En kommunikasjonsdirektør skrev nylig i Aftenposten at han savner skrivefeil på LinkedIn fordi perfekte tekster nå virker mistenkelige. Det er en oppsiktsvekkende observasjon fra en som lever av kommunikasjonsfaget, og den peker på en dreining som bekymrer meg. For når vi begynner å vurdere tekster ut fra hvordan de er produsert i stedet for hva de faktisk sier, undergraver vi selve grunnlaget for offentlig samtale.
Tobias Grimstad i Forte Digital skriver altså i et innlegg i Aftenposten at han savner skrivefeil på LinkedIn, og at perfekte tekster virker mistenkelige fordi de kan være skrevet av kunstig intelligens. Som kommunikasjonsrådgiver gjennom mange år har jeg aldri rådet en eneste kunde til å legge inn skrivefeil for å fremstå mer troverdig, fordi kommunikasjonsfaget tradisjonelt har hatt et ganske enkelt ideal om å skrive presist, klart og grammatisk korrekt. Likevel er det nettopp dit vi nå ser ut til å bevege oss.
På bare tre år har generativ kunstig intelligens blitt i stand til å produsere tekster med imponerende presisjon, struktur og flyt, og svært mange bruker slike verktøy i dag, inkludert meg selv, til idéutvikling, research, korrektur, struktur eller oversettelse. Reaksjonen min handler likevel om noe mer alvorlig enn poenget om hvem som savnet skrivefeil, for savnet til Tobias tyder på at vi er i ferd med å flytte oppmerksomheten fra hva som blir sagt til hvordan teksten kan ha blitt til.
Fra argumentkritikk til produksjonsmistanke
Så lenge jeg kan huske offentlig debatt vært basert på argumentkritikk, der man vurderer resonnementet, kildene og logikken. En tekst kan være god eller dårlig, men den vurderes på bakgrunn av innholdet. Med kunstig intelligens ser vi nå starten på noe nytt, der mistanken om hvordan en tekst kan ha blitt skrevet brukes til å avskrive den, helt uavhengig av hva den faktisk sier.
Er en tekst for presis, for strukturert eller for godt formulert, blir den nå møtt med påstanden om at den helt sikkert er skrevet av ChatGPT, og dermed blir innholdet og argumentene mindre interessante. Ironien er slående, fordi det som tidligere ble sett på som tegn på godt håndverk, nå tolkes som tegn på at et menneske ikke står bak. Skal vi virkelig akseptere at forfattere, journalister og politikere bevisst skriver litt dårligere for å fremstå mer menneskelige, og at musikere legger inn falske toner for å unngå mistanke om at musikken er produsert med hjelp fra algoritmer? I så fall er vi havnet i den paradoksale situasjonen at vi har begynt å romantisere skrivefeilene.
Mistanken er ofte feil
Forskningen gir heller ikke støtte til at vi mennesker er spesielt gode til å avsløre AI-tekster. Da New York Times nylig kjørte en quiz, svarte flertallet av leserne at de foretrakk AI-tekstene, og det skyldtes at de trodde tekstene var skrevet av mennesker. Mistanken er med andre ord både utbredt og bommer like ofte som den treffer.
Dette skjer samtidig som det offentlige ordskiftet allerede er presset fra alle kanter, gjennom hatprat, sjikane, polarisering, falske nyheter, propaganda og deepfakes som har gjort det vanskeligere å navigere i informasjon. Kunstig intelligens forsterker mange av disse utfordringene, men løsningen kan ikke være at vi slutter å diskutere argumenter. Hvis mistanken om AI blir en snarvei til å avvise et resonnement, risikerer vi at sannhet ikke lenger trenger å motbevises, fordi det holder at den kan betviles. I en slik offentlighet er det ikke nødvendigvis den mest overbevisende teksten som vinner frem, men den som klarer å unngå å bli mistenkeliggjort.
Hold fast ved argumentet
Da må vi holde fast ved et enkelt prinsipp: argumentene må fremdeles vurderes på egne premisser, uavhengig av hvilke verktøy som har vært brukt for å formulere dem. Teknologien endrer verktøyene våre, men prinsippene for hvordan vi vurderer innhold må vi forsvare like nidkjært som vi alltid har gjort. Klarer vi det, kan kunstig intelligens faktisk heve kvaliteten på offentlig debatt, og da slipper vi den absurde øvelsen med å lete etter skrivefeil for å avgjøre om noe er verdt å lese.
