Norge trenger flere mennesker i arbeid. Samtidig kan kunstig intelligens gjøre det vanskeligere for unge å få sin første jobb. I min nye rapport advarer jeg mot konsekvensene av at vi effektiviserer bort nettopp den erfaringen fremtidens arbeidsliv er avhengig av.
En virksomhet trenger ikke å si opp en eneste medarbeider for å redusere antallet arbeidsplasser. Det holder å slutte å ansette nyutdannede. Med kunstig intelligens kan én erfaren medarbeider utføre oppgaver som tidligere krevde flere juniorer. Produktiviteten øker, kostnadene faller og resultatene forbedres. For virksomheten kan dette være en fornuftig beslutning.
Men hva skjer når stadig flere virksomheter gjør det samme? Hvem skal bli fremtidens erfarne medarbeidere når vi fjerner arbeidsoppgavene og stillingene som tidligere ga unge nødvendig erfaring?
Dette er en av de alvorligste problemstillingene jeg undersøker i min nye rapport, «Generasjonen vi ikke har råd til å sortere bort».
Tre utviklingstrekk som kan forsterke hverandre
Ifølge NAVs bedriftsundersøkelse mangler norske virksomheter anslagsvis 34.000 arbeidstakere i 2026. Samtidig sto 110.000 unge mellom 20 og 29 år utenfor arbeid og høyere utdanning ved utgangen av 2025, selv om antallet var noe lavere enn året før. PISA-resultatene fra 2025 gjør fremtidsbildet mer krevende. Hele 34 prosent av elevene presterte under mestringsnivå 2 i lesing, mens 38 prosent gjorde det samme i matematikk.
Dette er ungdommer som skal inn i et arbeidsliv der kravene til kompetanse, selvstendighet og tilpasningsevne øker. Samtidig får vi stadig flere eldre og et voksende behov for kvalifiserte mennesker, særlig innen helse og omsorg.
Rapporten analyserer hvordan svakere grunnferdigheter, en smalere inngang til arbeidslivet og samfunnets økende behov for arbeidskraft kan forsterke hverandre. Det finnes ingen dokumentert årsakskjede som forbinder alle disse utviklingstrekkene. Likevel mener jeg risikoen ved å behandle dem som isolerte utfordringer er betydelig.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hvem skal betale for effektiviseringen?
Kunstig intelligens gir oss fantastiske muligheter til å jobbe smartere. Forskning viser også at teknologien kan gjøre uerfarne medarbeidere mer produktive og bidra til læring. Men det finnes en vesentlig forskjell mellom å kunne utføre en oppgave ved hjelp av AI og å ha utviklet kompetansen som kreves for å forstå, vurdere og ta ansvar for resultatet.
Erfaring bygges gjennom praksis, feil, samarbeid og konsekvensene av egne beslutninger. Automatiserer vi bort junioroppgavene, må vi samtidig utvikle nye måter å bygge denne erfaringen på. Alternativt får vi et arbeidsliv der virksomhetene sparer penger på kort sikt, mens samfunnet betaler regningen gjennom økt utenforskap, manglende kompetanse, lavere skatteinntekter og større press på velferdsstaten.
Det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt i dag, kan vise seg å være samfunnsøkonomisk kostbart i morgen.
Dette angår både styrerommet og Stortinget
Jeg mener næringslivsledere må begynne å måle mer enn hvor mange arbeidstimer AI sparer. De må også undersøke hvordan teknologien påvirker rekruttering, kompetanseutvikling og virksomhetens langsiktige tilgang på kvalifiserte medarbeidere.
Politikerne må på sin side sørge for at utdanningssystemet, arbeidslivspolitikken og digitaliseringspolitikken trekker i samme retning.
Vi trenger flere betalte læringsløp, reelle innganger til arbeidslivet og virksomheter som investerer i mennesker, også når teknologien gjør det mulig å klare seg med færre ansatte. Og vi må slutte å behandle enhver teknologisk effektivisering som et fremskritt, uavhengig av konsekvensene.
I 2036 kan det være for sent for mange
I rapporten beskriver jeg tre mulige scenarioer for Norge frem mot 2036:
- AI blir brukt til å styrke mennesker og åpne nye muligheter.
- Økt produktivitet går hånd i hånd med større utenforskap.
- Stadig mer av livet organiseres gjennom algoritmisk tilpasning, på bekostning av menneskelig selvbestemmelse.
Dette er mulige utviklingsforløp, ikke prognoser.
Hvilken retning vi beveger oss i, påvirkes av beslutningene vi tar nå. Derfor har jeg gjort den 56 sider lange, kildebaserte rapporten gratis tilgjengelig. Den inneholder forskning, norske tall, scenarioer og konkrete anbefalinger til politikere og virksomhetsledere.
I 2036 vil mange av ungdommene som deltok i PISA-undersøkelsen i fjor, være rundt 27 år gamle. Noen vil ha opparbeidet seg verdifull erfaring. Andre kan ha brukt store deler av sitt unge voksenliv på å forsøke å komme inn i arbeidslivet. Jeg mener vi ikke kan vente til den dagen med å finne ut hvordan vi skulle ha hjulpet dem.
Derfor håper jeg at både politikere og næringslivsledere leser rapporten før de vedtar neste budsjett, neste effektiviseringsprogram eller neste AI-strategi. For dersom vi lykkes med å effektivisere virksomhetene, men samtidig stenger stadig flere unge ute, har vi sviktet både menneskene og samfunnet vi forsøkte å gjøre mer effektivt.
Les og hent «Generasjonen vi ikke har råd til å sortere bort» gratis her.
Bilde: ChatGPT
