HansPetter.info

snuttifisering

Snuttifiseringen viser at algoritmene har fått altfor stor plass i redaksjonsmøtet

4. november 2026 av Hans-Petter Nygard-Hansen

Høstens debatt om snuttifiseringen av NRK har gitt et treffende norsk ord til det jeg lenge har omtalt som TikTokifisering av journalistikken. Debatten om NRK Debatten og snuttifiseringen av sendingene handler om hvem som i praksis bestemmer hva journalistikken skal være, og det i en tid der veien til publikum eies av noen få globale plattformer som lever av våre (negative) reaksjoner.

Et nytt ord for en utvikling som har pågått lenge

Den siste runden startet 30. september. Da skrev Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen at snuttifiseringen av NRKs nyhetsdekning har skutt kraftig fart med Steinar Suvatne som programleder i Debatten. Han beskrev en form for dobbel snutteføring, der det som virker merkelig i direktesendingen ofte gir åpenbar mening når det sirkulerer som klipp i sosiale medier timer senere. Til TV 2 sa han at programmet foreløpig bærer mer preg av show og spetakkel enn av meningsfull debatt, og at NRK ser ut til å måle suksess nesten bare i rekkevidde. Det ligner i stor grad på min egen kritikk av forrige stortingsvalg, som jeg omtalte som uverdig, og hvor TikTok-øyeblikk var viktigere enn politikk.

Siden har debatten rullet. Rådgiver og forfatter Svein Tore Bergestuen skrev i Aftenposten 15. oktober at NRK bør ha større ambisjoner for Debatten. Han skilte mellom å klippe en god kortversjon av en debatt og å bygge hele debatten baklengs fra snutten man håper skal gå viralt. Manifest-redaktør Magnus Marsdal gikk 19. oktober gjennom de 12 første sendingene og fant at Document hadde vært representert tre ganger, mens Klassekampen, Dagsavisen og Manifest ikke hadde vært med én eneste gang. Hans påstand er at snuttifiseringen har en politisk slagside, fordi kulturkrigstemaer egner seg best for korte klipp og sterke følelser. Ken Andre Ottesen, kjent som BA-desken, ba i Dagbladet NRK om å la være å gjøre alvorlige temaer til underholdning.

NRKs redaktør for Debatt og forklaring, Sofie Gran Aspunvik, svarte i Medier24 22. oktober. Hun avviser at programmet bygges for å gå viralt, hevder at tema og gjester velges etter redaksjonelt skjønn, og bestrider at klippet er NRKs mest verdifulle valuta. Kjetil Lismoen trakk i Rushprint 30. oktober linjene videre til dokumentar og drama, som han mener også preges av jakten på unge seere og innhold som lar seg klippe opp. Dagen etter viet VGs mediepodkast Mediebobler store deler av sendingen til spørsmålet om snuttifiseringen ødelegger norske medier, med Ellefsen og Aspunvik i studio. I samme episode tok de opp hvorfor norske medier nå saksøker Meta. Den koblingen er mer treffende enn den kanskje var ment å være, og jeg kommer tilbake til den.

I lengre tid har jeg skrevet om denne negative trenden og utviklingen. Og konsekvensene av det. I artikkelen Fire av ti nordmenn unngår nyheter og i rapporten Fra opplysning til affektproduksjon kalte jeg utviklingen TikTokifisering. Ellefsens ord er bedre norsk enn mitt. Likevel mener jeg det er verdt å holde fast ved forskjellen mellom de to, fordi det forklarer hva debatten egentlig dreier seg om.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Snutten er formen, TikTokifiseringen er logikken

Snuttifisering beskriver det vi ser: at debatter, intervjuer og nyhetssaker kuttes opp i korte videoklipp i høydeformat. Korte klipp kan i seg selv være nyttige, for eksempel som en inngang til en lengre sak på NRKs egne flater. NRK begrunner likevel klippene på TikTok med at allmennkringkasteren må være der publikum er. Det argumentet har jeg aldri kjøpt, og jeg kommer tilbake til hvorfor.

TikTokifisering beskriver noe som skjer tidligere i prosessen. Den handler om at plattformenes distribusjonslogikk begynner å påvirke valg av tema, gjester, vinkling og dramaturgi før noe som helst er sendt. I rapporten min skrev jeg at problemet oppstår i det øyeblikket muligheten for viral spredning begynner å styre journalistikken allerede før den publiseres. Det er det samme Bergestuen beskriver som å bygge debatten baklengs fra snutten.

Skillet er viktig fordi det flytter debatten fra smak til styring. Aspunvik sier at NRK ikke bygger Debatten baklengs, og jeg har ingen grunn til å tvile på at hun mener det. Utfordringen er at slike insentiver sjelden virker gjennom bevisste beslutninger. De virker gjennom hundrevis av små valg i redaksjonsmøter der alle vet hvilke klipp som gikk best forrige uke, og der rekkevidde er blant målene ledelsen rapporterer på. Ingen trenger å bestemme seg for å lage TV for algoritmen når algoritmen gir tilbakemelding hvert eneste sekund.

