Nylig ble seks bøker av Jørn Lier Horst flagget for omfattende AI-bruk. Noen timer senere ble funnene omtalt som et tillitsbrudd. Forskning fra 2025 viser hvorfor denne utviklingen bør bekymre oss, og hvordan åpenhet om kunstig intelligens kan bli en ulempe for dem som velger å være ærlige. Men enda verre for dem som blir avslørt av AI.
Fredag 6. november publiserte Aftenposten en omfattende undersøkelse av Jørn Lier Horsts bruk av kunstig intelligens. Avisen hadde analysert flere av bøkene hans med AI-detektoren Skrivera. Seks bøker fra 2025 og 2026 ga utslag, mens tre eldre romaner, utgitt før ChatGPT kom, ikke gjorde det.
I boken, Den siste saken, ble hele 72,5 prosent av teksten klassifisert som AI-skrevet. I Utskudd, som Horst har skrevet sammen med Thomas Enger, var andelen nesten 20 prosent. Horst bekrefter i Aftenposten 7. november at han bruker ChatGPT til research, språkvask og alternative formuleringer, men avviser at han overlater den ferdige tekstproduksjonen til teknologien.
Noen timer etter Aftenpostens avsløring, publiserte Aftenpostens hovedanmelder Ingunn Økland kommentaren «Kommersiell høvding står for fall». Hun mente at Horsts bruk av AI kunne beskrives som et tillitsbrudd, og at juryene som tidligere hadde vurdert boka hans, burde gå i seg selv.
I løpet av helgen har reaksjonene fortsatt, med sterke uttalelser fra forfattere og andre som mener kunstig intelligens truer litteraturen. Personlig synes jeg det er verdt å reflektere litt over hvor raskt en statistisk mistanke, fremstilt av et AI-verktøy, kan utvikle seg til en moralsk dom.
Har AI-detektorene fått fasiten?
Jeg betviler ikke at Aftenposten har gjort et grundig arbeid med å undersøke Skriveras treffsikkerhet. Journalistene har blant annet analysert 30.000 av avisens egne tekster fra før 2022, uten at noen ble flagget som AI-genererte. Det er ingen tvil om at det styrker troverdigheten til Skrivera, men det dokumenterer ikke samtidig hvordan Horst har skrevet bøkene sine. Aftenposten opplyser selv at de ikke vet hvor stor andel faktisk AI-generert tekst som må være til stede før detektoren gir utslag. Verktøyet har heller ingen tilgang til forfatterens arbeidsprosess, hvordan teksten er bearbeidet, eller hvem som tok de endelige beslutningene.
Likevel ble detektorresultatet raskt grunnlaget for bastante vurderinger av Horsts troverdighet. I sitt tilsvar i Aftenposten lørdag kveld forklarte Horst hvordan han bruker ChatGPT som støtteverktøy. Han fortalte også at han hadde kjørt sitt eget tilsvar gjennom Skrivera, som endte opp med over 70 prosent utslag for AI-bruk.
Jeg sitter ikke med en endelig og uavhengig kontroll eller innsikt i hvordan tilsvaret til Horst ble skrevet, men eksemplet illustrerer problemet med å behandle slike prosentsatser som dokumentasjon på faktisk maskinprodusert tekst. I sommer fikk jeg for eksempel Claude til å gå gjennom en rekke av mine artikler skrevet i årene før ChatGPT ble lansert – 30. november 2022 – og i flere artikler kom det tydelig frem at flere av formuleringene mine var typisk slik AI skriver.
Min største bekymring er om vi er i ferd med å gi Pangram og Skrivera myndighet til å avgjøre hvem som har skrevet hva? Vi vet også hvor raskt vi er til å fordømme i sosiale medier, uavhengig av hva som er fakta eller følelser, sant eller usant.
Var bøkene bedre før AI-avsløringen?
Det som også er verdt å nevne er at Horsts bok, Den siste saken, fikk terningkast fem i flere medier, høstet svært gode leservurderinger og ble nominert til Rivertonprisen for 2025. Juryen fremhevet særlig hvordan Horst flettet sammen handlingstrådene, spenningen og de overraskende grepene. Dette var vurderinger som ble gjort før AI-kontroversen.
Nå mener altså Økland at juryene må gå i seg selv. Skal en tidligere positiv vurdering av dramaturgi, karakterer og spenning miste sin verdi fordi en AI-detektor i ettertid har gitt utslag?
Økland skriver også at krimsjangeren er formelpreget og vanligvis ikke skaper de høyeste forventningene til originalitet og språklig særpreg. Hun plasserer derfor krim mellom kunstnerisk litteratur og håndbøker når hun diskuterer hvor akseptabelt AI-bruk bør være. Rangeringen bærer preg av nedlatenhet og på grensen til hersketeknikk. For all del, god og dårlig litteratur finnes innenfor alle sjangre, og forventningene til ærlighet bør være de samme. Men hvor kommer behovet for å snakke ned krimsjangeren fra?
