Debatten om kunstig intelligens i offentligheten har beveget seg raskt fra teknologi til mistanke. Når tekster vurderes ut fra hvordan de kan ha blitt til, heller enn hva de faktisk sier, er det ikke bare sannheten som er under press. Selve grunnlaget for offentlig samtale står nå i fare.
De siste ukene har Aftenpostens debattspalter blitt et tydelig eksempel på at sannheten er under press, for ikke å si angrep. Etter Asle Tojes kronikk «Vil Norge overleve det som kommer» 22. desember, som først førte til en rekke kritiske tilsvar, flyttet det hele seg til et nytt nivå etter at professor Petter Bae Brandtzæg skrev at Asle Toje (og Paul M. H. Buvarp) kunne ha brukt kunstig intelligens til å skrive kronikker for dem. Buvarp har svart med å avvise anklagen og peke på hvor problematisk det er når tekster mistenkeliggjøres. Ikke på grunn av feil eller manglende dokumentasjon, men på grunn av språk, presisjon og struktur.
Denne debatten handler om langt mer enn enkeltpersoner. Den avslører et grunnleggende skifte i hvordan vi vurderer sannhet.
Fra argumenter til mistanke
Det avgjørende problemet er ikke om kunstig intelligens har vært brukt som skrivehjelp. Det avgjørende er at vurderingen av sannhet flyttes bort fra argumenter, dokumentasjon og ansvar, og over til sannsynlighet, magefølelse og spekulasjoner om produksjonsmåte.
Når presist språk og gjennomarbeidede resonnementer i seg selv blir mistenkelige, senkes terskelen for å avvise det som er komplekst, krevende eller utfordrende. Sannhet trenger ikke lenger motbevises. Den kan bare betviles.
Dette representerer et markant skifte i offentligheten. Et skifte vi må ta på alvor før sannheten forsvinner.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Tre sannheter i direkte kollisjon
Utviklingen må forstås i lys av at vi i dag lever med tre former for sannhet samtidig:
- Den faktabaserte sannheten, som bygger på dokumentasjon, forskning og etterprøvbarhet.
- Den opplevde sannheten, som formes av følelser, identitet og personlig erfaring.
- Og den algoritmiske sannheten, som bestemmes av hva som skaper engasjement, klikk og reaksjoner.
Problemet oppstår når disse tre sannhetene kolliderer. Algoritmer prioriterer ikke det som er mest korrekt, men det som skaper sterkest reaksjoner. Mistanke, frykt, sinne og forargelse sprer seg raskere enn nyanserte resonnementer.
Det er derfor påstander om at en tekst kan være AI-skrevet ofte får større oppmerksomhet i sosiale medier enn diskusjoner om selve innholdet. Algoritmene belønner ikke sannhet. De belønner affekt. Og det vet også Aftenposten veldig godt.
Når alt kan være AI, kan også sannheten avvises
Kunstig intelligens forsterker denne dynamikken kraftig. Tekst, bilder, lyd og video kan i dag produseres raskere og mer overbevisende enn noen gang. Det åpenbare problemet er spredning av falskt innhold. Det mer alvorlige problemet er noe annet.
Når alt kan være kunstig, kan også det ekte avvises. Reelle argumenter kan stemples som maskinproduserte. Autentiske ytringer kan undergraves gjennom mistanke alene. Ansvar kan skyves til side ved å så tvil om avsenderens integritet.
Dette er det som ofte kalles løgnens tilbakeslag. Vi slutter ikke bare å stole på det som er feil. Vi slutter også å stole på det som er sant.
Markeder tåler risiko. Demokratier tåler uenighet.
Men ingen av dem tåler vedvarende mistillit.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Avsenderen er viktigere enn verktøyet
Midt i denne debatten tilfører Aksel Braanen Sterri et avgjørende perspektiv. I sin artikkel i Aftenposten skriver han at det i offentligheten er likegyldig om man får skrivehjelp av et menneske eller et system, så lenge det finnes en tydelig avsender som står ansvarlig for innholdet.
Dette poenget er helt sentralt. Offentligheten er ingen eksamen. Det avgjørende er ikke hvem som har skrevet teksten, men hvem som kan stå inne for den, forsvare den og bære konsekvensene av den.
Dette er heller ikke nytt. Som PR- og kommunikasjonsrådgiver siden 2011 har jeg skrevet et stort antall kronikker og kommentarer på vegne av virksomheter og ledere. Det har vært en etablert praksis lenge før kunstig intelligens kom på banen. Forskjellen var at assistenten da var et menneske.
Siden 2023 har jeg hatt en annen type assistent. En stor språkmodell. Prinsippet er likevel det samme. Det er jeg som definerer problemstillingen, rammene, avsenderen og publikum. Jeg skriver, redigerer, kvalitetssikrer og står ansvarlig for innholdet.
Om hjelpen jeg får kommer fra et menneske eller en stor språkmodell, endrer ikke det ansvaret.
Det avgjørende spørsmålet er ikke hvem som har skrevet utkastet eller teksten.
Det er hvem som står inne for den.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Når offentligheten mister retning
Når vurderingen av sannhet glir fra innhold til mistanke, undergraves selve grunnlaget for offentlig samtale. Når algoritmer belønner affekt fremfor etterrettelighet, forsterkes dette ytterligere. Og når presis tenkning blir mistenkelig, risikerer vi å gjøre offentligheten fattigere, ikke klokere.
Dette må ikke leses som et argument mot kunstig intelligens. For det er det ikke. Det er et argument for ansvar.
Politikere må forstå at teknologiutvikling også er samfunnsutvikling. Medier må forsvare prinsippet om ansvarlig avsender og etterprøvbarhet. Virksomheter må forstå at tillit er langsiktig kapital, ikke kortsiktig gevinst. Og vi som enkeltmennesker må tåle kompleksitet, uenighet og friksjon uten å ty til mistanke som snarvei.
Et valg som fortsatt finnes
Når alt kan være kunstig, kan alt avvises. Når alt kan avvises, diskuterer vi ikke lenger argumenter, dokumentasjon eller ansvar. Vi diskuterer sannsynlighet, magefølelse og stil.
Det er et markant skifte. Og det er et skifte vi bør ta på største alvor.
For i det øyeblikket mistanke erstatter etterprøvbarhet, og affekt erstatter argumentasjon, er det ikke bare sannheten som taper. Det gjør vi alle. Og det står vi i fare for å gjøre om Aftenpostens praksis blir standarden til de redaktørstyrte mediene.
Bilde: Midjourney
