Jeg «ansatte» Claude som mitt digitalbyrå. Det første den avslørte, var Google
For drøyt to år siden skrev jeg at internett var i ferd med å dø, men at vi fortsatt hadde makten til å endre kursen. Etter en samtale på NRK P2 EKKO, torsdag 12. november, som handlet om falsk popularitet, kunstig intelligens og tillit, er jeg blitt enda mer bekymret. Særlig fordi vi har skapt en digital offentlighet som belønner sinne og konflikt, samtidig som det blir stadig enklere å manipulere hva vi tror andre mennesker mener.
Fredag den 13. er kanskje en passende dag å skrive om et internett fullt av digitale spøkelser. I går gjestet jeg NRK P2 EKKO sammen med Tarje Gaustad, førsteamanuensis i markedsføring ved Handelshøyskolen BI. Vi diskuterte falske fankontoer, kunstig popularitet og hvordan vi påvirkes av det andre mennesker tilsynelatende liker og mener.
Utgangspunktet var blant annet rockebandet Geese og en markedsføringsstrategi som skulle skape inntrykk av større popularitet.
Samtalen beveget seg derimot raskt over til noe langt mer alvorlig, nemlig hva som skjer med tilliten til hverandre når oppslutning, begeistring og meninger kan fabrikeres. Her benyttet jeg anledningen til å utfordre NRKs egen praksis med å klippe opp Debatten i korte, følelsesladde snutter til sosiale medier.
Hør hele samtalen fra NRK P2 EKKO her:
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Et internett fullt av maskiner
I juli 2024 publiserte jeg artikkelen «Internett er død og vi er digitale slaver». I artikkelen tok jeg utgangspunkt i Dead Internet Theory, en konspirasjonsteori om at store deler av internett var overtatt av roboter, falske profiler og kunstig innhold. Selv om den opprinnelige konspirasjonsteorien er ikke dokumentert, er utviklingen den advarte mot, er høyst reell.
Ifølge sikkerhetsselskapet Imperva var over 53 prosent av den målte webtrafikken i 2025 automatisert. Det betyr ikke at halvparten av menneskene på internett er falske. Mye av trafikken kommer fra nyttige roboter som utfører legitime oppgaver.
Problemet oppstår når maskinene utgir seg for å være mennesker. Med generativ kunstig intelligens kan én aktør produsere tusenvis av troverdige profiler, bilder og kommentarer. Språket kan tilpasses norske dialekter, og profilene kan delta i samtaler uten at vi nødvendigvis klarer å avsløre dem.
Det gjør det langt enklere og billigere å skape inntrykk av at tusenvis av mennesker støtter en bestemt mening. Og det er her utviklingen blir virkelig problematisk.
Falsk popularitet kan skape ekte oppslutning
Under EKKO-sendingen forklarte Tarje Gaustad hvordan vi bruker andre menneskers valg som veivisere for våre egne. Hvis én restaurant er full og restauranten på den andre siden av gaten nesten er tom, antar mange at den fulle restauranten er det beste valget.
På internett gjør vi det samme med likerklikk, kommentarer, delinger og visninger. Her viste Gaustad til forskning på musikkvalg der manipulering av popularitetsrangeringer påvirket hvilke sanger folk valgte å høre på.
Det interessante er at falsk popularitet kan skape ekte popularitet. En kunstig bølge av engasjement kan få virkelige mennesker til å interessere seg for noe de ellers ville oversett. Deretter kan algoritmene forsterke utviklingen ytterligere.
Dette kan brukes til å selge musikk, produkter og tjenester. Men de samme mekanismene kan også brukes til å påvirke politiske holdninger. Vi kan begynne å oppfatte et ytterliggående standpunkt som langt mer utbredt enn det faktisk er. Det påvirker hva vi tror andre mener, hvilke saker vi engasjerer oss i, og kanskje også hva vi selv tør å si.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
NRK og snuttifiseringen av samfunnsdebatten
I EKKO-sendingen kritiserte jeg NRKs praksis med å klippe opp Debatten i korte, følelsesladde snutter til sosiale medier. NRK driver selvsagt ikke med botfabrikker. Men også redaktørstyrte medier har begynt å tilpasse seg plattformenes oppmerksomhetsøkonomi.
En hissig replikk eller en provokasjon fungerer ofte godt som et klipp på 15 eller 30 sekunder, noe som skaper reaksjoner, kommentarer og delinger. Men gjør det oss klokere, og vet NRK hvilke reaksjoner som kommer fra ekte mennesker og hvilke som kommer fra falske?
