordi alt som involverer kunstig intelligens, blir «sauset sammen i samme suppe».
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Bokbransjen er i «utter chaos»
Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor forlagene er skeptiske.
Wall Street Journal beskrev 17. august den internasjonale bokbransjen å befinne seg i «utter chaos» som følge av kunstig intelligens. Bokkontrakter kollapser over mistanker om AI-bruk, agenter sliter med å vite hvor mye av et manus som faktisk er skrevet av klienten deres, og forlag forsøker å lage regler for en teknologi som utvikler seg raskere enn regelverket.
Det setter også mine egne avslag inn i en større sammenheng.
Vi befinner oss i en bransje som med god grunn er redd for hva generativ kunstig intelligens kan gjøre med selve forestillingen om forfatterskap. Problemet er at frykten fort kan gjøre alle former for AI-bruk til det samme. Det er de ikke.
I våres ble Aschehoug kritisert for bruk av kunstig intelligens i oversettelsesarbeid. Forlagssjef for skjønnlitteratur Nora Campbell forsvarte praksisen ved å skille mellom AI som skaper og AI som verktøy i en menneskestyrt prosess:
Faktum er at maskinen kun benyttes som verktøy i arbeidet utført av et høyst levende menneske.
Det er en ganske presis beskrivelse av min egen forfatterprosess.
AI-assistert er ikke AI-generert
Jeg har ingen problemer med å forstå uroen i bokbransjen. Hvis en person ber ChatGPT skrive en roman og deretter setter navnet sitt på resultatet, oppstår det åpenbart spørsmål om hvem som egentlig er forfatteren.
Forlagssjef Arno Vigmostad i Vigmostad & Bjørke formulerte det godt:
Det går jo ikke an å være en skjønnlitterær forfatter uten en stemme.
Det mener jeg han har helt rett i. Når det er sagt er ikke stemmen min borte fra Friksjonsindeksen. Tvert imot. Samfunnsanalysen er min. Uroen er min. Erfaringene er mine. Jeg har bestemt hva romanen skulle undersøke, hvilke mennesker som skulle bære historien, hvilke konflikter som skulle stå mot hverandre og hvor langt historien skulle gå.
Kunstig intelligens har foreslått, utfordret, analysert og hjulpet meg med å forbedre teksten. Forfatteransvaret er mitt. Det er derfor vi trenger et mer presist begrepsapparat enn «skrevet med AI» eller «skrevet uten AI».
AI-assistert. Menneskeforfattet.
Det beskriver både teknologien og ansvaret. Kunstig intelligens ga meg verktøyene til å gjennomføre hele skriveprosessen mye raskere og langt mer presisjonsrettet enn jeg hadde klart alene. Det forlagsbransjen sorterer bort med deres binære logikk, er forfattere som bruker «verktøy av tiden». Det har for øvrig alltid vært kontroversielt. Kravet om at forfattere har noe å si har alltid vært et krav, og det kravet mener jeg fortsatt gjelder.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Transparens er svaret bransjen ikke har funnet ennå
Det finnes heldigvis tegn til bedre praksis allerede. Vigmostad & Bjørke sier at de vil vurdere AI-assisterte manus dersom forfatteren er åpen om bruken og teksten er god. Nora Campbell i Aschehoug etterlyser en diskusjon på bransjenivå, med felles rammer fremfor at hvert enkelt forlag utvikler sine egne refleksreaksjoner.
Det synes jeg er riktig retning.
Da jeg skrev denne teksten, hadde jeg ikke sendt Friksjonsindeksen til Vigmostad & Bjørke. Det kommer jeg heller ikke til å gjøre nå. Men blir det en bok til fra meg, vet jeg i alle fall hvilket tradisjonelt forlag jeg vil vurdere å sende manuset til.
Jeg mener heller ikke at forfattere skal skjule hvordan kunstig intelligens har vært brukt. Tvert imot. Når Friksjonsindeksen går i trykken via Kolofon, vil de siste sidene i Friksjonsindeksen forklare hvordan kunstig intelligens har vært en del av arbeidsprosessen og hvilken rolle teknologien har hatt. Det synes jeg leserne fortjener å vite.
For meg handler ikke dette om at forlag skal måtte publisere manus de mener er dårlige. Det handler heller ikke om å bagatellisere konsekvensene kunstig intelligens kan få for litteraturen, forfatteryrket eller bokbransjen. Jeg synes derimot det handler om den viktige forskjellen mellom verktøy og forfatterskap. Mellom assistanse og ansvar, og mellom en maskin som produserer et verk og et menneske som bruker en maskin til å bli bedre og raskere i sitt eget arbeid.
Den distinksjonen kommer bokbransjen til å måtte forholde seg til. For AI kommer ikke til å forsvinne fra skriveprosessen. Snarere tvert imot. Da tror jeg transparens er en bedre strategi enn mistenkeliggjøring. Og presise begreper en bedre strategi enn refleksreaksjoner.
Min tredje bok og den første romanen min, starter med ordene:
De tok ikke friheten din. De tok bort behovet for den.
Norske forlag har selvsagt ikke tatt friheten fra forfattere som bruker kunstig intelligens. Men dersom selve merkelappen «AI» blir nok til at manuset ikke lenger behøver å vurderes, har forlagene laget sin egen friksjonsindeks. Og da bør kanskje også bokbransjen spørre seg hva den har optimalisert bort.
Bilde: ChatGPT
