Hva seks år alene i naturen har lært meg om fremtidens arbeidsliv

Det som startet som et enkelt YouTube-prosjekt under pandemien, utviklet seg til en livsreise som utfordret både kroppen, hodet og hele min forståelse av arbeid, mening og teknologi. Seks år senere sitter jeg igjen med en erkjennelse som bør angå langt flere enn meg: Vi er i ferd med å bygge et arbeidsliv som gjør oss svakere, ikke sterkere.

Et eksperiment jeg ikke visste jeg startet

6. mai 2020 dro jeg alene til Sørkedalen for å overnatte i telt for første gang. Planen var enkel. Jeg skulle lage innhold til YouTube-serien min, teste teknologi, filme med mobil og drone, og bruke naturen som kulisse for å bli en bedre historieforteller.

Det var starten på pandemien, kalenderen var tom, og jeg trengte noe konkret å fylle dagene med. Naturen ble en scene, og teknologien var verktøyet.

De første årene handlet det nettopp om det. Bedre produksjon. Bedre utstyr. Bedre historier.

Men parallelt begynte noe annet å skje.

Jeg fylte 50 år. Ble hasteinnlagt med diabetes. Oppdragene uteble lenge etter at samfunnet åpnet opp igjen. Ekteskapet mitt var i ferd med å rakne. Det som startet som et kreativt prosjekt, utviklet seg gradvis til noe helt annet.

Naturen sluttet å være en arena for innholdsproduksjon, og ble i stedet en nødvendighet for å holde meg mentalt og fysisk oppe.

Jeg har skrevet om det tidligere, hvordan naturopplevelsene gikk fra å være en distraksjon til å bli en katalysator for å finne tilbake til kontroll, balanse og mestring . Det er en erfaring som i dag fremstår langt mer relevant enn jeg forstod den gangen.

Stillheten vi har mistet

Etter hvert sluttet jeg å snakke i videoene mine. Ikke fordi jeg hadde mindre å si, men fordi jeg begynte å forstå at jeg overdøvet det viktigste.

Naturens egne lyder. Stillheten. Tempoet.

Jeg gikk fra å forklare til å vise. Fra å fylle rommet til å la det stå åpent.

Den innsikten traff meg for alvor da jeg kom tilbake til byen etter en tur på Hardangervidda, og kontrasten mellom naturens stillhet og byens konstante støy nærmest slo meg fysisk. Stillhet har blitt en luksusvare i en hverdag som aldri stopper .

Dette er ikke bare en personlig observasjon. Forskning viser at konstant digital stimulans og overdreven bruk av sosiale medier henger sammen med økt stress, ensomhet og lavere livskvalitet .

Vi er mer tilkoblet enn noen gang, men mindre til stede.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Et arbeidsliv uten motstand

I boken min, Mennesket vs Maskinen, skriver jeg om hvordan teknologiens utvikling gradvis fjerner friksjon fra livene våre. Alt skal gå raskere. Enklere. Mer sømløst.

Det samme gjelder arbeidslivet.

Vi automatiserer prosesser. Optimaliserer beslutninger. Effektiviserer kommunikasjon. Vi bygger systemer som reduserer motstand. Problemet er at vi samtidig fjerner noe grunnleggende menneskelig.

Evnen til å stå i det som er krevende over tid.

På Haute Route, en av Europas mest krevende fotturer, gikk jeg over 120 kilometer og mer enn 12.000 høydemeter uten snarveier, uten avbryterknapper og uten mulighet til å hoppe over det som var ubehagelig. Det eneste som eksisterte var neste steg.

Den typen motstand finnes i stadig mindre grad i arbeidslivet. Og konsekvensene begynner å bli synlige.

Konsekvensene vi allerede ser

Vi snakker mye om effektivitet og produktivitet, men langt mindre om hva denne utviklingen gjør med oss som mennesker. Flere opplever lavere engasjement, mindre mening i arbeidshverdagen og økt mental slitasje. Samtidig viser studier at fysisk aktivitet og naturopplevelser reduserer stress, angst og depresjon, og bidrar til økt opplevelse av mestring .

Dette peker på et paradoks jeg også beskriver i min første bok, Tilkoblet og til stede.

Vi har aldri hatt det mer komfortabelt. Samtidig har mange aldri følt seg mer slitne. Vi har fjernet så mye motstand at vi også har svekket forutsetningene for mestring. Og uten mestring, ingen varig følelse av mening.

Motstand som metode

Reisen min fra Sørkedalen til Island, videre til Everest Base Camp, Haute Route og nå senest Mera Peak, har aldri handlet om å samle opplevelser eller krysse av på en liste. Det har handlet om å oppsøke motstand med vilje. Ikke destruktiv, men konstruktiv motstand som gir noe tilbake i form av mestring, tilstedeværelse og perspektiv.

På Mera Peak nådde jeg ikke toppen. Jeg snudde på rundt 5.900 meter etter at kroppen sa stopp. Likevel sitter jeg igjen med en sterkere følelse av mestring enn på mange av turene hvor jeg faktisk nådde målet .

Det handler om noe så enkelt, og samtidig så krevende, som å stå i ubehaget over tid. Den erfaringen er direkte overførbar til arbeidslivet.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Et nødvendig skifte

Jeg mener vi må begynne å snakke mer ærlig om hva slags arbeidsliv vi faktisk ønsker å utvikle videre. Et arbeidsliv hvor alt er optimalisert for komfort, eller et arbeidsliv som også gir rom for utvikling, motstand og ekte mestring.

Det betyr ikke at vi skal skru av teknologien. Tvert imot. Teknologien har vært en viktig del av min reise hele veien. Men vi må bli mer bevisste på hva vi bruker den til, og hva vi velger bort.

I Tilkoblet og til stede beskriver jeg blant annet hvordan ekte tilstedeværelse oppstår i spennet mellom teknologi og natur, mellom effektivitet og stillhet, mellom kontroll og det å gi slipp. Det er i det spennet vi finner balansen.

Hva vi kan vinne

Hvis vi tør å ta dette på alvor, ligger det et potensial her som er langt større enn bedre trivsel på jobb. Vi kan utvikle mennesker som tåler mer. Som håndterer usikkerhet bedre. Som opplever større grad av mening i det de gjør. I en tid hvor kunstig intelligens tar over stadig flere av de kognitive oppgavene, blir nettopp disse egenskapene viktigere enn noen gang.

• Evnen til å stå i det som ikke kan automatiseres.
• Evnen til å være til stede.
• Evnen til å kjenne etter.

6. mai 2026 våkner jeg opp på Utsikten, hytta som jeg leier på åremål på Tempelseter, og ser tilbake på seks år som startet med en enkel telttur i Sørkedalen. Det føles som en personlig reise, men også som en liten del av noe større. For dette handler ikke egentlig om fjell. Det handler om hvilke valg vi tar i en hverdag som hele tiden prøver å gjøre alt litt enklere. Og hva det gjør med oss hvis vi aldri utfordrer det.

Bilde: Tatt med selvutløser, ute i Sørkedalen, 6. mai 2020.