Utenfra er det derfor nesten umulig å bevise hvem som har rett. NRK sitter imidlertid på dataene som kunne avgjort saken: hvor mange klipp som lages fra hver sending, hvilke som velges ut, hvor stor del av rekkevidden som kommer fra sosiale medier, og hvordan dette brukes når programmet evalueres. Så lenge disse tallene ikke deles, blir debatten om Debatten en debatt basert på inntrykk og følelser. I disse datadrevne tider er det ingen grunn til noen av dem. Hvis noen av de norske mediene skulle vært 100 prosent transparente, er det statskanalen. Her bør fullt innsyn inkludere all datahistorikk. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Hva tallene og forskningen viser

Tallene fra Nyhetsbruk 2026, den norske delen av Reuters Institute Digital News Report utgitt av Universitetet i Bergen, viser hvorfor fristelsen er så stor. Hele 31 prosent av nordmenn under 35 år bruker TikTok til nyheter hver uke, mot 6 prosent av dem over 35. For 26 prosent av de unge er sosiale medier nå hovedkilden til nyheter, og 39 prosent av befolkningen unngår nyheter ofte eller av og til.

De samme tallene viser hvorfor fristelsen er farlig. Bare 16 prosent stoler på nyheter de møter i sosiale medier, mens 82 prosent har tillit til NRKs nyheter. TV 2 og lokalavisene ligger på 78 prosent. NRK når dessuten fortsatt 62 prosent av dem under 35 hver uke. Allmennkringkasteren har med andre ord en tillitskapital ingen plattform kan kjøpe, og den er bygget på egenskaper som algoritmene i liten grad belønner: grundighet, balanse og tid. Derfor er det nok heller ikke tilfeldig at NRK kun deler snutter de vet vil skape affekt. 

Forskningen på hva som sprer seg i sosiale medier peker tydelig i én retning. En studie i PNAS fra 2017 fant at hvert moralsk ladet følelsesord i et innlegg økte spredningen med rundt 20 prosent. En annen PNAS-studie fra 2021 analyserte rundt 2,7 millioner innlegg og fant at hvert ord om den politiske motparten økte sjansen for at innlegget ble delt med 67 prosent. Det er dette Marsdal sikter til når han snakker om affektiv polarisering, og mekanismen virker uavhengig av hvilken side av den politiske aksen et klipp kommer fra.

Neil Postman advarte allerede i 1985, i boken Amusing Ourselves to Death, mot at fjernsynet gjorde all offentlig samtale til underholdning. Forskjellen i dag er at underholdningslogikken er snuttifisert og delt på plattformer mediekanalene har null kontroll over. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Hva som skjer hvis ingen gjør noe

Den første konsekvensen er at NRK bruker tillitskapitalen sin for å skaffe seg rekkevidde på andres plattformer. Det kan se lurt ut i en kvartalsrapport. Over ti år kan det bli dyrt, fordi tillit, som vi vet, bygges langsomt opp og rives fort ned. Og tilliten til norske medier – selv om den er høy i dag – er på en fallende trend. Takket være medienes overgang fra opplysning til affektproduksjon, og herunder snuttifiseringen av nyhetene. 

Den andre konsekvensen er at dagsordenen forskyves. Når temaene som fungerer best som klipp er de som utløser sterkest følelser, får debatter om identitet, innvandring og kjønn et fortrinn foran strømpriser, statsbudsjett og skole, selv om de siste ofte betyr mer for folks hverdag. Aspunvik viser til at høstens sendinger også har handlet om strømpriser, renter, lederlønninger og kunstig intelligens, og jeg skal erkjenne at det er et viktig motargument. Samtidig er det et problem for demokratiet, dersom snutte-potensialet får avgjøre hva som blir viktig å formidle.

Den tredje konsekvensen ser vi allerede i kommentarfeltene. Et klipp som er revet ut av en 39 minutter lang sending, havner hos mennesker som aldri har sett helheten, og blir råstoff for nye runder med sinne og forakt. Det var bakgrunnen for at jeg i oktober igjen tok til orde for å stenge kommentarfeltene og skru ned alarmen. Det har jeg for øvrig gjort i over ti år nå.

