Bill Gates vil reservere jobber for mennesker, og skattlegge både AI-tokens og roboter. Gartner tror minst 30 prosent av verdens største økonomier vil lovfeste menneskekvoter innen 2032. Disse temaene burde vært gjenstand for debatter under Arendalsuka. Politikerne brukte heller anledningen til å diskutere drivstoffpriser. Spørsmålet om hvor mange mennesker det egentlig skal være igjen på arbeidsplassen, er langt mer prekær og den må vi ta før det er for sent.
26. august 2026 publiserte Bill Gates manifestet «A Turbulent AI Era and Critical Choices to Make«. Der lanserer han i praksis tre forslag:
- Han vil ha nye institusjoner som kan koordinere på tvers av departementer og land, etter mønster av hvordan verden håndterte atomkraft og luftfart.
- Han vil skattlegge AI-tokens og roboter, fordi skattesystemet i dag belønner den som bytter ut et menneske med en maskin.
- Og han vil at samfunnet skal peke ut yrker som skal være «Human Reserved». Et slags kvotesystem for å sikre et mangfold mellom mennesker og maskiner, selv når maskinen kunne gjort arbeidet bedre og billigere.
Gates sammenligner det siste med naturreservater. Vi verner skog fordi tapet ville blitt for stort, selv om tømmeret har en pris noen gjerne ville betalt. I den mest offensive varianten av forslaget sitt ser han for seg at 40 prosent av jobbene ble forbeholdt mennesker.
Jeg ble veldig fornøyd da jeg leste det her.
Tidlig i august publiserte jeg andre utgave av teknologimanifestet mitt, som handler om hvordan vi sikrer en mer menneskevennlig digital fremtid. I manifestet skriver jeg blant annet om hvordan de unge blir presset ut av arbeidslivet etter hvert som AI overtar inngangsjobbene. Derfor etterspør jeg både et nytt mangfoldsperspektiv og et utdanningsløp som myndighetene våger å styre etter samfunnets behov. Etter å ha lest Gates sitt manifest har jeg brukt litt tid på å utvikle disse tankene videre.
Skattedelen av forslaget til Bill Gates har jeg for øvrig et enda lengre forhold til. Allerede i september 2023 spurte jeg om ikke min AI-assistent burde betale skatt. Der viste jeg til Gates sitt eget forslag om robotskatt fra februar 2017 og argumenterte for at skatteinntekter fra kunstig intelligens kunne finansiere omskolering og utdanning av dem som blir erstattet.
Den gangen løftet knapt noen et øyenbryn, hverken over Gates i 2017 eller over meg i 2023.
Nå er ikke dette et dårlig forsøk på å ta patent på en idé. Poenget mitt er at når en av verdens mest innflytelsesrike teknologistemmer og verdens største analyseselskap lander på det samme resonnementet omtrent samtidig, da er det ikke lenger en tanke som svever rundt. Da er det en debatt som kommer, og som Norge enn så lenge ikke har sett behovet for. Selv med godt over 2.000 arrangementer under Arendalsuka var det ingen som diskuterte dette.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Tallene som gjør dette til noe annet enn en spådom
Jeg har skrevet flere artikler om mindre bekymringer for inngangsjobbene flere ganger i løpet av det siste året, blant annet i kronikken De enkleste å sparke er de som aldri ble ansatt i Computerworld i august, og i Arbeidslinjen kan knekke før politikerne våkner i juni.
NIFU la fram sin kandidatundersøkelse den 6. august i år. Der svarte 52 prosent av de nyutdannede med mastergrad at det var vanskeligere enn ventet å få relevant jobb. I 2023 var andelen 37 prosent. Kun 17 prosent syntes det var lettere enn de hadde forestilt seg.
Blant kandidatene innen realfag og teknologi opplevde nesten 70 prosent at veien inn i arbeidslivet har blitt tyngre. Ledigheten blant teknologikandidatene lå på åtte prosent, mens den var på 12 prosent blant de økonomisk-administrative kandidatene. Forsker Jannecke Wiers-Jenssen ved NIFU sa det forsiktig, men tydelig, at man ikke kan utelukke at kunstig intelligens erstatter enkelte inngangsstillinger.
