Jeg har skrevet sakprosa og faglitteratur om teknologi, mennesker og samfunn i over 15 år. Både som artikler, kronikker, debattinnlegg og bøker. Denne gangen har jeg valgt å skrive en spenningsroman, fordi noe av det mest urovekkende med teknologiutviklingen ikke lenger lar seg forklare godt nok med analyser alene. Det må føles og kjennes tettere på kroppen.
I 2024 ga jeg ut Tilkoblet og til stede. En personlig sakprosabok om teknologi, tid, natur, relasjoner og det å ta tilbake kontrollen over eget liv.
I 2025 kom Mennesket vs Maskinen. En fagbok om kunstig intelligens, arbeidsliv, kompetanse, mening og hva som skjer når menneskelig verdi i stadig større grad måles opp mot teknologisk kapasitet.
Nå skriver jeg min tredje bok. Den heter Friksjonsindeksen. Og denne gangen skriver jeg en spenningsroman.
Det hadde jeg ikke nødvendigvis sett for meg for noen få år siden. Jeg har brukt store deler av mitt voksne liv på å skrive sakprosa, analyser, kronikker og kommentarer. På HansPetter.info har jeg siden 2010 skrevet nærmere 3.000 artikler om hvordan teknologi påvirker og endrer hvordan vi lever, leker, lærer og jobber. Jeg har snakket om det samme på scener, i podkaster, på TV, i radio og i møter med virksomheter over hele landet.
Likevel har jeg kjent stadig sterkere på at noe av det jeg forsøker å beskrive, ikke lenger lar seg fange fullt ut av sakprosaen alene. Noe av det som skjer rundt oss, er for stille. For gradvis. For lett å akseptere. Det kommer ofte som forbedringer. Bedre flyt i hverdagen. Raskere tjenester. Mindre venting. Mer effektivitet. Færre manuelle prosesser. Mer sømløshet. Alt sammen høres fornuftig ut, og mye av det er også fornuftig.
Det er akkurat derfor jeg ville skrive denne boka.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
En nær fremtid som allerede har begynt
Friksjonsindeksen er lagt noen få år frem i tid. Ikke til en fjern science fiction-verden med roboter i gatene og totalitære regimer som marsjerer inn i folks liv. Romanen foregår i et Norge som ligner ubehagelig mye på det landet vi allerede lever i.
Et Norge der kunstig intelligens ikke lenger bare er et verktøy vi bruker når det passer oss. Den har blitt et lag over stadig større deler av virkeligheten. Som infrastruktur hvor arbeid, helse, skole, velferd, nyheter, offentlig kommunikasjon, sikkerhet og politikk er blitt tettere koblet til digitale systemer, globale plattformer og automatiserte beslutninger.
Ingen stoler fullt på dem lenger. Likevel klarer nesten ingen seg uten dem.
Romanen begynner en januardag. Norge rammes av en digital krise. Betalingsløsninger, offentlige tjenester og kritisk infrastruktur begynner å vakle. Det er ikke verdens undergang. I hvert fall ikke i starten. Det er bare små forstyrrelser i systemer vi har gjort oss fullstendig avhengige av.
I kjølvannet av krisen får et teknologiselskap muligheten til å rulle ut en nasjonal løsning som skal redusere friksjon, styrke beredskapen og gjøre samfunnet mer robust. Det høres ansvarlig ut. Det høres nesten betryggende ut. Og nettopp der ligger ubehaget.
Hvorfor jeg skriver en roman
Jeg kunne skrevet enda en fagbok. Enda en analyse. Enda en kronikk om kunstig intelligens, plattformmakt, digital sårbarhet, medienes svekkelse og demokratiets avhengighet av teknologisk infrastruktur. Men romanen kan gjøre noe annet.
En roman kan vise det sakprosaen ofte må forklare. Den kan la deg som leser kjenne uroen i kroppen. Den kan vise hvordan gode intensjoner, godt språk og fornuftige tiltak gradvis kan flytte grenser uten at noen nødvendigvis opplever seg selv som skurken.
Det er noe av det jeg vil undersøke i Friksjonsindeksen. Hvordan demokratier kan forandre karakter gjennom tusen små lettelser. Hvordan mennesker kan gi fra seg frihet uten å føle seg tvunget. Hvordan motstand kan bli definert som støy. Hvordan et samfunn kan bli mer effektivt og samtidig mindre menneskelig.
Bokens dramaturgi ligger tett på utviklingstrekkene jeg har beskrevet i mange år allerede. Om plattformavhengighet, kunstig intelligens som infrastruktur, tillitskrise, arbeidslivets meningskollaps og politikkens fristelse til å bruke teknologi som styringsverktøy.
