Norske medier har over tid tilpasset seg en oppmerksomhetsøkonomi som belønner frykt, sinne, sjokk og konflikt sterkere enn innsikt og forståelse. I min nye rapport dokumenterer jeg hvordan journalistikken i økende grad pakkes for fysiologisk aktivering, og hvorfor dette skader både mediene, demokratiet og oss som forsøker å orientere oss i nyhetsbildet. Dette er en rapport for redaktører, journalister, politikere, næringslivsledere og alle som fortsatt mener at nyheter skal gjøre oss klokere.
I mange år har jeg kritisert plattformgigantene for å bygge systemer som premierer det mest emosjonelle, polariserende og konfliktdrivende innholdet. Facebook, Instagram, TikTok, X, YouTube og Google har endret hvordan vi finner nyheter, hvordan nyheter spres, hvordan de pakkes og hvordan offentligheten reagerer.
Det ubehagelige er at norske redaktørstyrte medier har tilpasset seg denne logikken langt mer enn de liker å innrømme.
Derfor har jeg skrevet rapporten Fra opplysning til affektproduksjon, som nå er tilgjengelig på min egen nettbutikk, hvor du også finner bøkene mine og annet viktig innsikt.
Dette handler om en utvikling som har pågått lenge
Rapporten tar blant annet utgangspunkt i forsider fra TV 2, VG, Nettavisen og Dagbladet i perioden 26. til 29. mai 2026. Disse fire forsidene er ikke valgt fordi de er unntak fra normalen. De er valgt fordi de viser en trend som har vært økende og vedvarende over lang tid.
Noen dager er alarmnivået lavere. Andre dager er det høyere. Retningen er likevel den samme.
På disse forsidene møter leseren ord som sjokk, drap, angrep, skrekk, alvorlig, eksploderte, livstruende, truer, vold, panikk, raseri, katastrofe, hærverk, krise og skandale. Dette er ord som ikke bare beskriver virkeligheten. De aktiverer kroppen. De får oss til å stoppe opp, klikke, dele, kommentere og kjenne på uro før vi har rukket å forstå.
Det er denne bevegelsen jeg beskriver som overgangen fra opplysning til affektproduksjon.
Journalistikkens samfunnsoppdrag er å undersøke, forklare, korrigere og gi oss et bedre grunnlag for å forstå verden. Plattformenes logikk er å fange oppmerksomhet, holde oss fast og belønne reaksjoner. Problemet oppstår i det øyeblikket journalistikken begynner å konkurrere med hverandre på plattformenes premisser.
Frykt selger fortsatt bedre enn forståelse
Dette begynte ikke med Facebook. Tabloid-logikken er eldre enn sosiale medier. Mediene visste lenge før plattformgigantene tok over distribusjonen at krig selger bedre enn fred, konflikt bedre enn forsoning, hat bedre enn kjærlighet og frykt bedre enn ro.
Teknologien har gjort denne logikken målbar, automatisert og kontinuerlig.
Før kunne redaksjonene ane hva som virket. Nå kan de se det i sanntid. De vet hvilke titler som gir klikk. De vet hvilke saker som får kommentarfeltene til å koke. De vet hvilke bilder, vinklinger og ord som får algoritmene til å løfte innholdet videre.
Forskningen støtter dette. Berger og Milkman viste allerede i 2012 at innhold som utløser høyaktiverende følelser som sinne og angst, sprer seg lettere. Reuters Institute viser i Digital News Report 2025 at stadig flere unngår nyheter, samtidig som tradisjonelle medier sliter med lavere engasjement, lav tillit og økende konkurranse fra sosiale medier, video og influensere.
Det som virker på kort sikt, kan rive ned på lang sikt.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Kommentarfeltet er ikke et sidespor
Den mest destruktive konsekvensen ser vi i kommentarfeltene. Jeg har vært engasjert i dette i over tolv år. I 2014 mente jeg at kommentarfeltene burde legges ned. I 2018 skrev jeg at det ikke er noen vits å diskutere på Facebook. I januar i år skrev jeg at kommentarfeltet ødelegger demokratiet. For noen dager siden publiserte jeg teksten Nå holder det. Steng kommentarfeltene!
