Om hundre år skal deltakerne i Farmen kanskje gjenskape livet vårt i 2026. Jeg håper de vil ha vanskelig for å forstå hvorfor vi brukte så mye av hverdagen på å dyrke konflikt og mistillit til hverandre.
Jeg sluttet å se Farmen for noen år siden. Kampen for tilværelsen, mestringsfølelse og gårdsdrift ble i altfor stor grad erstattet med kampen for å ødelegge for hverandre. Ukesoppdragene og arbeidet som måtte gjøres sammen, havnet i skyggen av sabotasje, konflikter og allianser som skulle inngås og brytes.
Kritikken har fulgt programmet i noen år også. I 2023 fortalte deltakeren Kathrine Jakobsen at konfliktene hennes fikk plass, mens omsorgen hun viste andre, ble borte i klippen. TV 2 avviste at deltakerne bevisst ble fremstilt på bestemte måter.
I årets Farmen, som akkurat er over, ble ukesoppdragene delt mellom grupper, storbonden fikk særfordeler, og makten kunne overtas gjennom kupp. TV 2 fremhevet selv hierarkiet og forskjellen mellom dem på toppen og dem på bunnen. For kort tid siden fortalte en av årets deltakere, Aurora Hoff, til Dagbladet at hun følte seg utrygg: «Det var lagt opp til at man skulle havne i klinsj.» TV 2 svarte at kanalen lager rammene og oppgavene, men ikke vet hvordan deltakerne vil håndtere dem. Det er akkurat disse rammene som er problematiske og som jeg mener TV 2 er ansvarlig for.
Jeg synes det er urovekkende og trist å registere hvordan mistillit gjøres til underholdning i et samfunn som er så avhengig av tillit. Norge er tuftet på at vi stort sett stoler på hverandre og på institusjonene våre. Vi bidrar til fellesskapet fordi vi tror andre også vil bidra, og vi kan tape et valg og fortsatt akseptere at de andre skal styre.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Mistilliten som forretningsmodell
Den samme logikken kjenner jeg igjen fra sosiale medier, deskingen til redaktørstyrte medier, og fra politiske debatter, inkludert den nye utgaven av NRK Debatten. Konflikten får hovedrollen. Innsikt og opplysning viker for det jeg har kalt affektproduksjon. Alt blir pakket inn slik at vi skal bli sinte, redde og mistenksomme nok til å reagere.
Et svik egner seg til et klipp på 15 sekunder. Redaktørstyrte medier har tilpasset og optimalisert seg for algoritmenes jakt på reaksjoner i en grad de burde være langt mer bekymret for. For summen gjør noe med oss. Hvis vi stadig får servert mennesker som bedrar hverandre, konspirerer mot hverandre og bruker hverandres sårbarhet for å vinne, frykter jeg at mistanken også blir med oss når vi legger bort skjermen. At vi møter neste menneske med litt mindre åpenhet og får vanskeligere for å tro at noen faktisk vil oss vel.
Et demokrati trenger mennesker som klarer å samarbeide på tvers av uenighet. Det blir vanskeligere hvis vi hele tiden leter etter den skjulte hensikten hos hverandre.
Et døgn i 2026, spilt inn i 2126
Hvordan ville Farmen sett ut om hundre år, dersom deltakerne skulle gjenskape vår tid? Jeg ser for meg en produksjon som har studert 2026 grundig og valgt ut alt som gjorde livet vanskelig. Akkurat det skal forsterkes.
Deltakerne sitter i samme rom, bøyd over hver sin mobil. Ingen snakker sammen ansikt til ansikt. De diskuterer heller hverandre i konstruerte sosiale medier, hvor de lager allianser og deler mistanker. Alle forsøker å finne ut hvem som står bak det siste ryktet. Ingen lager mat. Ingen gidder å gjøre noe som helst uten at de blir belønnet for det med penger eller fordeler. Den som likevel tilbyr seg å hjelpe, blir møtt med mistenksomhet. Hva er det egentlig han vil oppnå? I en ny gruppechat diskuterer de hvordan de skal få ham ut.
En deltaker betror seg til en hun tror hun kan stole på. Hun skriver at hun er ensom, at hun gruer seg til neste dag. Men hun vet ikke om det kommer fra den hun tror hun snakker med. Produksjonen har lagt inn AI-boter som virtuelle deltakere, slik at fortroligheten skal kunne brukes mot henne.
Om natten gråter hun stille og forsøker å skjule det. De andre sover også dårlig. Neste morgen er alle sure, slitne, sinte og mistroiske mot hverandre. Men de fortsetter å følge med på mobilene sine. Ingen vil være den siste som får vite hva de andre planlegger. Produksjonen sørger for nye varsler, nye hemmeligheter, nye tvister og nye grunner til å tvile på hverandre. Den som forsøker å samle gruppen, får et tilbud om en personlig fordel hvis han bryter avtalen. Til slutt svikter noen. Da har produksjonen fått øyeblikket de ventet på. Øyeblikket som kan TikTok-ifiseres for maksimalt affekt i sosiale medier.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Forhåpentligvis eksisterer ikke Farmen i 2126
Jeg synes det er ubehagelig hvor lite fremmed dette tankeeksperimentet føles. Samtidig håper jeg at vi mennesker i 2126 vil reagere helt annerledes. At vi har blitt bedre til å ta vare på hverandre, og forstår hvor lett tilliten mellom mennesker kan ødelegges. Kanskje vil vi undre oss over at mediene kunne advare mot et polarisert samfunn og samtidig tjene penger på å gjøre oss mer mistenksomme. At vi fortsatte å kalle det reality-TV, selv når produksjonen hadde lagt så mye arbeid i å få mennesker til å behandle hverandre dårlig.
Når sant skal sies, håper jeg virkelig ikke Farmen eksisterer i 2126. Jeg håper at både publikum og programskapere har mistet lysten til å bruke tilliten mellom mennesker som innsats i et spill. At reality-serien om 2026 heller blir fortalt som en dokumentar som ser nærmere på hvordan vi lot sosiale medier og algoritmer sette dagsorden, og hvordan redaktørstyrte medier tok den samme logikken inn i nyhetsdekningen, debattene og underholdningen. Hvordan vi visste at tillit var avgjørende for samfunnet vårt, og likevel lot den bli brukt som valuta.
Jeg håper den også kan fortelle om da vi sluttet å affekt i sosiale medier avgjøre hva slags hverdag vi skulle ha.
Det er lov å håpe.
Bilde: ChatGPT
