PISA-resultatene er nedslående og alvorlige. Men når regjeringen svarer med mer papir, mindre skjerm og en hovedregel om at barneskoleelever ikke skal bruke AI, velger den igjen teknologi som forklaring på problemer som også handler om pedagogikk, ressurser, oppdragelsen i hjemmet og en barndom som har flyttet innendørs. Det er en forståelig og politisk behagelig forklaring, men også en altfor enkel analyse av en langt mer sammensatt skolekrise.
Mer enn hver tredje norske 15-åring mangler grunnleggende ferdigheter i lesing og matematikk. Det er den alvorlige virkeligheten bak de nye PISA-resultatene. Norske elever presterer nå under OECD-gjennomsnittet i lesing, matematikk og naturfag. Siden 2015 har andelen elever under det grunnleggende mestringsnivået økt fra 15 til 34 prosent i lesing og fra 17 til 38 prosent i matematikk.
Tallene fra Utdanningsdirektoratet beskriver en utvikling som vil få konsekvenser langt utenfor klasserommet. Svake grunnleggende ferdigheter påvirker senere utdanning, deltakelse i arbeidslivet, sosial mobilitet og evnen til å vurdere informasjon kritisk.
Dermed trenger vi en grundig diskusjon om hvorfor utviklingen har gått feil vei. Foreløpig ser vi konturene av en langt enklere diskusjon: Skjermen får skylden (igjen).
Den mest behagelige forklaringen
I mai 2023 skrev jeg i Aftenposten at teknologien var blitt utpekt som syndebukk. Når digitaliseringen ga oss noe positivt, tok vi mennesker gjerne æren. Når den førte til mobbing, polarisering, sosial isolasjon, mindre lesing eller svakere konsentrasjon, fikk teknologien skylden. Det er fremdeles en behagelig ansvarsfordeling.
Skjermen kan verken forsvare seg eller forklare hvordan den ble kjøpt inn, hvilke læremidler som ble valgt, hvilken opplæring lærerne fikk, hvordan den ble brukt i undervisningen, eller hvor mange timer elevene tilbrakte på TikTok og gaming etter skoledagens slutt.
Skjermen er også synlig, konkret og enkel å gjøre noe med. Den kan fjernes fra skolepulten, erstattes med en lærebok og presenteres som politisk handlekraft. Lærertetthet, pedagogisk kompetanse, sosial uro, kommuneøkonomi, foreldrerollen, søvn, fysisk aktivitet og fritidsvaner er vanskeligere å håndtere. Det samme gjelder teknologiselskaper som investerer enorme beløp i å holde barn og voksne fast i en endeløs strøm av innhold.
I Aftenposten-innlegget av 2023 skrev jeg også:
Frykten for det nye og ukjente er ikke noe nytt. Internett i går, skjermer i dag og kunstig intelligens i morgen.
Det tok mindre enn tre år før den siste delen ble virkelighet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fra skjermfrykt til AI-frykt
Fra høsten 2026 skal elever på 1.–7. trinn i all hovedsak ikke gis tilgang til generativ AI i skolearbeidet. Ungdomsskolene kan starte en gradvis og forsiktig utprøving, forutsatt at lærerne først har fått tilstrekkelig kompetanse. Dette er en nasjonal anbefaling, ikke et lovforbud. Regjeringen åpner også for unntak og for bruk av AI-baserte verktøy til blant annet språkopplæring og individuelt tilrettelagt undervisning.
Likevel er det politiske signalet tydelig: Først skal elevene lære å lese, skrive, regne og tenke selv. Deretter kan de få bruke AI.
Intensjonen er forståelig. Barn skal ikke bruke ChatGPT som en fasitmaskin som gjør arbeidet for dem. Dersom AI overtar lesingen, skrivingen og tenkningen før grunnleggende ferdigheter er utviklet, kan eleven produsere et bedre svar uten å ha lært mer.
OECDs Digital Education Outlook 2026 advarer mot akkurat dette. Elever kan levere bedre oppgaver med generelle AI-verktøy uten at læringsutbyttet øker. Når tilgangen til verktøyet fjernes under en prøve, kan fordelen forsvinne eller i enkelte tilfeller bli snudd til en ulempe.
Det gir regjeringen gode argumenter for forsiktighet.
