Vi har snakket for mye om mulighetene og for lite om konsekvensene. Derfor ender vi igjen og igjen med å be folk skjerpe seg, mens systemene som belønner avhengighet, hat og polarisering får fortsette nesten uforstyrret. Skal vi ta tilbake kontrollen over teknologien, må vi slutte å forveksle optimisme med ansvar.
Vi har sett dette før
De siste ukene har debatten om sosiale medier, aldersgrenser, netthets og kommentarfelt blusset opp igjen. Først handlet det om hvorvidt barn og unge bør få være på sosiale medier. Deretter handlet det om hatet mot AUF leder Gaute Børstad Skjervø etter Debatten på NRK, og Ken André Ottesens sterke oppfordring om at flere må si ifra.
Jeg forstår godt at Ottesen reagerer. Kommentarene som er gjengitt i Aftenposten og omtalt av NRK, er groteske. De handler om henrettelse, 22. juli fornektelse, pedofilanklager og ren dehumanisering. Det er vanskelig å lese uten å bli sint. Det er enda vanskeligere å forstå at unge politikere skal måtte leve med dette som en slags inngangsbillett til samfunnsdebatten.
Samtidig kjenner jeg på en stadig sterkere uro når løsningen nok en gang blir formulert som en moralsk appell til enkeltmennesket: Folk må si ifra. Folk må være modigere. Folk må ta kampen i kommentarfeltene. Folk må stå opp mot trollene.
Det høres riktig ut. Det føles riktig. Det er også lett å heie på. Problemet er at det legger ansvaret på de samme menneskene som allerede betaler prisen for teknologien vi har latt vokse frem.
Den samme feilen gjentar seg
I 2014 startet jeg initiativet RauseMenn. Tanken var enkel. Vi skulle bidra til et sunnere debattklima, gå foran som gode eksempler og vise at det gikk an å være saklig, raus og tydelig samtidig. Det tok kort tid før initiativet ble trolla i hjel. Allerede da skrev jeg at det ikke gikk an å ha en konstruktiv diskusjon om netthets og sjikane på nett, fordi den ble ødelagt av de samme kreftene den forsøkte å bekjempe.
Samme år skrev jeg at kommentarfeltene burde legges ned. Bakgrunnen var ikke et ønske om mindre ytringsfrihet, men en erkjennelse av at kommentarfeltene hadde blitt arenaer der voksne mennesker lærte barn og unge at mobbing, hatprat og sjikane var en naturlig del av offentlig samtale.
I 2018 skrev jeg at det ikke er noen vits å diskutere på Facebook. Det var ikke fordi jeg mente at uenighet var verdiløst, eller at man aldri skal ta til motmæle. Poenget var at selve formatet forsterker misforståelser, konflikt og polarisering, samtidig som svært få faktisk endrer mening gjennom slike diskusjoner. Diskuterte det også på TV 2 God Morgen Norge, hvor jeg endte opp med å bli drapstruet i etterkant.
Abonner på YouTube-kanalen min nå
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Pew Research Center fant samme år at bare 14 prosent av amerikanske voksne hadde endret syn på et politisk eller sosialt spørsmål etter noe de hadde sett i sosiale medier.
I januar i år skrev jeg at kommentarfeltet ikke lenger styrker demokratiet, men svekker det. Ikke fordi folk er mer uenige enn før, men fordi rommet for uenighet blir dårligere. Kommentarfeltet er et designet miljø, bygget for engasjement. Sinne, frykt og forakt sprer seg raskere enn nyanser, tvil og forbehold.
Denne utviklingen har ikke kommet overraskende. Vi har sett den komme i mer enn ti år.
Teknologien ble solgt inn som mer demokrati
Det er lett å glemme hvor optimistiske vi var i starten. Sosiale medier skulle gi flere en stemme. Kommentarfeltet skulle demokratisere offentligheten. Plattformene skulle koble mennesker sammen, spre kunnskap, bygge fellesskap og utfordre gamle maktstrukturer.
