En leser var overbevist om at kronikken min i Aftenposten var skrevet av kunstig intelligens, ene og alene fordi språket mitt minnet ham om ChatGPT. For å teste påstanden ba jeg Claude analysere alt jeg skrev mellom 2020 og 2022, årene før OpenAI lanserte ChatGPT. Svaret bekreftet at stilen var min egen, men ga meg samtidig et råd som avslører noe urovekkende om hva teknologien holder på å gjøre med språket vårt.
Det begynte med en e-post
Kort tid etter at Aftenposten hadde publisert min kronikk om at AI ikke er djevelen, mottok både debattredaktøren og jeg en e-post fra en leser som var helt overbevist om at teksten var skrevet av kunstig intelligens. Han pekte ikke på en eneste faktafeil, ingen svak kildebruk og ingen logiske brister i argumentasjonen. Hele mistanken hvilte på én ting, nemlig at rytmen og formen i språket mitt minnet ham om ChatGPT.
Gjennom snart 20 år som teknologi-skribent og kommentator har jeg blitt vant til at folk er uenige med meg, og den uenigheten setter jeg som regel stor pris på. Denne gangen satte det seg fast noe helt annet, for leseren betvilte ikke innholdet i teksten, men om jeg var forfatteren av den.
Jeg skal innrømme at det gikk inn på meg. Jeg har selv skrevet om at mistanken begynner å overgå innholdet, og advart mot faren ved å begynne å bruke AI for å avsløre bruk av AI. Når alt kan være skrevet av AI, kan også alt avvises. Jeg skal også innrømme at i løpet av det siste året har jeg tatt meg selv i å redigere det jeg har skrevet, fordi jeg frykter at teksten kan bli oppfattet som AI-generert. Det handler blant annet om de såkalte antitesene, som gjerne kommer i form av “Ikke X, men Y”.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Jeg ba Claude lese meg
Siden språkmodellene er trent på å skrive som oss mennesker, bestemte jeg meg for å gjøre noe som føltes nesten absurd. Jeg ba språkmodellen Claude om å gå systematisk gjennom alt jeg publiserte mellom januar 2020 og november 2022, altså i god tid før ChatGPT ble sluppet løs på offentligheten mot slutten av samme år. Oppgaven var enkel, nemlig å finne mønstre i måten jeg bygger opp et resonnement på.
Claude trengte ikke lang tid. Modellen pekte raskt på én bestemt retorisk konstruksjon som gikk igjen år etter år, på tvers av både tema og sjanger. Den fant den i teknologiartiklene mine, i kommentarene, i produktomtalene og i de aller mest personlige tekstene.
Fra artikkelen “Adapt or die” i mars 2020 trakk den frem denne setningen om hjemmekontorets inntog: “Fjernledelse over Zoom og Teams, med og uten video eller på mute, er ikke fremtiden, men et resultat av tvang som følge av et virus.”
Halvannet år senere, i en langt mer privat tekst med tittelen “Ekstremt langt utenfor egen komfortsone” fra september 2021, skrev jeg om en tung personlig omveltning: “Ikke fordi jeg har ønsket det, men fordi det kanskje måtte komme dit.”
Den samme formen satt til og med i overskriftene mine, som i “Født med mobilen i hånda, men ikke med sikkerheten i panna” fra april samme år.
Og våren 2022, i en omtale av Jabra sitt nye webkamera, PanaCast, dukket den opp igjen: “PanaCast-en vil ikke bare følge deg for å plassere deg i sentrum av bildet, men også zoome inn og ut.”
Jeg kjente på en viss lettelse, for her var det svart på hvitt. Og dette var kun noen få eksempler på en gjennomgående stil.
Claude skrev følgende konklusjon til meg:
Den antitetiske “ikke X, men Y”-konstruksjonen er ikke et sidespor i forfatterskapet ditt i perioden 2020–2022 – den er en gjennomgående, strukturell byggekloss du bruker jevnlig i de lengre, meningsbærende tekstene, oftest for å avdramatisere/omramme (fra frykt til mulighet) og for å markere et retorisk klimaks. Frekvensen er stabilt høy gjennom hele perioden, men tettheten og “renheten” i konstruksjonen øker tydelig utover i perioden: fra spredte, mer muntlige varianter i 2020 til mer polerte, kronikk-pregede antiteser i 2021–2022 – altså nettopp den formen som i dag oppfattes som “AI-avslørende”.
Denne delen av stilen min var min egen, opparbeidet lenge før en språkmodell overhodet kunne sette sammen en norsk setning.
Så kom den delen av analysen som traff langt hardere. Claude anbefalte meg å bruke akkurat dette grepet sjeldnere fremover. Årsaken var ikke at det var dårlig, for modellen beskrev det tvert imot som en av de mest effektive byggesteinene i måten jeg argumenterer på. Problemet var at denne formen i vår tid har blitt så tett forbundet med kunstig intelligens at den skaper mistanke hos leseren, helt uavhengig av hvem som faktisk har ført pennen.
Der satt jeg med en grundig dokumentert analyse som på den ene siden bekreftet at jeg hadde skrevet slik i årevis før ChatGPT eksisterte, og som på den andre siden rådet meg til å legge om stilen for å slippe å bli tatt for å bruke nettopp ChatGPT. Paradokset kunne knapt vært større.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hvem lærte egentlig av hvem?
