Vi tror vi har lært oss å kjenne igjen tekster skrevet av kunstig intelligens. Kanskje avslører vi først og fremst hvordan vår egen hjerne fungerer. Den samme mekanismen som en gang fikk mange til å tro at Facebook lyttet til samtalene våre, får oss nå til å se AI i tekster som like gjerne kan være skrevet av et menneske.
Etter at Aftenposten hadde publisert kronikken min om at kunstig intelligens ikke er djevelen, mottok jeg en e-post. Den var sendt til debattredaktøren i Aftenposten, med meg på kopi, og lurte på om avisen hadde en “policy om bruk av AI til å forfatte debattinnlegg”.
Begrunnelsen var ikke at han satt på dokumentasjon. Han viste til skrivestilen. En bestemt type formulering. Måten argumentene mine var bygget opp på. Han kunne også avsløre at han hadde kjørt teksten min gjennom en AI-detektor som konkluderte med 77 prosent sannsynlighet for at teksten var AI-generert.
Dette er jeg ikke overrasket over. Heller fascinert. Jeg har allerede skrevet mye om hvordan vi har tatt i bruk AI for å avsløre AI, og at når alt kan være AI kan alt avvises. I tillegg til at vi blir mer opptatt av mistanken enn av innholdet. Vi er i ferd med å lese verden på en ny måte.
Da alle var gravide
Det fikk meg også til å tenke tilbake på en artikkel jeg skrev for snart syv år siden, som handlet om den seiglivede myten om at Facebook lytter til samtalene våre. Den gangen argumenterte jeg for at det ikke fantes troverdige bevis for påstanden, og at forklaringen lå et helt annet sted. Facebook trengte ikke å lytte. Selskapet visste allerede så mye om oss gjennom alle de digitale sporene vi legger igjen, at reklamen ofte kunne oppleves urovekkende presis.
I den samme artikkelen fortalte jeg om en opplevelse jeg tror mange vil kjenne seg igjen i. Da min daværende samboer og jeg forsøkte å få barn på tidlig 2000-tallet, virket det plutselig som om hele Oslo var fylt av gravide kvinner og barnevogner. De var overalt. I butikker. På fortauet. På kaféer. Det føltes nesten som om alle andre enn oss hadde fått barn. Det stemte selvsagt ikke. Det var kun oppmerksomheten vår som hadde ført til at det føltes slik.
Psykologien kjenner dette som frekvensillusjonen, ofte omtalt som Baader Meinhof-fenomenet. Når noe får en personlig betydning, begynner hjernen å legge merke til det overalt. Fenomenet henger tett sammen med bekreftelsesbias. Altså vår tilbøyelighet til å lete etter informasjon som bekrefter det vi allerede tror. Og den mekanismen har på ingen måte forsvunnet. Den har bare fått et nytt objekt.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Nå ser vi AI overalt
Mens vi for noen år siden var overbevist om at Facebook lyttet til oss, er stadig flere i dag overbevist om at de kan avsløre tekster skrevet med kunstig intelligens bare ved å lese dem.
Det handler gjerne om en bestemt rytme, formulering eller struktur. Feil bruk av bindestreker, “Ikke X, men Y”. Bruk av nominalfraser, med mer. Selv om slike formuleringer og retoriske grep har blitt brukt i århundre, oppfattes det som bevis. Parallelle setningskonstruksjoner og retoriske kontraster er langt eldre enn både internett og kunstig intelligens. Likevel har mange begynt å oppfatte dem som kjennetegn på at det er kunstig intelligens som har skrevet teksten.
Vi forveksler stil med sannhet
Utviklingen bekymrer meg av én grunn, noe jeg også har skrevet om tidligere. At vi er i ferd med å flytte oppmerksomheten bort fra argumentene og over på produksjonsmåten. I stedet for å spørre om et resonnement er godt, spør vi om det høres ut som AI. I stedet for å diskutere dokumentasjon, vurderer vi rytmen i språket. I stedet for å møte et argument med et motargument, leter vi etter språklige fingeravtrykk.
Det er et grunnleggende skifte.