Det mener jeg gjør fortellingen sannsynlig.
Den konspiratoriske retningen i boka handler ikke om en allmektig «mastermind» som trekker i trådene fra et mørkt rom. Den handler om samspillet mellom offentlig makt og privat infrastruktur. Mellom politiske behov, kommersielle insentiver, svekkede medier og en befolkning som er blitt stadig mer sliten.
For det er kanskje der uroen ligger sterkest. Vi har blitt vant til at alt skal virke. Hele tiden. Sømløst. Gjerne uten at vi trenger å forstå hva som skjer i bakgrunnen. Vi kaller det frihet når teknologien gjør hverdagen enklere. Samtidig kan den samme teknologien gjøre oss lettere å styre. Lettere å manipulere.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Friksjon som motstandskraft
Jeg har skrevet mye om friksjon de siste årene. Både i Tilkoblet og til stede og i Mennesket vs Maskinen handler mye av kjernen om det samme: Mennesker trenger motstand for å utvikle dømmekraft, robusthet og tilstedeværelse.
Det betyr ikke at all friksjon er god. Samfunnet er fullt av unødvendig friksjon. Dårlige digitale tjenester, for mange systemer som ikke snakker sammen, unødvendige møter, dårlige integrasjoner, evige pålogginger og teknologi som dytter arbeidet over på menneskene den skulle hjelpe. Slik friksjon bør vi fjerne.
Men det finnes også en annen type friksjon. Den som får oss til å tenke. Vente. Vurdere. Lytte. Kjenne etter. Diskutere. Ta ansvar. Tåle ubehag. Stå i noe som ikke lar seg løse med ett klikk. Den typen friksjon er ikke et problem, men en forutsetning for frihet. Og kanskje er det nettopp det vi er i ferd med å miste.
Jo mer avhengige vi blir av et liv uten motstand, desto mer sårbare blir vi for systemer som lover å fjerne friksjonen for oss. Vi blir mindre tålmodige, mindre konsentrerte og mindre villige til å stå i det vanskelige. Vi blir også enklere å manipulere, fordi alt som skaper uro kan pakkes inn som noe samfunnet bør slippe.
Inspirasjonen bak boka
Jeg leste 1984 av George Orwell som tenåring og så filmen på 80-tallet. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Ikke fordi jeg trodde Norge kom til å bli en kopi av Orwells dystopi, men fordi boka viste hvordan språk, frykt og kontroll kan endre hva mennesker oppfatter som sant.
I dag tror jeg den mest sannsynlige dystopien ser ganske så annerledes ut. Den kommer ikke nødvendigvis med slagord på veggene og åpne trusler fra staten. Den kan komme som bedre brukeropplevelser, mer effektiv forvaltning, høyere sikkerhet, mer presis ressursbruk og et samfunn som endelig virker litt bedre enn før.
Det dystopiske ubehaget i Friksjonsindeksen forsterkes fordi slutten ikke er spektakulær. Målet mitt er at du skal kjenne på at dette kan faktisk skje, i vårt tillitsbaserte Norge. Det skumleste er ikke undergangen, men normaliseringen. Frykten kommer av gjenkjennelse. Tomheten kommer av at hovedpersonen får rett uten å få betydning.
Ambisjonen min er at boka skal kunne leses både som thriller, samfunnskritikk og eksistensiell advarsel. Den skal først og fremst handle om oss. Om hvor slitne vi har blitt. Hvor avhengige vi er blitt. Hvor fort vi venner oss til løsninger som gjør livet enklere. Og hvor vanskelig det er å protestere mot noe som faktisk virker.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Første kapitler er sendt til forlag
Jeg er godt i gang med manuset. De første kapitlene er skrevet, omskrevet og sendt til et forlag for en første vurdering. Disposisjonen og scenelisten for hele romanen er på plass, og planen min er å skrive ferdig hele manuset i god tid før jeg tar sommerferie.
Så får vi se hva som skjer videre. Håpet mitt er at Friksjonsindeksen kan komme ut før jul. Ikke fordi jeg har dårlig tid, men fordi tematikken beveger seg raskt. Det som for få år siden kunne høres spekulativt og konspiratorisk ut, føles nå stadig mer som en mulig forlengelse av utviklingen vi allerede ser rundt oss.
Friksjonsindeksen er fiksjon. Den er likevel skrevet ut fra en uro jeg mener er høyst virkelig. Den handler om en nær fremtid jeg håper vi fortsatt rekker å unngå.
Bilde: ChatGPT
