Teknologien har endelig inntatt Arendalsuka. Nå må praten bli til politikk

For første gang på mange år kjenner jeg meg nesten igjen i programmet til Arendalsuka. Teknologien har sluttet å være et sidespor for spesielt interesserte og er blitt en av de kraftigste grunntonene i programmet, fra kunstig intelligens og digital suverenitet til skjermbruk, psykisk helse og en kommuneøkonomi som knaker i sammenføyningene. Rekordmange arrangementer er likevel ikke det samme som retning, og det er akkurat der forventningen min møter uroen.

Endelig et program jeg kjenner meg igjen i

I fjor skrev jeg kronikken «Når politikere debatterer for neste valg og ikke neste generasjon». Poenget mitt var enkelt og litt nedslående: Mens fagfolkene på scenene i Arendal snakket om kunstig intelligens og digitalisering, holdt partilederne seg til skatt, skole, sykehus og vei da de møttes til den store debatten. Teknologien ble knapt nevnt, og når den kom opp, var det som en risiko å regulere, ikke som en mulighet til å bygge landet videre.

I år har jeg lest meg gjennom programmet med en helt annen følelse. 

Med over 2250 arrangementer er dette den største Arendalsuka noensinne, og teknologien er ikke lenger gjemt bort i en krok for de mest teknologioptimistiske. En analyse av programmet for årets uke, utført sammen med Claude, avdekker at ordet teknologi dukker opp i omtrent hvert fjerde arrangement. Kunstig intelligens er tema i godt over to hundre. Digital suverenitet, et begrep de fleste norske politikere knapt kunne stave for få år siden, er tema i nesten tretti.

Teknologien ligger nå på nivå med helse og velferd i selve grunnstrukturen av Arendalsuka. Ett av arrangementene heter sågar «Lederdebatt: Tar AI for mye plass i Arendal?».  For bare tolv måneder siden skrev jeg at temaet knapt ble nevnt. Nå diskuterer de om det tar for mye plass. Pendelen har svingt, og den har svingt fort.

Infografikk basert på programmet lansert i forkant av Arendalsuka. Kilde: Claude.

Det som gleder meg mest er likevel ikke tallene, men at teknologidebatten har flyttet ut av nærings- og forskningssiloen og inn i nettopp de områdene jeg lenge har vært mest opptatt av. Kunstig intelligens dukker opp i alle former for helsespørsmål. Og i bunken med arrangementer om barn, skjerm og psykisk helse finner jeg titler som kunne vært hentet rett ut av boken min «Tilkoblet og til stede»: «Er sosiale medier den nye tobakken?», «Den nye røykeloven, er 16 års aldersgrense på sosiale medier riktig vei å gå?» og ikke minst «Når barn mister stedene å øve seg på livet: Om natur, lek og fellesskap som forebygging».

Det er nesten min egen tese, ord for ord, satt opp på forskjellige scener i Arendal.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Verden ble farligere på bare ett år

Nå skal ikke jeg innbille meg at dette skyldes at politikere og arrangører plutselig har lest artiklene og bøkene mine. Den mer sannsynlige forklaringen er mindre smigrende og langt mer alvorlig: Verden ble rett og slett mye farligere og skjørere i løpet av bare ett år.

Digital suverenitet og selvråderett har for alvor kommet på dagsordenen i Europa, og programmet speiler det tydelig. Arrangementer som «Hvem eier skyen? Nasjonal skyløsning, digital suverenitet og fellesskapets interesser», «Ingen kan skru av Norge» og «Datasentre: Norges nye olje eller strøm uten styring?» hadde vært utenkelige som folkelige debatter for kort tid siden.

Da Nasjonal sikkerhetsmyndighet i sin risikovurdering advarte om at kritiske samfunnsfunksjoner i stadig større grad hviler på utenlandske skyleverandører, var det ikke lenger en teoretisk bekymring. Det er en sårbarhet vi lever med hver dag, noe jeg forsøkte å beskrive i kronikken «357 kommuner er blitt en risiko for velferdsstaten».

Samtidig har utviklingen av kunstig intelligens gått raskere enn selv de ivrigste optimistene våget å spå. Modeller som skriver, resonnerer og nå også handler mer eller mindre på egen hånd, presser fram spørsmål om kontroll, ansvar og kompetanse i et tempo ingen strukturer i offentlig sektor er bygget for å følge.

Det er nettopp dette jeg skrev om i «Mennesket vs Maskinen». Teknologien skaper ikke bare nye muligheter. Den stiller helt nye krav til organisering, styring og beredskap. Når verden vipper, følger programmet etter. Det er egentlig et sunnhetstegn.

