Støre rydder huset mens statsmannsvinduet står åpent

Regjeringsrokader handler ikke bare om hvem som skal lede hvilket departement. De handler også om å eie fortellingen, fjerne politisk støy og bestemme hva offentligheten skal være opptatt av fremover. Min tolkning er at Jonas Gahr Støre nå forsøker å omsette et sjeldent statsmannsvindu i politisk kapital. Da passer det godt å flytte Sigrun Aasland og «kvitte seg med» Karianne Tung.

La meg begynne med det viktige forbeholdet: Jeg har naturligvis ikke vært til stede i samtalene mellom Jonas Gahr Støre og statsrådene hans. Jeg vet ikke hvilke private hensyn som ligger bak Karianne Tungs eventuelle ønske om å forlate regjeringen. Jeg vet heller ikke om kritikken mot Tung og Sigrun Aasland har vært utslagsgivende for endringene.

Dette skal derfor ikke leses som en påstand om Støres motiver, men som min analyse og spekulasjon som PR- og kommunikasjonsrådgiver. For sett med kommunikasjonsfaglige øyne er timingen for Støres minister-rokade nærmest perfekt.

En rokade er kommunikasjon i handling

Ifølge medieopplysningene som forelå torsdag kveld, skal Karianne Tung, Jon-Ivar Nygård og Andreas Bjelland Eriksen ut av regjeringen. Sigrun Aasland skal flyttes fra forskning og høyere utdanning til Klima- og miljødepartementet.

Opplysningene er ennå ikke formelt bekreftet. Endringene vedtas i statsråd fredag 11. september. Dersom de stemmer, er dette langt mer enn en ordinær utskifting av noen statsråder. En større rokade gjør det mulig å pakke flere individuelle problemer inn i én overordnet fortelling: 

• Regjeringen fornyes.
• Nye krefter slipper til.
• Laget tilpasses tiden vi står i.
• Statsministeren ser fremover.

Støre brukte selv denne oppskriften under rokaden i 2023. Da presenterte han et «fornyet regjeringslag» som skulle gi regjeringen «økt kraft framover». Språket er aldri tilfeldig. En rokade skal ikke først og fremst få offentligheten til å studere hva som gikk galt. Den skal få oss til å diskutere hva som nå skal skje.

Det er politisk kommunikasjon i sin mest effektive form: Ikke bare nye ord, men nye mennesker, nye titler og nye pressebilder.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Et statsmannsvindu har åpnet seg

Kong Harald er akkurat begravet. Norge har vært samlet i sorg, og den ordinære partipolitiske kampen har vært satt på pause. I denne perioden har Støre fått opptre i rollen som statsminister for hele landet, ikke bare som leder for Arbeiderpartiet. Under gravferden holdt han etter min mening en svært god tale. Han fremsto rolig, verdig og samlende. 

Det ville være urimelig å hevde at Støre har planlagt eller forsøkt å utnytte kongens død. Men det ville samtidig være politisk naivt å overse hva perioden har gjort med den kommunikative rammen rundt statsministeren. Støre har fått et statsmannsvindu. Et slikt vindu er midlertidig. Det gir oppmerksomhet, autoritet og en sterkere tilknytning til stabilitet og nasjonalt fellesskap. Når den politiske borgfreden nå er over, kan Støre forsøke å omsette noe av denne autoriteten i politisk kapital.

Da er en regjeringsrokade et effektivt grep. Den markerer overgangen fra sorg og samling til politisk handling. Fra statsmannen Støre til den handlekraftige regjeringssjefen Støre. Og fra spørsmål om regjeringens problemer til spørsmål om regjeringens nye kurs.

Tung forsvinner og tar med seg støyen

Karianne Tung skal ifølge flere medier selv ha bedt om å bli avløst. Det kan være både riktig og oppriktig. Private årsaker må respekteres. Men en frivillig avgang og en politisk nyttig avgang er ikke gjensidig utelukkende. Tung har over tid fått betydelig kritikk, blant annet fra meg, for håndteringen av Metas AI-briller og de prinsipielle personvernproblemene teknologien representerer.

