fbpx
digitalisering

40 år med «data». 40 år med digitalisering

I 2019 er det 40 år siden jeg begynte å interessere meg for data. Eller EDB, IKT, teknologi og digitalisering. 40 år siden jeg begynte så smått å programmere på en datamaskin min pappa hadde laget. 40 år siden jeg startet på min egen digitaliseringsreise.

«Datafrelst» for 40 år siden

40 år er en «mannsalder«. Eller er det det? Det er i alle fall lang tid. Og på de 40 årene har det skjedd mer enn det jeg egentlig klarer å begripe. For 40 år siden var jeg en 7 år gammel gutt som gikk første året på barneskolen i Horten. Min pappa, med bakgrunn som dataingeniør i forsvaret, fikk meg interessert i data (som vi kalte det den gang). Den første datamaskinen jeg kan huske selv å ha tastet på, var det han som laget. Selve boksen var i kryssfinér. Tastaturet var små «plastikkbiter» som var både vanskelig og vonde å trykke på og som hadde små klistrelapper over hvor bokstavene var skrevet inn for hånd.

Språket var maskinkode og skjermen bestod av en enkel liten linje med svart bakgrunn og røde taster. I tillegg til en liten rød lampe. Det første programmet (som jeg kan huske) jeg skrev, var et lite norsk/engelsk-gloseprogram. Det jeg derimot kan huske, var at jeg var «datafrelst«.

Når jeg ble stor, skulle jeg «drive med data», bestemte jeg meg for.

Refleksjon og nostalgi

Det er ingenting unormalt ved å reflektere over fortiden i inngangen til et nytt år. Og det slo meg for kort tid siden at det nå – i 2019 – er 40 år siden jeg ble introdusert og «hekta» på data. Det er 40 år siden i år at min «skjebne ble forseglet». Fra den hjemmelagde datamaskinen (og pappa lagde ikke bare datamaskiner, men også spillkonsoll og dataspill), gikk veien som den gjorde for veldig mange andre på min alder … på den tiden. Til en Commodore 64 blant annet.

Men før jeg kom så langt, rakk jeg også innom flere andre datamaskiner, som Oric 1, Spectravideo, ZX 81 og ZX Spectrum.

Og ikke minst Commodore VIC-20 som jeg tror jeg fikk rundt bursdagen min i 1982. (Det er trist at jeg ikke har noen bilder eller filmer fra den tiden). VIC-20 var en 8-bits maskin og ble levert med «hele» 3,5 KB med minne, og var den første datamaskinen til å selge over 1 million enheter av.

 

digitalisering

 

Ofte lagde jeg programmer og spill selv. Andre ganger kjøpte jeg datablader hvor man kunne skrive av programmene fra bladet. Etter hvert fikk jeg meg en egen kassettspiller til VIC-20, og med TurboTape kunne kopierte spill lastes inn mye raskere. Med Commodore 64 og diskettstasjon åpnet det seg en helt ny verden.

Etter at jeg hadde sett War Games i 1983 og skaffet meg et modem (300 baud hastighet) som kunne kobles til telefonen og ringe til BBSer (Bulletin Board Systems) for å utveksle spill og programmer, så åpnet det seg en helt ny verden for meg.

Fascinert av det å skape noe selv

Jeg elsket å spille på mine datamaskiner. Men enda mer elsket jeg å lage egne programmer. Det å skape noe selv, det være seg et eventyrspill eller et bilspill var stort. Pappa var forbildet mitt og lærte meg mye om programmering. Fra programmeringsspråket Basic gikk veien videre til Quick Basic, Pascal, Turbo Pascal og C++. På høyskolen jeg gikk på (som da het NKI Datahøgskolen, men som i dag er en del av Westerdals) lærte vi også å programmere i Fortran og Cobol. Og i 1994 gikk jeg ut av skolen som Høgskolekandidat med spesialisering innen database-utvikling.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Fra offline til online i 1995

I 1995 – for snart et kvart århundre siden, og like lenge siden vi fikk WWW – begynte jeg å jobbe som teknisk-trainee i en liten norsk datadistributør som het Scandinavian Communication Systems. Jeg fikk meg min første bærbare datamaskin og en Ericsson NMT-mobiltelefon (har fortsatt det samme telefonnummeret). Etter kort tid hadde jeg blitt sertifisert Novell-administrator og hadde så smått begynt å lære meg Microsoft Exchange, da den britiske distribusjons-giganten Azlan kjøpte oss opp. (Azlan er i dag en del av IT-distributøren TechData). Nærmest over natten gikk jeg fra å være midlertidig ansatt som teknikker, til å bli selger. Og det jeg solgte var blant annet Netscape Navigator. En nettleser. Som kostet penger. Og som vi sendte ut til kunder lagret på disketter via posten!

Cisco Systems – Empowering the Internet Generation

Det som derimot skulle endre livet mitt, var Cisco – som da het Cisco Systems. Rutere. Selskapet hadde utviklet et operativsystem som heter IOS (navnet iOS har Apple fått lov å bruke av Cisco) som kjørte på deres rutere. Rutere som på mange måter la til rette for at du og jeg fikk tilgang til internett.

I 1996 begynte jeg å selge Cisco-rutere, men i 1997 begynte jeg i Cisco – som en av de første i Norge – men ansvar for å bygge opp norske Cisco-forhandlere. Det var «Klondike«-tilstander i Norge. Rettelse – i verden. Internett tok verden med storm. Selv om det var de som mente at internett ville floppe også.

 

* Leif Osvolds «berømte» kommentar fra Dagens Næringsliv i 1996. Det skulle også komme flere tilsvarende fra Osvold i årene som kom.

