Når stadig flere partier må samarbeide for å danne regjering, blir kompromissene så mange at de ideologiske forskjellene viskes ut. Politikken bærer mest av alt preg av kortsiktig fokus på å beholde makten. Ikke på langsiktige visjoner for hvordan Norge skal styrke velferdsstaten, fremme innovasjon og styrke konkurransekraften.
Politikken viskes ut av kompromisser
Jeg befinner meg ved et veiskille. I all min voksne tid har jeg vært opptatt av politikk, jeg har stemt ved hvert eneste kommune- og stortingsvalg og engasjert meg i samfunnsdebatten. For første gang vurderer jeg å avstå fra å bruke min stemmerett. Dette er ikke en beslutning jeg tar lett på, og det handler ikke om manglende tillit til politikere i kjølvannet av de mange personlige skandalene. Min vurdering stikker dypere enn som så.
Det norske demokratiet, med sine mange politiske partier, er på mange måter en fantastisk modell for inkludering og representasjon. Hvert parti kjemper for sine hjertesaker, og valgresultatene speiler mangfoldet i samfunnet vårt. Men det er nettopp denne fragmenteringen som gjør meg oppgitt og frustrert. Når stadig flere partier må samarbeide for å danne regjering, blir kompromissene uunngåelige og utallige. Politikken som til slutt føres, blir en ekstremt utvannet versjon av de forskjellige partienes opprinnelige program, og de klare, ideologiske forskjellene mellom partiene viskes ut. Det spiller nesten ingen rolle hvem som styrer. De politiske beslutningene bærer uansett preg av kortsiktig fokus på å vinne og beholde makten, fremfor langsiktige visjoner for hvordan landet skal navigeres inn i fremtiden på en måte som både ivaretar velferdsstaten, fremmer innovasjon og styrker konkurransekraften.
Næringslivsfiendtlig politikk
Det eneste som ser ut til å styrkes er staten og offentlig sektor. Når staten hele tiden blir større, blir også dens grep og makt om økonomien strammere, noe som skjer på bekostning av det private næringslivet. Skattene øker, reguleringene strammes inn og resultatet er et klima som ikke bare hemmer fremgang, men som på mange måter har blitt såpass næringslivsfiendtlig at stadig flere norske entreprenører rømmer landet samtidig som stadig færre utenlandske vil etablere seg her.
Min vurdering om å ikke stemme handler ikke om følelser, men om en rasjonell analyse av dagens politiske landskap. Høyre gikk til valg for å slanke regjeringen, men endte opp med å gjøre den enda fetere. I dag utgjør offentlig sektor over 60 prosent av fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt, og ingenting tyder på at vi har nådd toppen. Det politiske landskapet er tilsynelatende mest av alt opptatt av egen makt og av å beskytte dagens arbeidsplasser i stedet for å fokusere på hva som kreves for å skape nye. Styringspartiene – uavhengig av hvem som styrer – leverer ikke de resultatene som trengs for fremtidens Norge. Jeg er dypt bekymret for den retningen vi beveger oss i, hvor kompromiss etter kompromiss fører til en gradvis svekkelse av vår nasjonale konkurransekraft og innovasjonsevne. Alle piler peker i feil retning, mens Støre og co betrygger oss om at de “følger situasjonen nøye”.
Politisk apati
Min vurdering av å ikke stemme er heller ingen appell til apati. Det er mest av alt en oppfordring til refleksjon. Med Arendalsuka like rundt hjørnet mener jeg vi trenger mange debatter om hvordan vårt politiske system kan reformeres for å sikre at de politiske programmene vi stemmer på, faktisk kan implementeres uten å miste sin essens gjennom en endeløs rekke av kompromisser for å få tilstrekkelig makt til å styre. Vi bør spørre oss selv og ikke minst politikerne våre om dagens politiske system tjener nasjonens langsiktige interesser, eller mest av alt dem som sitter på den kortsiktige makten. Kan det politiske landskapet og demokratiet endres til et system som ikke kun er basert på kortsiktige kompromisser, men også på tydelige, offensive og langsiktige visjoner for et sterkere Norge?