Jeg har selv lest Jørn Lier Horsts bøker gjennom mange år, inkludert samtlige bøker i serien om Alexander Blix og Emma Ramm, som han skriver sammen med Thomas Enger. Den siste jeg leste, var nettopp Utskudd. Jeg kan ikke si at jeg har merket noen tydelig forskjell i hvordan bøkene er skrevet før og etter at ChatGPT ble lansert i november 2022.
Det er selvsagt min personlige leseropplevelse og ingen vitenskapelig undersøkelse. Det har aldri falt meg inn å vurdere eller spekulere i hvor vidt bøkene hans har blitt utviklet med eller uten digitale hjelpemidler. Det får meg også til å lure på hvor mange av dem som har kritisert Horst gjennom helgen, som faktisk har lest de siste bøkene hans.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Forskningen viser at åpenhet straffer seg
I mai 2025 publiserte forskerne Oliver Schilke og Martin Reimann studien The transparency dilemma: How AI disclosure erodes trust. BIs Linda Lai skrev om dette for snart ett år siden på BIs hjemmesider, med tittelen «Åpenhet om AI kan svekke tilliten til virksomheten». Gjennom 13 eksperimenter undersøkte de hvordan opplysninger om AI-bruk påvirket tilliten til mennesker og virksomheter.
Resultatene viste at personer som fortalte åpent om AI-bruken sin, gjennomgående ble vurdert som mindre tillitsverdige enn dem som ikke opplyste om slik bruk. Tilliten ble, ikke overraskende, enda mer svekket dersom bruken ble avdekket av andre. Forskerne forklarer blant annet dette med at AI-bruk oppfattes som mindre legitimt. Informasjonen om arbeidsmetoden påvirker altså hvordan vi vurderer personen bak arbeidet. På den ene siden oppfordrer vi mennesker til å være åpne om bruken av kunstig intelligens, mens forskningen på den andre siden viser at åpenheten i seg selv reduserer tilliten.
Studien betyr ikke at det lønner seg å skjule AI-bruk på lang sikt. Den dokumenterer derimot en tillitskostnad ved å fortelle om den. Horst-saken illustrerer godt nøyaktig denne problemstillingen. Han har vært åpen overfor forlaget om at han bruker ChatGPT som støtteverktøy, og har også forklart bruken offentlig. Det er derfor ikke dokumentert at han bevisst har skjult noe. Likevel omtales en analyse gjennomført av at AI-verktøy som en avsløring, og hans troverdighet blir trukket i tvil.
Min egen erfaring med å være åpen
Jeg kjenner igjen deler av problemstillingen fra arbeidet med min første roman, Friksjonsindeksen. Her har jeg vært åpen fra starten om hvordan ChatGPT og Claude har spilt en viktig rolle gjennom hele skriveprosessen. Kunstig intelligens har hjulpet meg med alt fra idéutvikling, dramaturgi, karakterbygging, dialog og språklig bearbeiding. Deler av den ferdige teksten er også formulert med hjelp av AI, blant annet til å oversette min sakprosa-erfaring til skjønnlitteratur.
For noen uker siden fikk jeg de første eksemplarene av boken sendt hjem, og jeg ga en person jeg kjenner i bokbransjen ett av eksemplarene. Da hadde vedkommende blitt kjent med hvordan jeg hadde benyttet meg av kunstig intelligens. De to siste sidene av boken min redegjør jeg i tillegg til hvordan ChatGPT og Claude har hjulpet meg gjennom hele prosessen.
Etter at vedkommende hadde lest en femtedel av boken, mottok jeg en svært negativ tilbakemelding. Dialogen og språket ble kritisert for å være flatt og preget av AI. Vedkommende mente også at AI burde oppføres som medforfatter.
Jeg har ingen problemer med å bli kritisert for dårlig litteratur. Jeg har skrevet sakprosa i mange år, men er debutant som romanforfatter. Det kan jo tenkes at jeg rett og slett er en dårlig romanforfatter og bør holde meg til sakprosa. Det jeg derimot har brukt mye tid til å undre meg over er om Friksjonsindeksen ville blitt lest annerledes om vedkommende ikke hadde forhåndskunnskapen om AI-bruken på forhånd, slik forskningen viser til. Kunne det da vært at svak dialog ville blitt forklart med manglende erfaring som skjønnlitterær forfatter, fremfor med teknologien jeg hadde brukt?
Jeg vet ikke svaret, og forskningen beviser ikke at dette skjedde i mitt tilfelle. Men den dokumenterer at kunnskap om AI-bruk kan skape negative forventninger. Derfor er hypotesen relevant.
Det gjør meg også nysgjerrig på hvilke konsekvenser Horst-saken vil få. Hvis AI etter enkeltes mening bør oppføres som medforfatter når teknologien har bidratt vesentlig til en bok, skal det samme nå kreves av Horst?
Bruken vår er ikke nødvendigvis sammenlignbar. Jeg har selv fortalt at AI har bidratt til deler av den ferdige teksten, mens Horst bestrider dette for sine bøker. Uavhengig av hva som er tilfellet med Horst, mener jeg at vi trenger langt tydeligere kriterier enn et prosenttall fra en AI-detektor for å avgjøre slike spørsmål. Og etter hva jeg forstår kan ikke en språkmodell være opphaver og dermed ikke medforfatter, basert på hva ChatGPT, Claude og meg selv har lest om norsk opphavsrett, selv om omfattende AI-bruk naturligvis kan og bør opplyses om.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
88 prosent AI. Og hva så?