 

«Vil du bli med å endre verden?»

Sitatet over stammer fra Apple og Steve Jobs frieri til daværende toppsjef i PepsiCo, John Sculley. Men jeg husker veldig godt at Morten Bergh – en god venn og tidligere Cisco-kollega – sa til meg at vi endrer verden. Vi er med på å endre måten vi mennesker lever, leker, lærer og jobber på. Og spesielt godt husker jeg disse ordene her;

 

– Når vi sitter der en dag med barnebarna våre på fanget vårt og de spør oss hva vi jobbet med da vi var yngre, kan vi si at vi bygde internett. Vi endret verden!

 

Reklamefilmen vår (hjertet mitt slår fortsatt veldig for Cisco) fra 1999 gir meg fortsatt frysninger og gåsehud over hele kroppen.

 

 

Det er kanskje to ting som står ut mer enn noe annet – fordi man husker best «den første gangen» – og det var da jeg i 1999 ble kåret til Nord-Europas beste salgssjef . Den andre hendelsen jeg husker ekstra godt var første gangen jeg kom på trykk i en avis. Jeg var 27 år og visste at internett ville forandre alt. Og jeg hadde drømmejobben i det selskapet som ledet an i utviklingen. Jobben var livet. Fritid var bare korte pauser. Og jeg elsket det!

 

* Fra Finansavisen våren 2000. Den gang det var «poppis» med kinn- og flippskjegg.

 

Jeg har vært med på alt fra utrullingen av internett i Norge, til trådløse- og mobile internett. Jeg har vært med på utviklingen av brannmurer, svitsjer, datasentre, IP-telefoni og ikke minst videokonferanse. Husker spesielt godt da toppsjefen i Cisco – John Chambers – kom på besøk til Oslo for å signere avtalen på oppkjøpet av Tandberg. Alt vi tar for gitt i dag – alt som er å regne som hygienefaktor – var på mange måter en aldri så liten Kafka-prosess for noen år siden.

 

digitalisering

 

Når du sitter midt i «smørøyet» og du elsker det du jobber med, blir du automatisk en «early adopter».  Du vil alltid prøve det siste nye. I alle fall ville jeg det. Selv om jeg drev med salg, markedsføring og forretningsutvikling ville jeg forstå hvordan teknologien fungerte. Nysgjerrigheten har jeg alltid holdt fast ved. Og den tviholder jeg på. Den dagen jeg ikke lenger er nysgjerrig er jeg utgått. Ferdig. Irrelevant. Gone!

Tidlig ute på reality-fronten også

Som en «fun fact» var jeg tidlig ute som reality-deltager også. Februar 2002 – for snart 17 år siden – fylte jeg 30 år. Bursdagen ble feiret i Sør-Afrika, under innspilling av reality-serien Fear Factor, hvor jeg var en av deltagerne. Og hvor komiker Christer Torjussen var programleder. Det ble med det ene programmet. Og Fear Factor ble aldri noe mer av i Norge heller. Kanskje like greit. Det var gøyere å være med på Fear Factor, enn det var å se det på TV etterpå.

digitalisering

* I 2002 hadde jeg en Nokia 6210-telefon og en Palm Vx PDA. To enheter som på mange måter smeltet sammen 5 år senere – til en iPhone. Klippet er fra Telecom.

 

Fun fact nummer 2 var at jeg kun kort tid tidligere hadde truffet Marianne. Min kone og mor til våre tvillinger. Det i seg selv er ikke fun fact. Men at vi traff hverandre på internett var det ikke så mange andre som hadde gjort i 2002. Den gang var det ikke normalt.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Jeg liker å reflektere av og til

I 2005 skrev jeg noen refleksjoner om «Internetts utrolige historie» som kom på trykk i Nettavisen. I 2007 spurte jeg om «internett burde forbys«. Den ble aldri sendt til noen aviser. Først 3 år senere la jeg den ut selv. Og i 2018 stilte jeg meg selv det samme spørsmålet på nytt, etter å ha sett hvordan utviklingen hadde gått – 10 år etter at jeg først stilte meg det spørsmålet.

17 år i IT-bransjen. 3 år i PR-bransjen og snart 5 år for meg selv

I 2012 – 17 år etter at jeg begynte å jobbe i IT-bransjen – takket jeg for meg. Og etter tre år hos Gambit og Geelmuyden.Kiese, var tiden moden for å forsøke meg som gründer. Jobbe for meg selv. Men selv om arbeidsoppgaver, arbeidsplasser og bransjer har variert, så har det alltid vært en rød tråd med på veien.

«Uten nerden, stopper verden»

Data. EDB. IKT. Teknologi. Digitalisering. Det har alltid handlet om teknologi og hvordan teknologien endrer måten vi lever, leker, lærer og jobber på. Om det er hvordan vi kobler oss på internett. Hva vi bruker for å være på internett. Hvilke plattformer, sosiale medier, applikasjoner og tjenester vi bruker. Eller til hvilke formål. Om det er til å selge, kommunisere, markedsføre eller drive kundeservice, så kommer vi ikke utenom teknologien. Internett. Rutere. OSI-modellen. Data. Enere og nuller.

Snart bestefar?

Jeg kunne aldri ha drømt at livet mitt skulle ta meg med på de reisene jeg har vært med på i løpet av de 40 årene hjertet mitt har slått for data. I år fyller jeg 47 år. Min eldste datter fyller 27 år. Og om noen år sitter jeg kanskje med mitt første barnebarn på fanget mitt. Kanskje hun eller han spør meg;

 

– Bestefar, hva gjorde du da du begynte å jobbe?

 

Da vet jeg veldig godt hva jeg skal svare :)