Det innlegget har i skrivende stund fått over 250.000 visninger og ble delt nærmere 500 ganger.
Det sier noe om hvor mange som kjenner på det samme. Kommentarfeltet har blitt et belønningssystem for forakt.
Mediene vet dette. Politikerne vet dette. Plattformene vet det aller best.
Likevel fortsetter vi å snakke om problemet som om det først og fremst handler om folkeskikk, tykkere hud og bedre moderering. Det er for enkelt. Kommentarfeltet er et designet miljø der sterke følelser belønnes, der sinne sprer seg raskere enn nyanser, og der de mest aggressive får uforholdsmessig stor plass.
Når kvinner, minoriteter, unge politikere, skeive, journalister og vanlige mennesker trekker seg ut av debatten fordi kostnaden ved å delta blir for høy, forsvarer vi ikke ytringsfriheten. Vi lar ytringsrommet forvitre.
Ytringsfrihet betyr ikke rett til algoritmisk forsterkning. Det betyr heller ikke at redaktørstyrte medier må legge til rette for arenaer som systematisk gjør offentligheten hardere, mer fiendtlig og mindre opplysende.
Mediene må tåle mer kritikk
Jeg har ikke skrevet denne rapporten fordi jeg mener norsk journalistikk er verdiløs. Behovet for uavhengig, kritisk og redaktørstyrt journalistikk har knapt vært større.
Derfor er utviklingen så alvorlig.
Mange norske medier lager viktig journalistikk hver eneste dag. Problemet er at stadig mer av journalistikken pakkes inn i en form som svekker dens egen verdi. Når alt presenteres med samme alarmtone, blir det vanskeligere å skille mellom det som er viktig, det som er dramatisk, det som er trist, det som er nyttig, og det som bare er klikkbart.
Mediene er ikke bare ofre for plattformgigantene. De har også blitt medprodusenter av den samme logikken.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Politikerne må slutte å se på
Det holder ikke at politikere snakker varmt om ytringsfrihet, pressefrihet og demokrati hvis de samtidig lar globale teknologiselskaper kontrollere stadig mer av den norske offentlighetens infrastruktur.
Vi trenger politisk handling på algoritmisk åpenhet, aldersgrenser, plattformansvar, mediestøtte, digital beredskap og teknologisk suverenitet. Vi trenger også en ærligere diskusjon om hva samfunnet faktisk får igjen for offentlige støtteordninger, momsfritak og andre privilegier som begrunnes med folkeopplysning og demokratisk funksjon.
Hvis mediene mottar samfunnets tillit og støtte fordi de skal opplyse offentligheten, må de også tåle kritikk når formen de velger bidrar til å gjøre folk mer sinte, redde, utmattet og nyhetsunnvikende.
Rapporten er en advarsel
Fra opplysning til affektproduksjon er skrevet som en advarsel.
Redaktører og journalister bør lese den fordi den handler om journalistikkens egen troverdighet. Politikere bør lese den fordi offentligheten er demokratiets infrastruktur. Næringslivsledere bør lese den fordi tillit, informasjon og omdømme ikke lenger kan skilles fra plattformenes logikk.
Folk flest bør lese den fordi vi alle blir påvirket av nyhetsmiljøet vi lever i, enten vi klikker, deler, kommenterer, krangler eller trekker oss unna.
Rapporten er nå tilgjengelig og koster kun 99 kroner.
Målet er å få oss til å kreve bedre nyheter, bedre rammer for offentlig samtale og medier som tør å prioritere demokratisk orientering foran fysiologisk aktivering.
Nyheter skal hjelpe oss å forstå verden. Hvis de først og fremst gjør oss redde, sinte og utslitte, har vi et problem som mediene selv må ta langt større ansvar for.