Mye av dette skjedde også. Det ville være historieløst å hevde noe annet. Sosiale medier har gitt enkeltmennesker, organisasjoner, aktivister, gründere, journalister og marginaliserte grupper muligheter de aldri hadde før. Jeg har selv brukt disse plattformene aktivt i mange år, både til å bygge mitt eget publikum og til å delta i samfunnsdebatten.
Men optimismen gjorde oss dårlig forberedt på konsekvensene.
Vi undervurderte avhengighetsdesignet. Vi undervurderte hvordan algoritmer ville belønne konflikt. Vi undervurderte hvordan anonymitet, distanse og fravær av kroppsspråk ville gjøre det lettere å dehumanisere andre. Vi undervurderte hvor fort moderate stemmer ville trekke seg unna når kostnaden ved å delta ble for høy.
I boken min Tilkoblet og til stede skriver jeg om behovet for å ta tilbake kontrollen over teknologien, slik at den beriker livene våre fremfor å frarøve oss tid, ro, nærvær og relasjoner. Det handler ikke bare om skjermtid. Det handler om hvem vi blir når oppmerksomheten vår stadig trekkes inn i systemer som er optimalisert for reaksjon fremfor refleksjon.
For et par år siden skrev jeg også at jeg tviler på at noen på dødsleiet vil angre på at de ikke brukte mer tid på sosiale medier. Det er satt litt på spissen, men poenget blir stadig mer alvorlig. Vi bruker enorme mengder tid og emosjonell energi på digitale rom som ofte gjør oss sintere, mer slitne og mer alene.
Naiv optimisme er ikke beredskap
Norge har i mange år hatt en teknologidebatt preget av mulighetsspråk. Vi skal være nysgjerrige, fremoverlente, offensive og endringsvillige. Fremtiden blir ofte fremstilt som fantastisk, så lenge vi bare våger å omfavne den.
Jeg har stor sans for nysgjerrighet. Jeg har jobbet med teknologi hele mitt voksne liv, og jeg mener fortsatt at teknologi kan være en enorm kraft for forbedring. Likevel har jeg blitt stadig mer skeptisk til den naive teknologioptimismen som later som om negative konsekvenser bare er midlertidige bivirkninger på veien mot noe bedre.
Metaverset skulle bli den neste store sosiale infrastrukturen. NFT er skulle revolusjonere eierskap og kreativitet. VR-briller skulle forandre alt fra møter til undervisning. Sosiale medier skulle styrke demokratiet. Kunstig intelligens skal nå gjøre oss mer produktive, mer kreative og mer frigjorte.
Noe av dette kan fortsatt skje. Mye av det vil også skje i enkelte bransjer og sammenhenger. Men historien viser at teknologien sjelden fordeler gevinstene rettferdig av seg selv. Den beskytter ikke automatisk barn. Den ivaretar ikke mental helse uten regulering. Den styrker ikke demokratiet uten institusjoner som holder igjen. Den skaper ikke tillit hvis forretningsmodellen belønner mistillit.
I Mennesket vs Maskinen skriver jeg om behovet for å møte teknologien med både mot og klokskap. Vi må planlegge for det beste, og samtidig forberede oss på det verste, før maskinene og systemene rundt dem tar flere av beslutningene for oss.
Det er ikke pessimisme. Det er beredskap.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi gjør systemfeil om til personlige plikter
Det mest påfallende med teknologidebatten er hvor ofte strukturelle problemer gjøres om til individuelle oppgaver.
Barn blir avhengige av TikTok, og vi sier at foreldrene må følge bedre med. Unge sliter med kroppspress, og vi sier at de må logge av. Arbeidslivet blir mer stressende, og vi sier at folk må lære seg selvledelse. Desinformasjon sprer seg, og vi sier at brukerne må bli mer kildekritiske. Kommentarfeltene fylles av hat, og vi sier at folk må si ifra.
Alt dette kan være riktig på individnivå. Foreldre har ansvar. Brukere har ansvar. Vi må lære barna våre digital dømmekraft. Vi må bli mer bevisste på hvordan vi bruker teknologien.
