Debatten om tidsklemma har blusset opp igjen, og denne gangen med full styrke. En småbarnsmor satte ord på noe mange kjenner på kroppen, og forslaget om sekstimersdag treffer et nervepunkt. Men det treffer ikke selve kjernen av problemet.
Oppslaget i VG 28. april, innslaget på TV 2 Nyhetskompaniet 29. april og besøket i God morgen Norge 30. april, med småbarnsmoren Ingvild Eide Leirfall, viser en hverdag jeg kan kjenne igjen fra da mine barn var små. Tidlige morgener. Logistikk. Henting. Middag. Legging. Og til slutt sitter man igjen med noen få timer med ungene, og en følelse av at det ble for lite.
Følelsen er ekte. Det er ikke noe å bli flau over. Men konklusjonen Ingvild og mange andre trekker, mener jeg er for enkel.
Vi prøver å løse feil problem
Det er forlokkende å tenke at løsningen er kortere arbeidsdag. Mer tid til barna. Mindre press. Mer overskudd. Men det forutsetter at problemet primært handler om antall timer på jobb, og det gjør det ikke. Det som gjør tidsklemma så krevende, er summen av alt vi har stablet oppå arbeidstiden. Alt vi forventer å få plass til. Alt vi mener vi burde rekke.
Realiteten er at vi har gjort livene våre til et evigvarende prosjekt. Vi skal prestere på jobb, være til stede hjemme, trene og holde oss i form, spise sunt, utvikle oss personlig, følge opp barna og ha et fungerende sosialt liv. Barna skal utvikle ferdigheter, delta i aktiviteter og bygge kompetanse.
Alt skal optimaliseres. Hele tiden. Det er ikke rart det ikke går opp.
Et samfunn som krever mer, ikke mindre
Her må vi også være litt ubehagelig ærlige. Vi står foran en eldrebølge som vil legge et voksende press på velferdsstaten vår. Færre yrkesaktive skal finansiere stadig flere eldre. Perspektivmeldingen 2024 peker nettopp på behovet for å øke arbeidsdeltakelsen, få flere i jobb og holde folk lenger i arbeid for å sikre bærekraften i norsk økonomi frem mot 2060.
I den situasjonen er det vanskelig å argumentere seriøst for at vi som samfunn skal ha kortere arbeidsdager. Tvert imot peker alle piler mot at vi må jobbe mer, ikke mindre. Flere må inn i arbeidslivet. Flere må stå lenger. Flere må orke å bidra over tid.
Det er ikke et politisk standpunkt, men matematikk. Da blir sekstimersdag ikke bare en utilstrekkelig løsning, men en avsporing fra den samtalen vi faktisk trenger å ta.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi optimaliserer oss inn i stress
Forskning på perfeksjonisme og prestasjonspress viser noe vi egentlig burde forstått instinktivt: Når identitet og selvfølelse knyttes til kontinuerlig forbedring, øker også følelsen av utilstrekkelighet. En stor analyse av unge i USA, Canada og Storbritannia fant at perfeksjonisme har økt over tid. Studien omfattet 164 utvalg og over 41.000 studenter mellom 1989 og 2016. En annen analyse, med over 113.000 deltakere, fant tydelige sammenhenger mellom perfeksjonistiske bekymringer og symptomer på angst, depresjon og tvangslidelser. Konklusjonen peker på at desto mer vi forsøker å gjøre livet til et forbedringsprosjekt, jo større er risikoen for at vi aldri føler oss gode nok.
Det er en felle vi har gått rett inn i. En felle vi tar barna våre med på.
Barna betaler prisen
Det betyr ikke at fotball, korps, kulturskole eller organisert idrett er problemet. Slike aktiviteter kan være både sunne, sosiale og viktige. Problemet oppstår når all fritid blir planlagt. Når barna nesten aldri får tid uten voksne som har bestemt hva de skal gjøre, hvor de skal være og hva de skal få ut av det.
Forskning fra USA viser at barn som bruker mer tid på mindre strukturerte aktiviteter, utvikler bedre selvstyrt funksjon. En tilsvarende studie av over 2.200 australske barn fant at mer ustrukturert lek blant småbarn øker sannsynligheten for bedre selvregulering senere i livet. Enkelt sagt handler det om evnen til å sette egne mål, organisere egen tid og styre egen atferd uten at en voksen hele tiden legger planen.
