Min kommende roman, Friksjonsindeksen, ble refusert av forlagene fordi kunstig intelligens har vært involvert i skriveprosessen. Utvikling av plot, karakterer, dialoger omskrevet av AI fra mine egne essayer, og scener utviklet gjennom AI-sparring, innstramming av språk, korrekturlesing, med mer. Alt forankret gjennom en årrekke med egne observasjoner, foredrag og tekster om teknologi og makt. Forlagene spurte ikke om noen av disse detaljene. De visste at AI hadde vært i nærheten, og det var tilsynelatende nok.
Jeg brukte under ett år på å skrive Friksjonsindeksen. Det er en roman om et Norge der makten konsolideres gjennom å fjerne friksjon, og der systemer gradvis overtar beslutninger på vegne av mennesker. Mye av det jeg har skrevet og publisert på HansPetter.info siden 2010, i tillegg til fagboken Mennesket vs Maskinen, la grunnlaget for plottet. Essayene mine fra det siste tiåret ble til dialog da AI hjalp meg å omskrive dem. Karakterene fikk konturene sine gjennom AI-sparring. Språket ble strammet, renset og gjennomgått av AI.
Kunstig intelligens har ikke skrevet Friksjonsindeksen, men jeg kunne aldri ha skrevet den (like raskt) uten kunstig intelligens.
Avslaget som ikke stilte spørsmål
Avslagene var diffuse. Ingen var krystallklare i at avslaget utelukkende skyldtes AI-problematikken. Et forlag var dog tydelig på at de ikke ville samarbeide fordi AI hadde vært en del av prosessen. Her snakker vi altså om et norsk forlag som enten ikke klarte – eller ville – skille mellom en forfatter som overlater det kreative ansvaret til en maskin, og en forfatter som bruker AI som det avanserte verktøyet det faktisk er.
Jeg mistenker at manuset aldri ble lest.
Det er på mange måter den samme mekanismen jeg skriver om i Friksjonsindeksen. Et system som ikke vurderer innholdet, men kategoriserer sporet. Et system som ikke spør hvem som tenkte, valgte og bestemte, men som identifiserer kjennetegn og trekker sin konklusjon. Systemet diskriminerte ikke. Det optimaliserte bare.
Jeg er klar over at det er noe selvbevisst ved denne observasjonen. En forfatter, i dette tilfellet meg, som skriver om algoritmisk sortering og selv blir sortert av en algoritme, har lett for å gjøre seg viktigere enn situasjonen tilsier. Poenget mitt er på ingen måte å klage over disse avslagene, men å understreke at dette skjer med stadig flere forfattere, og at det vil skje med enda flere.
Dramatikken her er at forlagsbransjen har valgt bort vurderingen til fordel for kategoriseringen. Og det gjør dem fordi alt som involverer kunstig intelligens, blir «sauset sammen i samme suppe».
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Bransjen er ikke enig med seg selv
I våres ble Aschehoug anklaget for å bruke AI i oversettelsesarbeid. Forlagssjef for skjønnlitteratur, Nora Campbell, svarte med å skille mellom AI som primær skaper og AI som verktøy i en menneskestyrt prosess:
Faktum er at maskinen kun benyttes som verktøy i arbeidet utført av et høyst levende menneske.
Det er en ganske presis beskrivelse av min egen forfatter-prosess.
Norske forlag returnerer altså manuskripter der AI har vært involvert uten å spørre om hva involveringen faktisk bestod i, mens mange av de samme forlagene selv bruker AI i produksjonsarbeid og forsvarer det offentlig. Ingen av disse praksisene er åpent definert, og det finnes foreløpig ingen felles begrepsapparat for hva som faktisk skiller dem.
Wall Street Journal skrev 17. august i år at bokbransjen internasjonalt er i «utter chaos». Store bokkontakter kollapser over mistanker om AI-bruk, agenter kan ikke lenger verifisere at en bok er skrevet av sin klient, og bransjen lager regler den ikke selv forstår rekkevidden av.
Det vi er vitne til er en krise som bør løses med bedre og mer presise begreper, fremfor mer frykt.
Hva vi faktisk sorterer bort
Jeg kan dog forstå uroen i bransjen.
I tilfeller der kunstig intelligens har skrevet det meste og forfatterens eget bidrag er minimalt, er det et reelt problem for en bransje som lever av menneskelig skaperkraft. Forlagssjef Arno Vigmostad i Vigmostad & Bjørke satte ord på det i fjor:
Det går jo ikke an å være en skjønnlitterær forfatter uten en stemme.
Det har han rett i.
Men stemmen min er på ingen måte borte fra Friksjonsindeksen. Du ser den på hver side. I nesten hver setning, og i alle karakterene, fordi idéene, observasjonene, tematikken og den grundige forståelsen av teknologiutviklingen er min, og ikke noe en språkmodell satt på alene.
Kunstig intelligens ga meg derimot verktøyene til å gjennomføre hele skriveprosessen mye raskere og langt mer presisjonsrettet enn jeg hadde klart alene.
Det forlagsbransjen sorterer bort med deres binære logikk, er forfattere som bruker «verktøy av tiden». Det har for øvrig alltid vært kontroversielt. Kravet om at forfattere har noe å si har alltid vært et krav, og det kravet mener jeg fortsatt gjelder.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Transparens er svaret bransjen ikke har funnet ennå
Det finnes heldigvis tegn til bedre praksis allerede. Vigmostad & Bjørke sier at de vil vurdere AI-assisterte manus dersom forfatteren er ærlig om bruken og teksten er god. Nora Campbell i Aschehoug etterlyser en diskusjon på bransjenivå, der de lager felles rammer i stedet for at hvert forlag utvikler sine egne refleksreaksjoner. Det synes jeg er riktig retning.
Jeg er for full åpenhet om AI-bruk i alle prosesser, inkludert mine egne.
Når Friksjonsindeksen snart går i trykken via Kolofon, vil det stå i boken at kunstig intelligens har vært del av prosessen, og i hvilken rolle. Det synes jeg leserne fortjener å vite. Men de fortjener også å møte boken med egne øyne og danne seg sin egen mening om hva den er verdt, uten at den er filtrert bort av et system som aldri leste den.
Friksjonsindeksen åpner med «De tok ikke friheten din. De tok bort behovet for den.» Norske forlag har ennå ikke tatt friheten fra forfattere som bruker kunstig intelligens. Men de er tilsynelatende i ferd med å fjerne behovet for å vurdere dem.
Bilde: ChatGPT