Én ting er å bli avslørt, eller beskyldt for bruk av AI. En annen ting er å være åpen om det, med de konsekvensene det kan få. Forlag kan nekte å gi ut boken. Bokhandlere kan nekte å kjøpe den inn. Nå som mediene har begynt å ta i bruk disse AI-detektorene, er det vel å regne med at også hele bokbransjen vil gjøre det samme. For at det skal skalere mistenker jeg at de vil bruke AI-agenter til å automatisere en slik omfattende prosess.
Rett i forkant av Horst-avsløringen gjorde jeg et lite eksperiment med en kommende sakprosabok som det dukket opp reklame for på LinkedIn. Boken kan allerede forhåndsbestilles hos de store bokhandlerne, og deler av boken ligger også tilgjengelig. Utdragene kopierte jeg inn i Pangram 4.1 som kom tilbake med 88 prosent AI-utslag. Selve omtalen av boken slo ut med 100 prosent AI-generert, men det forelå ingen opplysninger om eventuell AI-bruk.
Jeg vet imidlertid ingenting om hvordan boka er skrevet. Resultatet dokumenterer heller ikke at 88 prosent av teksten faktisk er AI-generert. Derfor vil jeg heller ikke navngi forfatteren eller bruke målingene som en anklage. Det ville vært å bidra til den samme mistankekulturen jeg advarer mot. Men eksemplet viser hvor enkelt det er blitt å trekke noens troverdighet i tvil ved hjelp av et tall på en skjerm.
Og den mistanken frykter jeg vil ende med at mennesker (forfattere, journalister, politikere, med flere) begynner å tilpasse språket sitt for å unngå mistanke om AI-bruk, fremfor å skrive så godt de kan. Kommunikasjonsdirektøren i Forte Digital skrev i en kommentar i Aftenposten tidligere i år at han savnet skrivefeil på LinkedIn, fordi – ifølge direktøren – virker perfekte tekster mistenkelige fordi de kan være skrevet av AI.
Kulturrådet gjør åpenheten enda mer krevende
Fra 2027 innfører Kulturrådet nye retningslinjer for AI-bruk i litteraturen. Bøker hvor generativ AI har bidratt til den ferdige teksten, skal ikke kunne kjøpes inn gjennom Kulturrådets ordninger eller motta produksjons- og prosjektstøtte. Research, idéutvikling og korrektur er fortsatt tillatt. Denne grensen blir utrolig krevende å håndheve, så fremt ikke Skrivera, Pangram og andre AI-detektorer blir gitt fullstendig makt til å bestemme hva som er AI og ikke. Det skal ikke mer enn en overgang mellom to avsnitt for at Kulturrådet viser tommelen ned. Mon tro om det vil få tilbakevendende konsekvenser, for blant annet Horst og Enger.
I så fall risikerer vi å etablere regler med betydelige økonomiske konsekvenser, uten å ha tilstrekkelig sikre metoder for å avgjøre om de er brutt. Og da kan åpenhet om egen arbeidsprosess, som i mitt tilfelle, bli en konkurranseulempe. Samtidig som konsekvensene blir enda verre om man blir avslørt i etterkant.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Litteraturen fortjener bedre enn en AI-jakt
Jeg ønsker ikke at kunstig intelligens skal bli en unnskyldning for dårlig litteratur, svakt håndverk eller manglende originalitet. Lesere bør også få vite om en bok i vesentlig grad er produsert med generativ AI. Jeg har også full forståelse for at forlag skal kunne stille krav til hvordan teknologien brukes, og at forfattere må stå ansvarlige for det de publiserer.
Men vi må skille mellom åpenhet om arbeidsmetoder, litterær kvalitet og faktisk uredelighet. En AI-detektor kan gi grunnlag for å stille spørsmål, men vi bør ikke under noen omstendigheter delegere dette ansvaret – om å avsløre og konkludere med at noen har løyet, brutt et regelverk og fortjener å miste sin troverdighet – til en AI-detektor.
Dersom Kulturrådets nye regler skal fungere etter hensikten, må det også være tydelig hvordan AI-bruk skal dokumenteres og vurderes, og hvordan forfattere skal kunne imøtegå mistanker om regelbrudd, og da før journalister og medier har avsagt sin dom i sosiale medier. Da har skaden allerede skjedd. Dessuten mener jeg at vi bør være svært varsomme med å la kunnskap om teknologibruk overskygge vurderingen av selve teksten.
Tråkker vi feil her, som jeg mener mediene er på god vei til å gjøre allerede, i iveren etter å skape enda mer avsky, sinne og affekt i sosiale medier, risikerer vi å gjøre ærlighet og etterrettlighet enda mindre attraktivt enn det allerede er. Jeg sliter med å se hvordan det skal gi oss bedre litteratur eller større tillit til dem som skriver den.
Disclaimer: Jeg har skrevet denne saken sammen med ChatGPT. ChatGPT lagde også illustrasjonen.