Likevel blir det utilstrekkelig når systemene fortsetter som før.
Hvis plattformene tjener penger på at vi blir værende lenger, reagerer sterkere og krangler mer, kan ikke hovedløsningen være at vanlige mennesker skal bruke enda mer tid der inne for å rydde opp. Da gjør vi brukerne til ulønnede renholdsarbeidere i en industri som tjener penger på forsøplingen.
Det avgjørende skillet går mellom å si ifra og å mate maskinen. Jeg mener vi skal si tydelig ifra mot hat, trusler og dehumanisering. Vi skal støtte dem som rammes. Vi skal anmelde trusler. Vi skal skrive, snakke, diskutere og stille krav. Men vi må gjøre det i formater som faktisk bygger offentlighet, ikke i kommentarfelt som er designet for å gjøre oss mer slitne, sinte og polariserte.
Ansvaret må flyttes oppover
Digitaliseringsminister Karianne Tung peker i en NRK-artikkel på at teknologigigantene har skygget banen for lenge, og viser til innføringen av Digital Services Act i Norge. Det er et viktig skritt. DSA skal blant annet gjøre det lettere å ansvarliggjøre plattformer, kreve bedre håndtering av ulovlig innhold og gi brukerne tydeligere kontaktpunkter.
Men regulering alene er ikke nok. Redaktører og profiler som åpner kommentarfelt, må ta ansvar for det de inviterer til. Hvis et kommentarfelt ikke kan modereres forsvarlig, bør det stenges. Politi og påtalemyndighet må prioritere alvorlige trusler. Skoler må lære barn og unge mer enn nettvett i snever forstand. Vi trenger digital dannelse, ikke bare digitale ferdigheter.
Jeg skrev nylig at vi er i ferd med å sette opp gjerder rundt barna gjennom aldersgrenser, men at vi fortsatt mangler hagen de skal vokse opp i. En 16 årsgrense kan være riktig og nødvendig, men den løser ikke det grunnleggende problemet alene. Barn og unge trenger alternativer. De trenger fellesskap, friksjon, natur, samtaler, mestring og voksne som selv klarer å legge bort telefonen.
Det samme gjelder demokratiet. Vi kan ikke bare fjerne det verste og tro at resten ordner seg. Vi må bygge bedre arenaer for uenighet. Flere redigerte debatter. Flere samtaler ansikt til ansikt. Flere langsomme formater. Flere rom der mennesker faktisk må forholde seg til hverandre som mennesker.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fremtiden kan fortsatt bli bedre
Jeg tror fortsatt på teknologi. Jeg tror fortsatt på fremskritt. Jeg tror fortsatt at kunstig intelligens, helseteknologi, digitale tjenester og nye former for kommunikasjon kan gjøre samfunnet bedre.
Men fremtiden blir ikke bedre fordi vi sier at den blir fantastisk. Den blir bedre hvis vi styrer teknologien klokere enn vi har gjort til nå.
Det krever at vi våger å stille mer ubehagelige spørsmål før teknologien er blitt infrastruktur. Det krever at vi vurderer skadevirkningene tidligere. Det krever at vi slutter å omtale kritiske stemmer som bakstreverske, når de i realiteten ofte peker på risikoer vi senere ender opp med å måtte håndtere som kriser.
Kommentarfeltet er ikke bare en debatt om folkeskikk. Det er et lærestykke i hva som skjer når vi lar teknologiske systemer vokse frem med optimistiske løfter, svake reguleringer og for stor tro på at mennesker skal klare å korrigere konsekvensene alene.
Vi trenger fortsatt mennesker som sier ifra. Men enda mer trenger vi politikere, redaktører, plattformer, skoler, arbeidsgivere og voksne som bygger rammer som gjør det lettere å være menneske, også digitalt.
For hvis vi bare planlegger for det beste, blir vi stående maktesløse når det verste skjer. Og det verste har allerede skjedd i mange kommentarfelt. Nå må vi bruke erfaringene til å bygge noe bedre.
Bilde: ChatGPT og Midjourney