Vi snakker ofte og gjerne om hvordan vi mennesker skal lære oss å bruke kunstig intelligens. Langt sjeldnere minner vi hverandre på at den kunstige intelligensen aller først lærte av oss. Store språkmodeller er trent på enorme mengder tekst skrevet av mennesker. Bøker, aviser, blogger, forskning og offentlige dokumenter danner selve grunnlaget for hvordan de formulerer seg.
Verken de retoriske kontrastene, metaforene eller fortellergrepene sine har de funnet opp på egen hånd. De har lært alt sammen ved å studere hvordan vi mennesker har skrevet gjennom historien. Selve grepet jeg nå får beskjed om å tone ned, den retoriske kontrasten, ble beskrevet allerede i antikkens retorikk, blant annet hos Aristoteles for over to tusen år siden.
Likevel har vi, på en bemerkelsesverdig kort tid, begynt å omtale flere av disse eldgamle grepene som sikre tegn på at en maskin har vært på ferde. Det er et kulturelt skifte som bekymrer meg.
I min siste bok, Mennesket vs Maskinen, argumenterer jeg for at den viktigste konsekvensen av kunstig intelligens kommer til å handle mindre om hva teknologien kan gjøre, og mer om hvordan den forandrer oss selv. Da jeg skrev boken tenkte jeg først og fremst på arbeidsliv, beslutninger og makt. I dag ser jeg tydelig at den også er i ferd med å forme språket vårt, og da på en måte de færreste av oss så komme.
Faren er at det ekte blir mistenkeliggjort
Her er det viktig for meg å understreke at dette handler om langt mer enn min egen stolthet som innholdsskaper, skribent og forfatter. Dersom stadig flere forfattere, journalister og fagfolk begynner å luke bort sine egne, ekte formuleringer av frykt for å høres kunstige ut, ender vi opp et sted jeg finner dypt urovekkende. Et sted hvor maskinen har fått en redigerende hånd i hvordan mennesker uttrykker seg, uten at et eneste menneske aktivt har bedt om det.
Dette bryter med noe jeg har stått for gjennom hele forfatterskapet mitt. I både Tilkoblet og til stede og Mennesket vs Maskinen er et av de bærende budskapene at vi skal kontrollere teknologien, og ikke omvendt. Å sensurere sitt eget språk for å gjøre en algoritme til lags er å snu nettopp det forholdet fullstendig på hodet.
Vi risikerer å havne i en slags kollektiv mistenkeliggjøring, der god setningsflyt og bevisst bruk av virkemidler blir lest som bevis på det stikk motsatte av kvalitet. Det jeg frykter aller mest, er at vi gradvis mister evnen til å skille det velskrevne fra det maskinproduserte, og at vi i forvirringen som oppstår, begynner å straffe hverandre for å skrive godt.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Løsningen ligger i det som kan etterprøves
Veien ut går neppe gjennom å jakte på en skrivestil som ingen maskin klarer å kopiere. Det er et kappløp vi kommer til å tape uansett, i takt med at modellene blir dyktigere for hver måned som går.
Det jeg derimot har mer og mer tro på, er å flytte tyngdepunktet i det vi skriver, bort fra formen og over mot det som faktisk lar seg etterprøve. En språkmodell kan kopiere en skrivestil ned til minste detalj. Den kan derimot ikke ha sittet i et faktisk møte der noe uventet ble sagt, ha stått på en fjelltopp med pulsklokka på håndleddet og hjertet i halsen, eller bære på tretti års erfaring fra teknologibransjen i egen kropp.
Derfor ber jeg deg også legge merke til det som har skjedd i denne artikkelen her. Da jeg ville få frem at min skrivestil, med bruk av antiteser, er eldre enn språkmodellene, holdt det ikke for meg å påstå det. Jeg måtte bevise det. Fra egne artikler, og da ved hjelp av de samme språkmodellene. Det er et enormt paradoks. Samtidig er det nettopp den typen av konkret dokumentasjon som en maskin ikke kan dikte opp på mine vegne, og det er der troverdigheten min faktisk bor.
Dette er for øvrig et godt journalistisk råd, uavhengig av kunstig intelligens. Et vitne som faktisk var til stede, veier alltid tyngre enn en velformulert antakelse, og en påstand med rot i egen erfaring tåler kritikk på et helt annet vis enn en elegant setning uten dekning i virkeligheten.
Jeg akter å ha det siste ordet
Jeg kommer helt sikkert til å variere språket mitt mer i tiden som kommer, og analysen fra Claude ga meg et uventet nyttig speil å betrakte meg selv i. Den minnet meg om at selv en godt innarbeidet skrivestil er noe levende som utvikler seg, og at det ikke ligger noe nederlag i å justere kursen når verden rundt teksten forandrer seg.
Men jeg nekter å la frykten for å bli forvekslet med en maskin tømme skrivingen min for akkurat det som gjør den til min. Ambisjonen min er å skrive tydeligere og med enda mer av det bare jeg kan bidra med, forankret i det jeg selv har sett, gjort og kan stå fullt og helt inne for.
Retter vi oss inn etter maskinens mønstre av ren redsel, har den kunstige intelligensen allerede satt dypere spor i oss enn de fleste aner. Til syvende og sist handler dette om hvem som skal ha det siste ordet over våre egne tanker, og det ordet har jeg tenkt å ha selv.
Bilde:ChatGPT