Fra Stanford Digital Economy Lab kom en oppdatert versjon av studien «Canaries in the Coal Mine» i august 2026. Forskerne, med Erik Brynjolfsson i spissen, finner at sysselsettingen blant unge mellom 22 og 25 år i de mest AI-eksponerte yrkene nå ligger rundt 19 prosent under der den ville vært om de hadde fulgt samme utvikling som eldre kolleger i de samme yrkene. I de to mest eksponerte femtedelene falt sysselsettingen for denne aldersgruppen med omtrent 11 prosent mellom november 2022 og juni 2026, mens den vokste med omtrent 10 prosent i de tre minst eksponerte. Samtidig slår forskerne fast at de ikke ser noen bred fortrengning av arbeidskraft i økonomien som helhet.
Det siste er avgjørende for å forstå mekanismen. Et arbeidsmarked justerer seg sjelden ved å kaste folk ut, det justerer seg ved å la være å hente dem inn. En studie fra Harvard, signert Seyed Mahdi Hosseini Maasoum og Guy Lichtinger, har analysert data fra over 280.000 amerikanske virksomheter og finner nøyaktig det samme mønsteret. Etter at en bedrift tar i bruk generativ AI, faller junioransettelsene, mens senioransettelsene står omtrent stille og oppsigelsene holder seg flate.
En permitteringsrunde blir en nyhet, mens en stilling som aldri ble lyst ut, ikke etterlater seg spor noe sted.
Her hjemme meldte SSB at ledigheten steg til nesten fem prosent i tredje kvartal 2025, og at mye av økningen kom blant de mellom 15 og 24 år. Seksjonssjef Tonje Køber la til det nødvendige forbeholdet om at en del av dette er studenter som søker jobb ved siden av studiene. Konjunkturene forklarer noe. Høye renter, geopolitisk uro og en korreksjon etter flere år med overansettelse under pandemien forklarer mer. Men når fire uavhengige datasett fra to verdensdeler peker i samme retning, blir det stadig vanskeligere å skrive dette av som ren syklus-logikk.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hvorfor mangfold er det riktige ordet
Vi har allerede bestemt oss for at sammensetningen av en arbeidsstokk er et legitimt politisk anliggende. Aktivitets- og redegjørelsesplikten pålegger offentlige arbeidsgivere og private virksomheter med minst femti ansatte å kartlegge, redegjøre for og rapportere på likestilling. Lærlingklausulen i offentlige anskaffelser pålegger oppdragsgivere å stille krav om bruk av lærlinger i visse kontrakter, og reglene ble strammet inn så sent som 1. august 2025.
Vi teller kjønn, alder og lærlinger, vi setter oss mål, og vi rapporterer på dem hvert eneste år. Det vi ikke teller, er hvor stor andel av arbeidet i en virksomhet som faktisk utføres av mennesker, og hvordan den andelen utvikler seg.
Derfor mener jeg mangfold er et presist ord her, og mer enn en retorisk innpakning. En arbeidsplass der alle inngangsoppgavene er automatisert bort, og der bare de erfarne er igjen, er blitt en ensartet arbeidsplass. Den har mistet en dimensjon av variasjon som vi til nå har tatt for gitt, nemlig at det finnes noen der som ikke kan faget ennå, og som lærer det ved å gjøre det.
I boken min «Mennesket vs Maskinen» beskriver jeg hvordan vi systematisk undervurderer alt som ikke lar seg måle i kvartalstall, og læring er akkurat en slik størrelse.
Regningen forfaller om fem til ti år
Samtidig er jeg fullstendig klar over at mangfoldsordet er ladet i Norge, og at kritikken kommer raskt. Kvoter på mennesker vil av mange leses som å kvotere inn ineffektivitet, og motstanden vil komme fra folk med gode intensjoner og reelle budsjetter. Samtidig må vi klare å skille mellom kortsiktige besparelser og langsiktige behov – i tillegg til forholdet mellom mikro- og makro-konsekvenser for samfunnet.