Samtidig skiller OECD tydelig mellom AI som overtar elevenes kognitive arbeid, og pedagogiske AI-verktøy som er utviklet for å stille spørsmål, gi tilpasset veiledning og støtte læreren. Brukt med et tydelig pedagogisk formål kan AI forbedre læring og gi lærere og veiledere større kapasitet.
Den forskjellen risikerer å forsvinne når AI behandles som neste versjon av «skjermen».
«Skjerm» har blitt en meningsløs kategori
En smarttelefon med TikTok, Snapchat, spill, varsler og kontinuerlig internettilgang er en skjerm. Det er også en reMarkable. Brukeropplevelsen og hensikten er nærmest motsatt. reMarkable er utviklet for å lese, skrive og ta notater. Den har ingen sosiale medier som forsøker å lokke oss. Ingen push-varsler som avbryter konsentrasjonen. Ingen nyhetsfeed som ligger ett tastetrykk unna. Den begrensede funksjonaliteten er selve styrken.
reMarkable er en datamaskin som nekter å oppføre seg som en vanlig datamaskin.
Da jeg skrev om varslingsøkonomien i 2024, brukte jeg reMarkable som eksempel på teknologi som reduserer distraksjonene teknologien selv har vært med på å skape. Produktet legger til rette for mange av de samme aktivitetene som papir, samtidig som det beholder digitale fordeler som søk, lagring, organisering, synkronisering og enkel tilgang til dokumenter.
Jeg argumenterer ikke for at alle elever skal få hvert sitt kostbare lesebrett. reMarkable synliggjør likevel en grunnleggende feil i skjermdebatten: Den tekniske overflaten forteller oss svært lite om hva teknologien gjør med brukeren.
En papirbok og en reklameavis er laget av samme materiale. Vi omtaler dem likevel ikke som den samme medieopplevelsen. Den forskjellen forsvinner ofte når alt med en digital skjerm plasseres i samme kategori.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Digitale bøker har andre fordeler enn papir
I april 2023 argumenterte jeg for at regjeringen burde oppmuntre barn til å lese digitale bøker. Digitale bøker kan være rimeligere, lettere tilgjengelige og enklere å holde oppdatert. Skriftstørrelsen kan tilpasses. Elevene kan slå opp ord, markere tekst og ta notater. Tusenvis av bøker kan ligge på én enhet, og en utsolgt bok forblir tilgjengelig.
Jeg skrev også at jeg aldri hadde lest mer enn etter at jeg kjøpte Kindle. Teknologien senket terskelen for å lese. Det er likevel for kategorisk å hevde at digitale bøker alltid er bedre enn papirbøker. En stor metaanalyse fra 2018 fant en moderat fordel for papir, særlig ved lesing av informasjonstekster og under tidspress. Papir kan gjøre det enklere å orientere seg i lange tekster, huske hvor informasjonen sto og unngå distraksjoner.
Derfor bør skolen bruke papir når papir gir best læring.
Slike forskningsresultater gir likevel ikke grunnlag for å behandle all digital lesing likt. Å lese en lang tekst på en distraksjonsfri skjerm tilsvarende reMarkable er en annen aktivitet enn å lese den på en mobiltelefon mens meldinger, videoer og varsler konkurrerer om oppmerksomheten.
OECDs PISA-analyse peker i samme retning. Moderat bruk av digitale verktøy til læring henger sammen med bedre resultater, mens overdreven bruk og digital distraksjon henger sammen med svakere prestasjoner. Skjermens design, innhold, formål og sammenheng avgjør om den støtter eller svekker læringen.
Det samme gjelder AI.
Den eneste ressursen vi kan skalere raskt nok
I august 2023 publiserte jeg artikkelen «Kunstig intelligens er det eneste som kan redde den norske skolen i dag». Tittelen var bevisst spisset. Bokstavelig tolket var den for absolutt. AI kan verken gjenreise lærerens autoritet, skape arbeidsro, gi barn nok søvn eller få dem til å leke ute. Teknologien kan heller ikke erstatte relasjonen mellom en dyktig lærer og en elev.
Det underliggende argumentet har likevel blitt mer relevant.
AI kan gi lærere hjelp til å planlegge undervisning, utvikle tilpassede oppgaver, lage eksempler på forskjellige nivåer, gi språkstøtte, identifisere kunnskapshull og redusere administrativt arbeid. Elever kan få mer individuell veiledning, også i fag og områder hvor det er vanskelig å rekruttere nok lærere.