Hun avviste først behovet for et forbud og ga inntrykk av at det eksisterende lovverket ga tilstrekkelig beskyttelse. Senere endret hun kurs. I august varslet hun både strengere regulering, en ekspertgruppe og et mulig forbud mot funksjoner som ansiktsgjenkjenning.

Det er ikke nødvendigvis galt å endre standpunkt når man får ny kunnskap. Problemet er at snuoperasjonen fremsto som reaktiv. Først ble risikoen tonet ned. Deretter kom tiltakene, etter at kritikken hadde vokst. For en digitaliseringsminister er det et alvorlig tillit- og kommunikasjonsproblem. Hun skal ikke bare administrere den teknologiske utviklingen, men skape tillit til at regjeringen forstår den og ligger i forkant av konsekvensene.

Når Tung nå forsvinner brått ut av regjeringen mens denne kritikken fortsatt er fersk, vil det være naturlig å tolke avgangen i lys av belastningen hun har blitt for regjeringen, uavhengig av hva den utløsende årsaken faktisk er.

Den politiske effekten er uansett den samme: Støre får en ny digitaliseringsminister, en ny start og større avstand til den gamle striden. Tung var tydelig på at Meta sine AI-briller ikke ville forbys på hennes vakt. Med Tung borte kan brillene nå forbys. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Aasland flyttes, og skandalen får ny adresse

Saken rundt Sigrun Aasland er på mange måter enda mer alvorlig, selv om den har fått langt mindre oppmerksomhet fra mediene. Aasland opplyste Stortinget om at personopplysningene i det omstridte identitets- og tilgangssystemet Felles IAM i hovedsak var begrenset til personnummer og e-postadresser. Dokumentene Morgenbladet fikk innsyn i, viste at systemet behandler langt flere opplysninger. Blant disse er navn, mobilnummer, IP-adresser, aktivitets- og bruksdata, ansettelsesforhold, gruppetilhørighet og informasjon knyttet til adgangskontroll.

Aasland måtte deretter erkjenne at systemet «behandler og lagrer mer data enn jeg opplyste i mine svar til Stortinget», og at informasjonen hun hadde mottatt, var «upresis og mangelfull». Det korrigerte svaret viser dessuten at leverandørpersonell i bestemte situasjoner må kunne få tilgang til opplysninger i klartekst for å drifte løsningen. Dermed kan ikke kryptering alene eliminere risikoen knyttet til amerikansk jurisdiksjon.

Jeg mener dette kvalifiserer som en politisk skandale. Aasland ga Stortinget vesentlig uriktige og villedende opplysninger, noe hun senere måtte korrigere. At hun selv skal ha mottatt upresis og mangelfull informasjon fra Sikt, fritar henne ikke for det politiske ansvaret. Tvert imot avdekker det at statsråden og departementet ikke hadde tilstrekkelig kontroll i en sak som berører personvern, sikkerhet, digital suverenitet og kontroll over norske forskeres data.

Ved å flytte Aasland til Klima- og miljødepartementet kan Støre oppnå noe kommunikativt svært verdifullt: Han fjerner henne fra selve konfliktområdet uten å måtte avsette henne fra regjeringen. Flyttingen kan samtidig begrunnes faglig. Aasland har vært statssekretær i Klima- og miljødepartementet og har ledet miljøstiftelsen ZERO. Hun har derfor en bakgrunn som gjør utnevnelsen både naturlig og lett å forsvare. Nettopp derfor er grepet så effektivt.

Det kan presenteres som en positiv omplassering, samtidig som den nye forsknings- og høyere utdanningsministeren overtar både ansvaret og den videre mediehåndteringen av Felles IAM. Aasland straffes ikke. Men hun flyttes bort fra støyen.

Problemet forsvinner ikke. Det får bare en ny politisk adresse.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Kan kjønn ha påvirket regnestykket?

Her beveger jeg meg inn i den mest spekulative delen av analysen min. Både Tung og Aasland er kvinner. Å la begge forsvinne fra regjeringen samtidig, mens begge står under press, kunne skapt en ny og potensielt ubehagelig fortelling om en mannlig statsminister som ofrer to kvinnelige statsråder for å beskytte seg selv og regjeringen.