En virksomhet som slutter å ansette juniorer i dag, har ingen erfarne fagfolk å forfremme i morgen. Ei heller å ansette i nær fremtid. Kompetanse kan fortsatt ikke lastes ned fra internett til den enkelte medarbeider. Den bygges gjennom de tilsynelatende kjedelige inngangsoppgavene som kunstig intelligens er aller best til å effektivisere bort, og friksjonen vi fjerner for den enkelte i dag dukker opp igjen som tapt kompetanse for hele organisasjonen og samfunnet senere. Dette er den delen av regnestykket ingen økonomidirektør fører, fordi kostnaden ikke forfaller i dette regnskapsåret.
For den enkelte nyutdannede handler det om mer enn en forsinket lønningsslipp. Arbeidslivsforskningen har i flere tiår dokumentert at de som starter yrkeslivet i en nedgangsperiode bærer med seg et lønns- og karrieretap i mange år etterpå. Vi snakker altså om et helt kull som får en varig dårligere start, og som fortsatt vil merke det på lommeboka når de har passert femti.
For Norge blir dette til slutt et spørsmål om hvem som betaler for velferdsstaten. Én av tre jobber her i landet ligger i offentlig forvaltning, rundt en million av de 3,14 millioner jobbene SSB talte i andre kvartal 2025. Den modellen finansieres av arbeidende mennesker som betaler skatt. Dersom gevinsten fra AI i hovedsak tilfaller dem som eier teknologien og kapitalen, mens en hel generasjon aldri slipper ordentlig inn, får vi et finansieringsproblem som ingen produktivitetsvekst automatisk løser. Gates peker på det samme i USA, der over halvparten av de føderale inntektene kommer fra personskatt.
Og så er det de som blir igjen. Og her spiller Jevons paradoks inn som forklaringsmodell. Når noe blir billigere og mer effektivt, bruker vi som regel mer av det, ikke mindre. Raskere tekstproduksjon, analyse og kode gir sjelden kortere arbeidsdager. Det gir høyere forventninger, flere leveranser og raskere tempo, samtidig som menneskene må bruke stadig mer tid på vurdering, kontroll, koordinering og kvalitetssikring.
Når vi i tillegg fjerner juniorene som skulle avlastet, sitter de erfarne igjen med både sitt eget arbeid og ansvaret for å kvalitetssikre maskinens. Det er en oppskrift på slitasje. Har vi et av verdens høyeste sykefravær nå, vil ikke et slikt fremtidig arbeidsliv bidra til lavere sykefravær. I stedet kommer vi til å oppleve “utbrenthet på stereoider”.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fire grep jeg mener Norge bør ta nå
Jeg tror ikke lovpålagte kvoter nødvendigvis er riktig sted å begynne. De er upresise, de er lette å omgå, og de vil binde oss til et tall før vi vet hva vi måler. Her er det jeg mener bør skje i stedet:
Vi må begynne å telle – Det viktigste og billigste grepet er å utvide redegjørelsespliktene vi allerede har. Virksomheter over en viss størrelse bør årlig redegjøre for hvor mange inngangsstillinger, lærlingplasser og traineeplasser de har, hvordan tallet har utviklet seg, og hvordan innføringen av AI har påvirket det. Tallet trenger ikke å være et mål i seg selv, for ingenting blir styrt før det først blir målt. Som et eksempel fikk vi aldri skikkelig fart på likestillingsarbeidet før virksomhetene måtte skrive tallene ned og signere på dem.
Staten må gå foran, fordi staten er stor nok til å bety noe – Med en tredjedel av alle jobber i offentlig forvaltning er det offentlige Norge den aktøren som setter normen for alle andre. Vi har allerede en lærlingklausul i offentlige anskaffelser, og prinsippet lar seg utvide til kunnskapsarbeidet, slik at større offentlige kontrakter stiller krav om juniorandel og reell opplæring hos leverandøren. Dette vil selvsagt koste penger, men det gjør omstilling alltid. Dette vil samtidig fungere som en investering i at det finnes noen å forfremme den dagen dagens seniorer gir seg.
