Lykken faller. Vi vet hvorfor. Vi velger å ikke gjøre noe.

FN lanserte 18. april årets World Happiness Report, og Norge havner på en sjetteplass blant verdens lykkeligste land. Samtidig stuper livskvaliteten blant unge, og forskningen peker tydelig på sosiale medier som en sentral årsak. Det mest alvorlige er ikke utviklingen i seg selv, men at vi vet hva som driver den, og likevel lar det fortsette.

Vi har mistet evnen til å reagere

Dette er ikke ny kunnskap. I flere år har forskningen vist det samme mønsteret. Økt bruk av sosiale medier henger sammen med dårligere psykisk helse, lavere livstilfredshet og økende grad av sosial sammenligning, særlig blant unge jenter.

Likevel fortsetter vi som før.

Vi diskuterer aldersgrenser som alle vet ikke fungerer. Vi snakker om skjermtid som om det er et individuelt ansvar. Vi ber foreldre og barn ta grep, samtidig som vi overlater arenaen til selskaper som er bygget for det motsatte.

Dette er ikke bare naivt. Det er ansvarsfraskrivelse. Det er på grensen til digital barnemishandling. 

Et system som belønner skade

Meta leverer rekordresultater. Nesten alle inntektene kommer fra annonser. Markedet belønner veksten. Annonsørene følger etter. Dette skjer ikke fordi vi mangler kunnskap om konsekvensene, men fordi vi har blitt profesjonelle til å ignorere dem. Vi vet at plattformene bidrar til psykisk uhelse. Vi vet at de forsterker polarisering. Vi vet at de svekker tilliten til medier, institusjoner og hverandre. Likevel fortsetter pengene å strømme inn.

Dette er ikke et system ute av kontroll. Det er et system som fungerer perfekt for alle andre enn brukerne. Alt som kan måles, optimaliseres. Oppmerksomhet, klikk og konvertering. Det som ikke kan måles like enkelt, som livskvalitet, tillit og demokratisk robusthet, havner utenfor regnskapet. Konsekvensene blir noen andres problem. I stor grad de unge. 

Vi er i ferd med å normalisere en generasjonskrise

Når unge rapporterer lavere livskvalitet, burde det utløse handling. I stedet har vi begynt å akseptere det som en del av utviklingen. Det er det farligste som kan skje. 

For dette handler ikke bare om trivsel. Det handler om hvordan vi former mennesker. Søvn, konsentrasjonsevne, selvbilde, relasjoner og evnen til å skille mellom fakta og følelser påvirkes i et omfang vi knapt forstår rekkevidden av. Samtidig utvikles teknologien videre. Algoritmene blir mer treffsikre, innholdet mer tilpasset og den negative effekten sterkere.

Det betyr at utviklingen ikke er statisk. Den akselererer.

Politikerne later som de regulerer

I møte med dette har politikken valgt en komfortabel strategi. Man gir inntrykk av handling, uten å utfordre det som faktisk driver problemet.

De regulerer overflaten, ikke strukturen.

Så lenge forretningsmodellen forblir urørt, vil resultatet være det samme. Plattformene tjener penger på å holde oss lengst mulig på skjermen. Derfor vil de fortsette å utvikle løsninger som gjør nettopp det. Det er ikke et spørsmål om etikk. Det er et spørsmål om insentiver.

Og insentivene peker i én retning.

Konsekvensene av å ikke gjøre nok

Historien er full av eksempler på samfunn som reagerer for sent. Vi ser problemet, diskuterer det, utreder det, og handler først når skaden er åpenbar og omfattende.

Denne gangen kan det være for sent når vi kommer dit.

Vi ser allerede konturene av en utvikling der psykisk helse forverres, tilliten svekkes og det offentlige ordskiftet brytes ned. Samtidig vet vi at teknologien som driver dette blir stadig mer avansert. 

Det betyr at det vi opplever nå, ikke er toppen, men starten. 

Så lenge vi ikke klarer å regulere insentivene bak sosiale medier, vil utviklingen fortsette. Vi kan fortsette å håpe at selskapene endrer seg. Det kommer de ikke til å gjøre. Vi kan håpe at politikerne tar grep. Det har de så langt ikke gjort.

Da gjenstår det bare én logisk konsekvens. Hvis vi ikke klarer å regulere insentivene, er forbud det eneste utfallet. Ikke fordi det er ønskelig, men fordi alternativet er at vi lar en teknologi fortsette å bryte ned det vi samtidig sier vi vil beskytte.

Vi har dårlig tid

Dette er ikke en debatt vi kan ta om ti år. Da vil det være for sent. Jo lenger vi venter, desto mer normaliseres utviklingen. Desto vanskeligere blir det å snu. Desto større blir kostnaden.

Vi vet hva som skjer.
Vi vet hvorfor det skjer.
Vi vet at dagens tiltak ikke virker.

Likevel velger vi å vente. Det er ikke mangel på kunnskap som er problemet.

Det er mangel på vilje.

Bilde: Midjourney