Den fjerde konsekvensen er at de langsomme formatene svekkes. Lismoen viser hvordan dokumentaren taper terreng fordi den vanskelig lar seg klippe opp. Det er nettopp formatene som krever tålmodighet, som gir oss den dypeste forståelsen av samfunnet vi lever i. Derfor bør ikke mediene ledes inn i TikTok-fristelse av snuttifisering. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Pengene går til plattformene

Så er det økonomien, og her blir koblingen i Mediebobler-episoden avslørende. Samme uke som norske medier tok Meta til retten over svindelannonser, og samtidig protesterer mot nye vilkår som kan gi selskapet rett til å hente redaksjonelt innhold, produserer de samme mediene innhold skreddersydd for algoritmene til Meta og TikTok. Hver gang et klipp gjør det godt der, er det plattformen som eier relasjonen til seeren, dataene om hva hun så og reklameinntektene rundt det. For NRK betyr det at midler bevilget over statsbudsjettet brukes til å gjøre en kinesiskeid plattform mer attraktiv, avhengighetsskapende og skadelig for norske barn og unge.

På lang sikt er den største risikoen at en generasjon lærer at offentlig samtale ser ut som et klipp: to mennesker som avbryter hverandre, en spissformulering og en reaksjon. Det er en dårlig skole i demokrati som i tillegg er vanskelig å avlære.

Løsningen: NRK bør forlate TikTok, og TikTok bør forbys

Jeg har ment at TikTok bør forbys siden 2024, og i august i fjor skrev jeg at NRK bør holde seg unna TikTok. Debatten om snuttifisering har bare gjort det tydeligere hvorfor en allmennkringkaster ikke hører hjemme på plattformen.

Det første argumentet handler om sikkerhet. TikTok eies av ByteDance, som har hovedkontor i Beijing, og kinesisk etterretningslov fra 2017 pålegger organisasjoner å støtte og samarbeide med statens etterretningsarbeid. Det er bakgrunnen for at norske myndigheter fraråder TikTok på tjenestetelefoner. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor fortellingen om at TikTok ikke er et kinesisk selskap er farlig, og den er like farlig i dag.

Det andre argumentet handler om helse. EU-kommisjonen konkluderte 6. februar i år med at TikTok bryter forordningen om digitale tjenester gjennom et avhengighetsskapende design, med uendelig scrolling, auto-avspilling, pushvarsler og et sterkt personalisert anbefalingssystem. Regjeringen bekreftet i oktober at TikTok skal omfattes av den nye aldersgrensen på 16 år for sosiale medier, som etter planen legges frem for Stortinget innen utgangen av året.

Det tredje argumentet handler om sannhet, tillit og demokrati. En plattform der algoritmen til et selskap underlagt et autoritært regime avgjør hva millioner av unge nordmenn ser, er et dårlig fundament for en opplyst offentlighet. Det er det samme poenget jeg har gjort i hele denne artikkelen, bare satt på spissen.

Samlet blir paradokset vanskelig å forsvare. Samme høst som regjeringen vil stenge barn under 16 år ute fra TikTok, og samme år som EU-kommisjonen har funnet designet avhengighetsskapende, bruker altså NRK midler bevilget over statsbudsjettet på å lage innhold til plattformen. Med en tillit på 82 prosent gir NRK samtidig TikTok et kvalitetsstempel ingen reklame- eller omdømmekampanje kunne kjøpt. Vi ville aldri akseptert at en statsfinansiert institusjon brukte pengespill eller alkohol for å nå barn, selv om det var der barna var.

Det NRK bør gjøre, er derfor ganske enkelt:

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Hva vi kan vinne

Hvis NRK tar dette på alvor, kan Norge vise at en allmennkringkaster kan nå unge mennesker uten å gjøre seg avhengig av plattformer som skader dem. Med tillit hos 82 prosent av befolkningen har NRK et sjeldent godt utgangspunkt for å være motvekten i en offentlighet som ellers premierer affekt og konflikt. Det kan bety at unge som oppdager NRK på egne flater, møter en samtale der noen faktisk lytter, i omgivelser der målet er å opplyse dem. Det kan bety lavere nyhetsunnvikelse, fordi nyhetene igjen oppleves som orientering. 

Og det kan bety at snuttifisering om noen år blir husket som navnet på en fase norske medier kom seg gjennom. Det er kanskje noen som husker den forrige fasen, tilbake til 2015, da alle mediene skulle snuttifisere artiklene sine. Inspirasjonen den gang var ikke TikTok, men Buzzfeed, noe som blant annet resulterte i VGs TL:DR og Dagens Næringslivs BisBuzz. 

I min første bok, Tilkoblet og til stede, skrev jeg om hvor krevende det er å være til stede i en hverdag som er bygget for å fange oppmerksomheten vår. Det samme gjelder for institusjonene våre. En allmennkringkaster som våger å si nei til TikTok, og ja til å bygge egne arenaer for unge, vil være verdt hver eneste krone fellesskapet betaler for den.

Den reviderte utgaven av rapporten Fra opplysning til affektproduksjon kan nå lastes ned gratis fra min nettbutikk. Der går jeg dypere inn i hvordan distribusjonssystemene har endret norsk journalistikk siden 2007, og hva redaksjonene kan gjøre for å ta tilbake sin egen logikk.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Kilder

 

Relaterte artikler