Rektor Lars Olav Hustad peker i sin Aftenposten-kronikk på alt norsk skole trenger mer av: flere voksne, mindre grupper, mer spesialpedagogisk oppfølging, praktisk undervisning, bedre skolebiblioteker og mer tid til lærerne.
Alt dette koster penger. Mye av det krever også mennesker med en kompetanse vi ikke kan utdanne eller rekruttere over natten. I 2026 var det fortsatt færre førstevalgssøkere enn planlagte studieplasser til lærerutdanningen for 5.–10. trinn, ifølge Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Selv om politikerne bevilger mer penger, tar det flere år å utdanne flere lærere. Kommunene kan heller ikke vedta seg frem til kvalifiserte søkere som ikke finnes. Her kan AI bli den eneste nye ressursen vi klarer å skalere raskt nok til å gi lærerne vesentlig større kapasitet.
Det betyr ikke at AI skal erstatte læreren. Gevinsten oppstår når teknologien forsterker lærerens kapasitet og lar mer av arbeidstiden brukes på elevene, relasjonene og den faglige dømmekraften. En randomisert studie fra Verdensbanken gir et konkret, men avgrenset eksempel. Elever ved ni videregående skoler i Nigeria deltok i et seks uker langt, lærerstyrt opplegg hvor en språkmodell ble brukt som veileder i engelsk. Elevene som fikk tilbudet, oppnådde bedre læringsresultater enn kontrollgruppen.
Studien gjaldt 15-åringer i Nigeria og kan ikke uten videre overføres til norske barneskoleelever. Den dokumenterer heller ikke at fri tilgang til ChatGPT forbedrer læringen. Opplegget var koblet til læreplanen, lærerstyrt og utviklet for at AI skulle opptre som veileder fremfor fasitmaskin. Det er nettopp denne typen forskjeller norsk skolepolitikk må klare å forstå.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Et forbud kan forsterke forskjellene
Regjeringens forsiktige linje kan beskytte yngre elever mot ukritisk bruk. Den kan også få utilsiktede konsekvenser. Barn fra ressurssterke hjem vil fortsatt få tilgang til AI. Foreldre med teknologisk kompetanse kan lære dem å bruke verktøyene til forklaringer, språktrening og individuell veiledning. Andre barn vil enten ikke få tilgang eller bruke gratisverktøy uten veiledning og uten forståelse for feil, personvern og kommersielle interesser.
Skolen risikerer dermed å trekke seg ut av en teknologi som fortsetter å spre seg hjemme. Det kan øke forskjellene regjeringen ønsker å redusere. En skole som venter med AI til alle elever har fått den nødvendige dømmekraften, må også forklare hvor denne dømmekraften skal utvikles. Kritisk bruk av teknologi oppstår ikke automatisk ved en bestemt alder. Den bygges gjennom veiledning, erfaring og gradvis ansvar.
En god strategi må derfor skjerme de yngste mot selvstendig og ukritisk bruk, samtidig som lærerne får anledning til å utforske hvordan AI kan styrke undervisningen. Norge trenger pedagogiske AI-verktøy som er tilpasset læreplanene, elevenes alder, personvernreglene og lærerens faglige kontroll.
Alternativet er at amerikanske teknologiselskaper definerer både verktøyene og bruksmønstrene mens norsk skole står på utsiden og venter.
Det største skjermproblemet kan befinne seg hjemme
«Kjør forsiktig – barn leker», står det fortsatt på skilt i norske boligområder. Skiltene er i ferd med å bli minnesmerker over en barndom som har flyttet innendørs. Mange barn ligger på sengen og scroller gjennom TikTok, Snapchat og Instagram. Andre sitter foran datamaskinen og gamer. Det sosiale livet kan være omfattende også der, men den fysiske, frie og selvorganiserte leken har fått dårligere vilkår.
En norsk studie av barns bruk av naturen sammenlignet foreldres svar fra 2013 og 2023. Andelen barn mellom seks og tolv år som ukentlig lekte i skog og natur, falt fra 47 til 29 prosent. Alle de åtte undersøkte formene for uteaktivitet gikk tilbake. Studien dokumenterer ikke at skjermen alene forårsaket nedgangen. Foreldrene pekte også på skolearbeid, organiserte aktiviteter, manglende venner å gå ut sammen med, trafikk, egen tidsklemme og bekymring for risiko.