Dette er ikke småting. Selvregulering er en av de viktigste ferdighetene barn trenger for å håndtere motgang, stress og livets uforutsigbarhet. Vi fyller barnas kalender med aktiviteter fordi vi ønsker å gi dem et godt utgangspunkt. Men hvis vi overorganiserer barndommen deres, risikerer vi å gjøre dem dårligere rustet til å håndtere livet. Det er verdt å stoppe opp ved.
Vi er alltid påkoblet, men sjelden til stede
Og så er det mobiltelefonen. Ikke fordi den i seg selv er roten til alt ondt, men fordi den fyller alle tomrommene. Alle pauser. All stillhet. Vi får aldri helt koblet av. I den forbindelse er det interessant at Ingvilds Instagram-video om tidsklemma har fått nærmere én million visninger. Det sier først og fremst noe om hvor mange som kjenner seg igjen. Men det sier også noe om paradokset vi står i.
Vi bruker sosiale medier til å snakke om tidsklemma, samtidig som sosiale medier er en del av det systemet som forsterker opplevelsen av at vi aldri strekker til. Dette er ikke en kritikk av Ingvilds video. Tvert imot. Hun har truffet en nerve. Men det er vanskelig å komme utenom at de samme plattformene som sprer budskapet om tidsklemma, også bidrar til sammenligningspresset mange kjenner på.
Forskning på sosiale medier viser at sosial sammenligning på slike plattformer henger sammen med høyere nivåer av depresjon og angst, mens positive interaksjoner og sosial støtte henger sammen med lavere nivåer. En studie av sosiale medier og influensere fant at eksponering for positivt vinklede influenser-innhold førte til oppadgående sosial sammenligning, som igjen hang sammen med lavere selvfølelse.
Enda mer relevant er den norske studien fra LifeOnSoMe-prosjektet i Bergen, som fant at ungdommers fokus på selvpresentasjon og oppadgående sammenligning i sosiale medier var positivt assosiert med perfeksjonisme.
Det betyr ikke at sosiale medier automatisk ødelegger oss, men det betyr at de kan forsterke akkurat den logikken vi sliter med å komme oss ut av. Vi sammenligner vår egen uferdige hverdag med andres redigerte øyeblikk. Vår egen rotete morgen med andres ryddige kjøkken. Våre egne slitne ettermiddager med andres perfekte familieliv.
Når kvelden kommer sitter vi igjen med følelsen av at alle andre får det til. Det gjør de ikke.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi må være mer til stede
I boken min Tilkoblet og til stede skriver jeg nettopp om dette spennet. Paradokset er at vi lever i en tid med mer kommunikasjonsteknologi enn noensinne, og likevel opplever mange at vi mister kontakten. Med hverandre. Med barna våre. Med oss selv.
Mener vi alvor med tidsklemma, må vi derfor gjøre noe langt vanskeligere enn å jobbe seks timer. Vi må leve annerledes. Vi må slutte å tro at alt kan optimaliseres parallelt. Vi må akseptere at noe kan være uferdig. At ikke alt trenger å være effektivt. Vi må redusere tempoet, kutte ned på aktiviteter, og gi oss selv og barna mer tid uten plan.
Vi må bruke mindre tid på skjermen og mer tid med menneskene rundt oss. Og vi må oppsøke det som faktisk gir ro.Naturen. Stillheten. Samtaler som får lov til å ta den tiden de trenger.
Det er ikke romantikk, men folkehelse. Helsedirektoratet peker på at nærhet til grøntområder kan bidra til mindre stress, bedre mental helse, høyere trivsel og økt levetid. En stor studie publisert i Scientific Reports fant også at minst 120 minutter i naturen i løpet av en uke var forbundet med bedre selvrapportert helse og høyere velvære.
Vi trenger ikke mer tid, men et annet liv
Tidsklemma er reell. Det vi driver med nå, fungerer ikke. Det er vi nok enige om. Men løsningen er ikke sekstimersdag, men at vi slutter å leve som om hele livet er et prosjekt som skal effektiviseres og optimaliseres. At vi heller begynner å leve som om det faktisk er et liv som skal oppleves.
Hvis ikke, vil vi bare fortsette å løpe, uansett hvor mange timer vi får etter endt arbeidsdag.
Vi må rett og slett bli flinkere til å følge Per Fuglis gamle råd om å gi litt mer faen.
Bilde: ChatGPT