Derfor er det viktig å understreke at jeg ikke påstår at kjønn har vært avgjørende. Men som kommunikasjonsrådgiver ville jeg vært overrasket dersom problemstillingen ikke i det minste var blitt vurdert. Ved å la Tung forlate, mens Aasland får en ny og profilert statsrådspost, unngår Støre en slik dobbel avgang. Tung tar den synlige politiske kostnaden, mens Aasland kan presenteres som en statsråd som får nye oppgaver på et område hun kjenner godt.

Når også mannlige statsråder forlater regjeringen, blir det dessuten lettere å ramme inn endringene som en bred fornyelse og ikke som en utrenskning av to kvinnelige statsråder med problemer. Det er god politisk koreografi.

Støre trenger at regjeringen begynner å arbeide for ham

Støre har et annet problem som gjør timingen særlig viktig. Fremskrittspartiet er fortsatt Norges klart største parti. Gjennomsnittet av stortingsmålingene i september gir Frp 31 prosent og Arbeiderpartiet 23,3 prosent. Den ferskeste TV 2-målingen viser riktignok et løft for Ap, men Frp ligger fortsatt foran. Samtidig står Støre personlig sterkere enn partiet sitt. I en fersk statsministermåling foretrakk 31,9 prosent Støre som statsminister, mot 27,3 prosent for Sylvi Listhaug. 

Forskjellen var ikke statistisk sikker, men Støre hadde betydelig bredere støtte på tvers av partigrensene. Det illustrerer regjeringens strategiske utfordring: Støre må klare å overføre sin personlige statsministerautoritet til Arbeiderpartiet og regjeringen. Rokaden kan bli broen mellom de to.

Om mindre enn én måned kommer statsbudsjettet for 2027. Om omtrent ett år er det kommunevalg. Støre trenger en regjering som bidrar til å løfte den politiske fortellingen, ikke statsråder som stadig trekker oppmerksomheten tilbake til gamle feil, dårlige svar og uløste konflikter.

For å lage en omelett må man som kjent knuse noen egg. Tung blir det tydeligste egget, mens Aasland flyttes forsiktig over i en annen kurv.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Å eie narrativet er ikke det samme som å eie sannheten

Min tolkning er derfor at rokaden handler om langt mer enn kompetanse, geografi og intern kabal. Den handler om å nullstille.

Støre forsøker å bruke et midlertidig statsmannsvindu til å fremstå fornyet, handlekraftig og fremoverlent. Ved å gjennomføre en større rokade kan han fjerne belastende støy, pakke enkeltproblemene inn i en bredere fortelling om fornyelse og forsøke å bestemme hva den politiske høsten skal handle om.

Det betyr ikke at han nødvendigvis har presset Tung ut. Det betyr heller ikke at Aasland flyttes som straff. Men det er heller ikke nødvendig. I politisk kommunikasjon er virkningen ofte viktigere enn den private begrunnelsen. Tung forsvinner. Aasland flyttes. Nye statsråder overtar spørsmålene. Regjeringen får blankere ark.

Men ikke helt blanke.

En rokade kan flytte oppmerksomheten. Den kan ikke viske ut det som faktisk har skjedd. Den nye forsknings- og høyere utdanningsministeren må fortsatt sørge for en ny og troverdig vurdering av Felles IAM. Regjeringen må fortsatt svare på spørsmålene om amerikansk jurisdiksjon, tilgang til data og digital suverenitet. Og den nye digitaliseringsministeren må fortsatt håndtere utfordringene fra Metas AI-briller. Hvis sakene bare arkiveres sammen med de gamle statsrådenes navneskilt, vil fortellingen om fornyelse raskt kunne bli erstattet av en fortelling om ansvarsfraskrivelse. 

For det å eie narrativet er ikke det samme som å kontrollere sannheten.

Det betyr å ta ansvar for historien før andre skriver fortsettelsen.

Bilde: ChatGPT