Stopp verden, Hans-Petter vil av

Vi tror vi sitter foran i bussen, men sannheten er at vi for lengst har sovnet bak, mens algoritmene kjører ufortrødent fremover med profitt i blikket.

For kort tid siden mottok jeg en e-post fra en leser. Tittelen i e-posten var “Stopp verden, Hans-Petter vil av”. Avsenderen mente jeg var blitt for negativ. For kritisk. For mye motkraft og for lite optimisme.

Det er en ærlig og viktig tilbakemelding. Men den peker også på en økende trend i dagens digitale hverdag: Vi lar oss krenke av det minste, vi tåler stadig mindre kritikk, og vi forveksler ubehag og kritiske meninger med negativitet.

Jeg vil ikke stoppe verden.

Jeg vil ikke av. 

Jeg vil bare sitte foran i bussen, med blikket fremover og begge hender på rattet.

Utfordringen er at stadig flere av oss sitter langt bak, med lukkede øyne, og lar algoritmene kjøre bussen for oss, uten at vi vet hvor den vil ta oss.

Vi er i ferd med å miste evnen til å tenke

Tenk litt over at vi aldri før har vi hatt mer informasjon tilgjengelig. Samtidig har vi aldri før hatt færre egne tanker. I en tid der alt må gå raskt, der reaksjon trumfer refleksjon, har vi gradvis mistet evnen til kritisk tenkning. 

Vi kommenterer før vi leser. 

Vi deler før vi forstår. 

Vi føler før vi tenker. 

Vi har skapt – eller rettere sagt – teknologien har skapt et samfunn som belønner det emosjonelle fremfor det rasjonelle.

Algoritmer, medier og politikere har forstått noe vi helst ikke vil innrømme. At vi som mennesker er ikke først og fremst rasjonelle. Vi er emosjonelle vesener som liker å føle oss bekreftet.

Resultatet er et samfunn der sannhet ikke lenger må bevises, bare føles.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Følelsessamfunnet – når alt handler om hvordan vi føler

På tampen av 2024 skrev jeg om “Følelsessamfunnet”. Om hvordan ordet “føle” har overtatt språket vårt. Det er ikke nødvendigvis galt. Følelser er menneskelige, viktige og empatiske. Men når følelsene får dominere måten vi forstår virkeligheten på, mister vi evnen til å vurdere, analysere og forstå.

I dag styres vi av algoritmer som belønner følelsene våre, spesielt de sterke.

Sinne. 

Frykt. 

Forargelse.

De trigger engasjement. Og engasjement er valuta.

Fakta derimot, krever tid. 

Tålmodighet.

Nysgjerrighet.

Og det er tid vi ikke lenger tar oss.

Vi sveiper. 

Vi scroller. 

Vi føler.

Og vi kaller det innsikt. Eller, vi tror det er innsikt. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Teknologisjåvinisme og «the comfortably numb generation»

Vi lever i en tid preget av teknologisjåvinisme. En tilnærmet blind tro på at teknologi alltid representerer fremskritt. Det er en farlig illusjon. For mye av teknologien er ikke bygget for å styrke vår evne til å tenke, men for å svekke den.

Den skal gjøre alt enklere. 

Den skal tenke for oss.

Og mens vi lar den gjøre nettopp det, blir vi, som Pink Floyd advarte om i sin legendariske låt fra 70-tallet, “comfortably numb”.

Vi har ikke bare satt oss bak i bussen.

Vi har lagt oss til å sove.

Da jeg skrev mitt teknologimanifest, tidligere i år, var det nettopp for å si at Vi må kontrollere teknologien, fremfor å bli kontrollert av den. Teknologimanifestet mitt er et forsvar for menneskelig autonomi. For retten til å tenke selv i en tid hvor alt rundt oss prøver å gjøre jobben for oss. 

Og det er også kjernen i min kommende bok, “Mennesket vs Maskinen”, om hvordan vi bevarer frihet, mening og sannhet i en verden som stadig mer blir styrt av følelser, data og designede virkeligheter. Det er ingen liten kamp.

Men det er en kamp vi må ta. Ikke fordi vi frykter teknologien, men fordi vi frykter å miste oss selv i den.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Fra å føle til å forstå

I artikkelen “Følelsessamfunnet” skrev jeg at 2025 burde bli året da vi lærer oss å tenke mer og føle litt mindre. Det står jeg fortsatt fast ved.

Det betyr ikke at vi skal undertrykke følelser, men at vi må balansere dem, slik at de ikke tar hele styringen.

Vi må våge å si:

Jeg tenker,
minst like ofte som vi sier:
Jeg føler.

Sammen foran i bussen

Jeg er på ingen måte negativ til teknologi. Jeg er bare ikke villig til å overlate rattet til noen andre. Verken til Silicon Valley, til algoritmer, eller til følelsesstyrte markedsmekanismer. 

Teknologiens løfter er reelle. Men konsekvensene er det også. Og hvis vi fortsetter å føle mer enn vi tenker, ender vi som passasjerer på en buss uten sjåfør, “komfortabelt nummen”, uten å vite hvor vi skal.

Så nei, jeg vil ikke av.

Jeg vil bare sitte foran.

Og jeg håper du vil sette deg der sammen med meg.