Skjevheten i skattesystemet bør utredes – Her har jeg endret litt på mine egne argumenter. Da jeg stilte spørsmålet i 2023, tenkte jeg på skatt som en inntektskilde, altså som en måte å finansiere omskolering av dem teknologien fortrenger. Det jeg ikke så godt nok den gangen, er at skattesystemet allerede har tatt et standpunkt i saken. Kjøper du en maskin, kan du avskrive den over tid og trekke fra inngående merverdiavgift. Ansetter du et menneske, betaler du arbeidsgiveravgift fra første krone. Systemet subsidierer altså den ene løsningen framfor den andre, uten at det noen gang var en villet politisk beslutning, og den viktigste virkningen av en eventuell endring ville derfor vært insentivet. Jeg mener fortsatt ikke at Norge bør innføre en robotskatt over natten, for konsekvensene for konkurranseevnen er reelle og lite utredet. Men det er oppsiktsvekkende at ingen norsk politiker har bedt om et anslag på hva skjevheten faktisk koster oss i tapte inngangsstillinger.
Virksomhetene må måle AI på noe annet enn spart tid – Så lenge gevinstrealisering utelukkende betyr timer spart neste kvartal, vil enhver leder rasjonelt velge bort juniorene. Måler man i tillegg om teknologien bygger eller tømmer organisasjonen for kompetanse over tid, endrer hele regnestykket seg. Dette handler til syvende og sist om ledelse. Mennesket må være “in the lead”, ikke bare “in the loop”.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hva vi kan sitte igjen med
Norge har en fordel her, dersom vi vil bruke den. Vi har en lang tradisjon for lærlinger, for at erfarne tar ansvar for de uerfarne, og for et arbeidsliv bygget på tillit framfor ren kostnadsjakt. Vi har et trepartssamarbeid som faktisk kan lande slike spørsmål uten å måtte vente på lovgivning, og vi har en offentlig sektor med både størrelse og mandat til å gå først. Ingen andre land har den kombinasjonen i samme grad.
Det gjør det fullt mulig å se for seg at Norge blir det første landet i verden med et mangfoldsregnskap som også teller mennesker og maskiner.
Hensikten ville vært å sikre at vi fortsatt har fagfolk om ti år, og et slikt regnskap bremser hverken teknologien eller fremtiden. Gartner tror lovgivningen kommer innen 2032 uansett. Land som har målt i flere år før den kommer, vil håndtere den langt bedre enn land som starter fra null den dagen kravet lander.
Alternativet er at vi oppdager kostnaden langsomt, slik vi pleier. Den dagen virksomhetene leter etter erfarne folk som aldri fikk anledning til å bli det, er det et tiår for sent å begynne å telle.
Da hjelper det fint lite at politikerne krangler om dieselprisen er fem kroner for høy eller ikke under Arendalsuka.
Kilder
- Bill Gates, «A Turbulent AI Era and Critical Choices to Make», Gates Notes, 26. august 2026. Omtalt blant annet i Tom’s Hardware, Axios, TechCrunch og GeekWire.
- Gartner, prediksjon lagt fram på HR SymposiumXpo i London, oktober 2025, om at minst 30 prosent av verdens største økonomier vil pålegge menneskekvoter innen 2032. Omtalt i People Management og SBAM.
- NIFU, Kandidatundersøkelsen, august 2026. Omtalt i kode24.
- Erik Brynjolfsson m.fl., «Canaries in the Coal Mine? Six Facts about the Recent Employment Effects of Artificial Intelligence», Stanford Digital Economy Lab, oppdatert august 2026.
- Seyed Mahdi Hosseini Maasoum og Guy Lichtinger, «Generative AI as Seniority-Biased Technological Change», Harvard University, 2025, revidert juni 2026.
- SSB, Arbeidskraftundersøkelsen, tredje kvartal 2025, og «1 av 3 jobber i offentlig forvaltning», andre kvartal 2025.
- Forskrift om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter, med endringer gjeldende fra 1. august 2025.
- Aktivitets- og redegjørelsesplikten, Bufdir.
- Egne tidligere tekster om temaet: Burde min AI-assistent betale skatt? (september 2023), Ikke kall AI en kollega, da river vi vekk det nederste trinnet på karrierestigen (november 2025), Når startjobbene forsvinner (november 2025), Arbeidslinjen kan knekke før politikerne våkner (juni 2026) og De enkleste å sparke er de som aldri ble ansatt (august 2026).