Det gjør utviklingen vanskeligere å snu. Vi har bygget en hverdag hvor den digitale underholdningen møter stadig mindre konkurranse fra fri lek, fysisk aktivitet og uorganisert samvær. Lege Charlotte Lunde mener barn leker mindre fritt enn før. Dermed får de også mindre trening i å håndtere uenighet, vurdere risiko, ta initiativ, kjede seg og finne løsninger uten hjelp fra voksne eller teknologi.
Dette påvirker forutsetningene de møter skolen med.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
TikTok har ikke dokumentert noen leserevolusjon
Samtidig har norske medier fortalt oss at TikTok får ungdom til å lese igjen. TV 2 publiserte i februar 2025 saken «TikTok skaper lesetrend: – Det har blitt hot». Artikkelen viste at BookTok kan inspirere enkelte ungdommer til å oppdage bøker. Den dokumenterte ikke at TikTok har fått norske barn og unge til å lese mer. Saken bygget blant annet på to 19-åringer på biblioteket, inntrykk fra bibliotekarer, uttalelser fra en BookTok-profil som arbeidet for et forlag, en undersøkelse om hvorvidt lesing gjør mennesker mer attraktive, og samlet utlån fra Deichman.
Ingen av disse opplysningene dokumenterer den årsakssammenhengen tittelen etablerte.
BookTok kan selvsagt ha verdi. En anbefaling på TikTok kan føre en ungdom videre til en bok hun ellers aldri ville ha oppdaget. Sosiale medier kan skape lesefellesskap, gjøre litteratur synlig og gi unge et språk for å diskutere bøker.
Den samme ungdommen kan likevel miste flere timer med lesing til TikTok senere den dagen. Å oppdage en bok er ikke det samme som å lese den, og antall solgte eller utlånte bøker forteller ikke hvor mye som blir lest eller forstått.
PISA-resultatene gir ingen støtte til fortellingen om en bred norsk leserevolusjon. Norske medier bør være langt mer kritiske når kommersielle plattformfenomener presenteres som løsningen på problemer plattformøkonomien selv kan ha bidratt til.
Skolen trenger mindre distraksjon og bedre teknologi
Private smarttelefoner bør holdes borte fra undervisningen. Varsler bør være slått av. Langlesing bør ofte foregå på papir eller på distraksjonsfrie lesebrett. Digitale læremidler som deler opp innholdet, inviterer til overflatisk klikking eller gjør det vanskeligere å konsentrere seg, fortjener ingen plass i klasserommet. Generelle AI-verktøy bør heller ikke brukes som snarveier rundt lesing, skriving, regning og selvstendig tenkning.
Samtidig trenger lærerne kompetanse, tid og myndighet til å velge riktig verktøy etter elev, fag og oppgave. De bør få bruke AI til å redusere administrasjon, utvikle undervisningsopplegg og gi elevene mer tilpasset oppfølging. Etter hvert bør elevene få lære å bruke AI under kontrollerte forhold og med økende ansvar.
Norsk skole skal forberede elevene på et arbeids- og samfunnsliv preget av digitalisering og AI. Da kan vi ikke overlate den digitale dannelsen til foreldrenes kompetanse, barnas tilfeldige eksperimentering og teknologiselskapenes kommersielle interesser. Dersom vi fjerner skolens skjermer og holder AI på avstand uten å endre pedagogikken, ressursene og barnas liv etter skoletid, kan resultatet bli mer papir i klasserommet og de samme trøtte, urolige og distraherte elevene.
Barn trenger bøker og konsentrasjon. De trenger også nok søvn, fysisk aktivitet, selvstendighet og fri lek. De trenger voksne som legger bort sin egen telefon, lærere som får tid til å være lærere, og teknologi som er utviklet for å styrke læringen fremfor å overta den.
Vi kan fjerne en iPad fra en skolepult og stenge ChatGPT samme dag. Det tar betydelig lengre tid å gi barna tilbake konsentrasjonen, friheten, fellesskapene og den faglige oppfølgingen vi gradvis har tatt fra dem.
Skjermen blir valgt som syndebukk fordi det vanskeligere arbeidet begynner etter at den er slått av.
Bilde: ChatGPT