Som kommunikasjonsrådgiver har jeg i mange år arbeidet med å gjøre kompliserte temaer enklere å forstå. Jeg har brukt assistenter, kollegaer, ledere og andre fagpersoner. De siste årene har jeg selvsagt brukt kunstig intelligens. Både som assistent og som sparringspartner, akkurat slik jeg har vært åpen om i utallige foredrag, artikler og ikke minst i Aftenposten-kronikken som utløste e-posten jeg fikk.
Det jeg derimot aldri setter bort er ansvaret. Om AI har hjulpet meg med research, forslag til en tittel, språkvask, til å stramme inn en tekst (alle medier er veldig strenge fortsatt med antall karakterer), teste ut en hypotese, bryte opp en lang setning i to, vurdere argumenter utifra hvilket medie og publikum jeg vil nå, så er det alltid mine vurderinger, mine analyser, mine erfaringer og mine konklusjoner som ligger til grunn. Derfor mener jeg fortsatt at offentligheten bør være langt mer opptatt av hvem som står ansvarlig for innholdet enn hvilke verktøy som har vært brukt underveis.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
AI-detektorer gjør oss ikke klokere
Mistanken blir heller ikke sterkere av at et AI-verktøy presenterer et prosenttall. Forskningen på AI-detektorer har de siste årene vist at de gir et betydelig antall falske positive resultater. OpenAI valgte allerede i 2023 å trekke tilbake sin egen AI-detektor fordi den ikke var tilstrekkelig pålitelig. Flere uavhengige forskningsmiljøer har siden kommet til lignende konklusjoner. Likevel har prosenttallene fått en autoritet de ikke fortjener.
Da professor Petter Bae Brandtzæg hevdet at Asle Toye hadde brukt kunstig intelligens til å skrive artikler for ham, utsatte jeg debattartikkelen til Brandtzæg for flere av disse AI-detektorene. Resultatet var mildt sagt oppsiktsvekkende. Samtlige verktøy konkluderte med at Brandtzægs tekst i betydelig grad fremsto som AI-generert. JostDone indikerte 97 prosent sannsynlighet for AI-generert innhold, mens et annet verktøy viste til en høy AI-score kombinert med en lav “human score”. Ved å bruke AI-verktøy for å avsløre AI-tekst ender vi fort opp i et sirkelresonnement der teknologien blir dommer i sin egen sak.
Den største forandringen skjer i oss
I boken min, Mennesket vs. Maskinen, skriver jeg blant annet at den mest interessante konsekvensen av kunstig intelligens ikke nødvendigvis er hva teknologien kan gjøre, men hva den gjør med oss. Den påstanden står enda sterkere i dag, for AI endrer ikke bare hvordan vi produserer tekst, men også hvordan vi leser tekst.
Den påvirker hvilke mønstre vi legger merke til, hva vi mistenker og hvilke konklusjoner vi trekker før vi har undersøkt fakta. Jeg tror dette er en langt større samfunnsendring enn mange er klar over. For dersom vi venner oss til å avvise tekster fordi de virker «for gode», «for presise» eller «for strukturerte», risikerer vi å undergrave noe langt viktigere enn skrivekunsten. Da undergraver vi tilliten.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Dømmekraft blir vår viktigste ferdighet
Gjennom de siste årene har jeg skrevet mye om nysgjerrighet. Om teknologi. Om innovasjon. Om kunstig intelligens. I løpet av 2026 har jeg mer og mer tatt til orde for et annet ord: Dømmekraft.
Vi trenger den når vi vurderer videoer som kan være manipulert. Vi trenger den når vi leser nyheter. Og vi trenger den når vi vurderer tekster.
For hjernen vår kommer alltid til å lete etter mønstre. Det er en egenskap som har hjulpet mennesker å overleve gjennom tusenvis av generasjoner. Problemet oppstår først når mønstrene blir viktigere enn dokumentasjonen. Da risikerer vi å avvise et godt argument fordi skrivestilen minner oss om noe vi tror vi kjenner igjen.
Den største utfordringen med kunstig intelligens er derfor kanskje ikke at maskinene blir stadig flinkere til å skrive som mennesker, men at vi risikerer å bli dårligere til å lese hverandre. Det er en utvikling ingen språkmodell kan løse. Den utviklingen krever noe langt mer menneskelig, nemlig dømmekraft.
Bilde: ChatGPT
