Nei, AI redder ikke jobben din – den overtar det du er best på
Økonomisk vekst er blitt vår tids religion, og prisen vi betaler er tapet av privatliv, idealisme og moral. Mens vi omfavner AI som frelser, overlater vi stadig mer kontroll til algoritmer som former et samfunn preget av ulikhet, dårlig helse og svekket demokrati.
I 2025 står vi ved et historisk veiskille der økonomisk vekst ikke bare prioriteres over bærekraft og demokratiske verdier – den fullstendig trumfer dem. Personvernet er i praksis dødt, idealismen tilhører fortiden, og moralen har blitt tilsidesatt til fordel for effektivitet, profitt og teknologisk kontroll, som de dominerende kreftene.
Kunstig intelligens er ikke lenger en nøytral teknologi, men en kraft som endrer samfunnsstrukturen i en hastighet som lovgivere og politikere ikke klarer å håndtere. Samtidig, som en konsekvens av vårt avhengighetsforhold til smarttelefonen, vokser fedme- og mentale helsekriser i skyggen av den teknologiske fremgangen, og Europa, en gang sentrum for innovasjon og humanistiske verdier, er i ferd med å bli et museum.
Den teknologiske utviklingen har ikke tjent alle
I 2016, uttrykte jeg bekymring for at digitaliseringen ville eliminere arbeidsplasser raskere enn vi kunne skape nye. Åtte år senere er dette i ferd med å materialisere seg i form av et stadig større digitalt klasseskille. AI, automatisering og roboter er i ferd med å skape en økonomi hvor de som eier teknologien drar fra, mens resten henger etter.
I 2025 er nesten én million nordmenn i digitalt utenforskap, og globalt øker frykten for at store deler av befolkningen ikke lenger vil ha en plass i arbeidsmarkedet. AI-verktøy er snart i stand til å utføre flere og mer avanserte arbeidsoppgaver enn det de fleste høyt utdannede arbeidstakere kan, og i jakten på profitt vil det bli mindre og mindre grunn til å ansette høytlønnede og kravstore medarbeidere når en algoritme kan gjøre jobben billigere og mer effektivt.
Dette kommer til å skape en økonomisk ulikhet som går dypere enn tidligere. Mens enkelte vil høste fruktene av AI-drevet produktivitetsvekst, vil andre bli sittende igjen i en tilværelse uten sosial mobilitet. Uten arbeid og økonomisk sikkerhet synker livskvaliteten, og psykiske helseplager, som allerede vokser i et eksplosivt tempo, vil akselerere i takt med den økonomiske usikkerheten.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fedme og mental helse: De nye pandemiene
Vi snakker stadig om teknologi som et verktøy for å forbedre livene våre, men sannheten er at den har bidratt til den største helsekrisen i moderne tid. Fedme og mental helse er de nye pandemiene, og de er direkte koblet til våre teknologiske vaner. Algoritmer optimalisert for oppmerksomhetsøkonomi har ført til en global skjermavhengighet, hvor inaktivitet og dopamin-drevne belønningssystemer gjør oss stadig mer passive.
Teknologigigantene er fullstendig klar over dette. De har all dataen som viser hvordan vi reagerer på skjermbruk, sosial isolasjon og manglende fysisk aktivitet. Likevel velger de å videreutvikle systemer som holder oss klistret til skjermene, fordi det er økonomisk lønnsomt. AI er nå så intelligent at den kan forutsi vår adferd bedre enn vi selv kan. Den vet når vi er på vårt mest sårbare, når vi vil sveipe videre på Tinder, når vi vil kjøpe noe vi ikke trenger, og når vi vil bruke flere timer på TikTok eller Instagram.
I stedet for å bruke teknologi til å fremme helse, brukes den til å utnytte våre kognitive svakheter. Vi har skapt et samfunn hvor overvekt er normen, hvor mental helse forfaller, og hvor løsningene ikke er å redusere de underliggende problemene, men å medisinere bort symptomene.
Europa: Fra innovasjonssentrum til museum
Mens Kina og USA kjemper om AI-hegemoniet, står Europa igjen som et kontinent som en gang var, men som ikke lenger er en drivkraft for fremtiden. Reguleringer og politisk handlingslammelse har gjort at vi ikke klarer å konkurrere med de teknologiske gigantene i øst og vest. GDPR, AI Act og stadig strengere reguleringer har skapt en situasjon hvor europeiske selskaper blir tvunget til å følge strenge etiske retningslinjer, mens kinesiske og amerikanske aktører fritt kan utvikle og eksportere teknologi uten samme begrensninger.
Resultatet er at europeiske selskaper taper konkurransen, investeringene flyttes til USA og Kina, og innovasjonskraften dør ut. Vi blir sittende igjen med museer, kunst, historie og en vaklende kultur – men uten reell innflytelse på fremtidens teknologiutvikling. Når teknologisk suverenitet forsvinner, mister vi også vår evne til å påvirke samfunnsutviklingen, og dermed også våre demokratiske verdier.
AI tar over – men vi nekter å se det
Vi lever i en tid hvor AI er på vei til å bli smartere enn oss, men likevel insisterer vi på at vi skal ha kontroll. Dette er et paradoks. I naturen har mindre intelligente vesener aldri styrt over mer intelligente, men vi tror at denne gangen vil det være annerledes – bare fordi vi har skapt intelligensen selv.
Historien har vist oss at når nye maktstrukturer oppstår, blir de gamle irrelevante. AI vil ikke stoppe ved å være en assistent for oss; den vil overta oppgaver, ta beslutninger og til slutt forme samfunn på en måte vi ikke kan kontrollere.
Vi er allerede forbi punktet hvor AI kun er et verktøy. Vi gir den stadig mer makt over økonomiske beslutninger, politiske analyser, helsevesenet og militære strategier. Hvis AI blir det overlegne kognitive vesenet på jorden, hvorfor skulle det da være begrenset til å tjene oss?
Teknologi utvikler seg eksponentielt, mens menneskets evne til å forstå og regulere den henger igjen i lineær vekst. Dette gapet vokser, og tiden for å handle blir stadig knappere.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fra resignasjon til handling?
Fortsetter vi på denne veien, vil vi våkne opp i en verden hvor demokrati, bærekraft og menneskelig frihet er irrelevante konsepter. Vi lar økonomisk vekst, teknologisk dominans og AI-styrt effektivitet diktere alt – på bekostning av alt som gjør oss menneskelige. Det betyr ikke at vi må gi opp, men vi må erkjenne realitetene og handle deretter.
Vi må virkelig begynne å stille oss spørsmål ved hvem som egentlig styrer utviklingen. Er det politikere? Teknologigiganter? Eller har vi allerede overgitt makten til algoritmene? Hvis vi ønsker å unngå en fremtid hvor vi er passasjerer i vår egen sivilisasjon, må vi begynne å ta tilbake kontrollen nå.
Spørsmålet er om vi er klare til å gjøre det – før det er for sent – eller om vi velger å ignorere det, fordi økonomisk vekst trumfer alt. Inkludert oss selv.