Volum er ikke det samme som helhet

Her begynner uroen min. For volum er ikke det samme som helhet, og et program fullt av teknologi er ikke automatisk et program som forstår teknologien.

Godt over hundre arrangementer om kunstig intelligens, spredt utover datasentre, rekruttering, medier og forskningssøknader, er ikke det samme som én sammenhengende samtale om retning og menneskelig kontroll. Fragmenteringen kan faktisk skjule at helheten mangler. Og mens mulighetsretorikken fyller scenene, er de vanskelige konsekvenstemaene påfallende tynne. Etikk, personvern og automatisering er nesten borte i mengden, selv om det er her de virkelig krevende valgene ligger.

Det sterkeste eksempelet ligger meg selv nært. Kommuneøkonomien skal debatteres flittig, med titler som «Hvem skal redde kommuneøkonomien?» og «Å spare seg til fant? En bærekraftig kommunesektor uten kompetansekrav». 

Digital suverenitet skal debatteres. Det finnes til og med et arrangement som heter «Kommunene mangler kompetanse på digital sikkerhet. En sårbarhet?». Men søker du i hele programmet etter ordet kommunesammenslåing, får du null treff. Ikke ett eneste. Symptomene skal altså diskuteres, og regningen skal diskuteres, men den strukturelle kuren skal vi tydeligvis fortsatt ikke snakke høyt om.

Det er et problem vi ikke har råd til å utsette. Med kommunevalg i 2027 burde nettopp dette vært selve prøvesteinen. 27 kommuner står allerede på ROBEK-listen, og KLP anslår at tallet kan nærme seg hundre innen 2027. Mellom 2024 og 2025 fikk Norge fjorten tusen flere innbyggere over åtti år, mens antall sykehjemsplasser økte med fattige 90.

Å debattere kommuneøkonomien uten å våge å ta strukturen, er som å diskutere brannen uten å nevne at huset har altfor mange åpne dører. Jeg har utdypet dette i «Kommunekartet tåler ikke fremtiden», og virkeligheten har dessverre ikke blitt mildere siden.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Det jeg håper skjer

Så hva håper jeg egentlig på? Jeg håper Arendalsuka klarer å ta steget fra bevissthet til retning. Verdien ligger ikke i at det arrangeres over to tusen debatter. Den ligger i om noen våger å binde trådene sammen.

For dette er i bunn og grunn én samtale, ikke tjue. 

Kunstig intelligens, kommuneøkonomi, digital suverenitet, skjermbruk og psykisk helse er alle varianter av det samme grunnleggende temaet. Beholder vi mennesker kontrollen, eller er det teknologien og konsekvensene av den som til slutt tar kontrollen over oss? 

Jeg håper noen tør å si tydelig fra scenen at digital suverenitet og en robust velferdsstat er nærmest umulig å bygge oppå en fragmentert struktur med 357 kommuner og 357 ulike nivåer av sikkerhet og modenhet. At færre og sterkere kommuner ikke er et angrep på distriktene, men selve forutsetningen for at de skal overleve med verdige tjenester. Og at dette må styres nasjonalt, forpliktende og med en tidsfrist, mer i tråd med måten Danmark gjorde det på enn den norske frivillighetslinjen som har brakt oss hit.

Aller mest håper jeg at innrammingen flytter seg. Så lenge det er de som selger muligheten som eier fortellingen, blir teknologien noe vi bare tilpasser oss. Først når de som spør om konsekvensene og den menneskelige kontrollen slipper skikkelig til, blir teknologien noe vi faktisk styrer. Det er der den teknologihumanistiske stemmen må plante flagget sitt, noe jeg skriver behørig om i mitt oppdaterte teknologimanifest.

Prat eller politikk

Klarer Arendalsuka dette, kan uka bli stedet der Norge staker ut en kurs for de neste tjue til tretti årene, ikke bare en sommerfestival med rekordoppmøte. Klarer den det ikke, sitter vi igjen med over to tusen arrangementer, mye god prat og alkohol, før alle reiser hjem til sitt og fortsetter omtrent som før, mens EU, USA og Asia tar grepene vi selv burde tatt.

Jeg deltar ikke i Arendal i år, men jeg vil følge den fra utsiden. Det gir en viss frihet til å observere uten egen agenda. Når det hele er over, kommer jeg tilbake med en ny kronikk og en så ærlig oppsummering jeg klarer. 

Ble det retning, eller ble det støy? Denne gangen håper jeg oppriktig å bli positivt overrasket. Programmet gir i det minste grunn til et forsiktig håp, og det er mer enn jeg kunne sagt i fjor.

Bilde:ChatGPT