Hvis et klipp først og fremst får mennesker til å bli sinte på hverandre – og hjelp til å bli sinte ved hjelp av falske brukere – bidrar NRK direkte med å skape affekt og ikke forståelse. Det er også noe jeg problematiserer i min rapport fra i våres, hvor jeg ser nærmere på hvordan de største redaktørstyrte mediene (ikke NRK) har gradvis beveget seg fra opplysning til affekt, for å tilpasse seg premissene til tekoligarkene.
I en studie publisert i Nature i mai 2026 fant forskere at algoritmer som prioriterte engasjement, forsterket eksponeringen for følelsesladet og fiendtlig politisk innhold. De fikk også politiske motstandere til å fremstå som mer fiendtlige. Studien dokumenterer ikke at NRKs klipp gjør folk sintere, men den viser hvorfor vi bør være kritiske til hvilke former for engasjement vi belønner.
Jeg forstår at NRK ønsker å nå unge mennesker der de er. Korte klipp kan være en inngang til journalistikk mange ellers ikke ville oppsøkt. Men NRK har et annet samfunnsoppdrag enn TikTok og Meta. Derfor bør NRK også måle suksess annerledes, med mer fokus på hvor mange som så hele debatten, hvor mange som forstod saken bedre, og hvor mange som fikk innsikt i argumentene fra begge sider av den aktuelle saken. Når NRK i stedet velger å måle reaksjoner fremfor forståelse, risikerer NRK å gjøre folk sintere uten at de blir klokere.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Sannheten, tilliten og demokratiet
Jeg har lenge advart om at teknologiutviklingen truer vårt forhold til sannheten, tilliten til hverandre og demokratiet.
Nå mener jeg at sannheten er under angrep. Et bilde kan være kunstig fremstilt. En stemme kan være klonet. En tilsynelatende personlig historie kan være skrevet av en maskin. Tusenvis av sinte kommentarer kan komme fra noen få aktører. Og når vi vet at nesten hva som helst kan forfalskes, kan også ekte dokumentasjon avvises som falsk.
Det er særlig alvorlig i et demokrati, der vi er avhengige av et noenlunde felles grunnlag for å diskutere virkeligheten. Samtidig skjer dette i en tid preget av høye levekostnader, økonomisk usikkerhet og økende geopolitisk uro.
Når mennesker opplever at fremtiden blir vanskeligere å planlegge, kan frustrasjonen vokse. Og når denne frustrasjonen møter digitale plattformer som belønner konflikt, blir samfunnet mer sårbart for aktører som ønsker å forsterke mistillit.
PST advarer om russiske cyber- og påvirkningsoperasjoner. Kunstig intelligens gir slike aktører nye muligheter til å spre desinformasjon og skape kunstig oppslutning. Det betyr ikke at alle sinte kommentarfelt er fulle av russiske roboter. Men vi må ta på alvor at utenlandske aktører kan ha interesse av å gjøre oss mer mistenksomme overfor hverandre og institusjonene våre.
Jeg frykter at vi undervurderer konsekvensene av å kombinere økonomisk frustrasjon, politisk avmakt og en stadig mer aggressiv digital offentlighet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Politikerne må slutte å følge situasjonen nøye
Jeg har i mange år etterlyst politisk handling overfor teknologigigantene. Det har ikke manglet på bekymringsmeldinger, utredninger og strategier. EU har tatt viktige grep gjennom Digital Services Act, som stiller krav til de største plattformenes håndtering av samfunnsrisiko. Men Norge må også få på plass sin digitaltjenestelov og et tilsyn som faktisk kan håndheve regelverket.
De store teknologiselskapene må dokumentere hvordan de oppdager og begrenser koordinert falsk aktivitet. Forskere og tilsyn må få tilgang til data som gjør det mulig å kontrollere selskapenes påstander.
Brukerne må få større kontroll over algoritmene som bestemmer hva de ser. Og redaktørstyrte medier må bli mer bevisste på hva slags engasjement de bidrar til å skape.
Da jeg skrev om Dead Internet Theory i 2024, mente jeg at vi fortsatt hadde makten til å endre kursen. Det mener jeg fremdeles. Men vi kan ikke fortsette å overlate utviklingen til selskaper som tjener penger på oppmerksomheten vår, uavhengig av om den drives av nysgjerrighet, sinne eller frykt.
Jeg vil vite hvilke tiltak politikerne faktisk gjennomfører, hvem som kontrollerer at de virker, og hvilke konsekvenser det får for selskapene som fortsetter å tjene penger på manipulasjon.
For tilliten til sannheten, institusjonene og hverandre er en del av samfunnets grunnleggende infrastruktur. Og i møte med truslene disse blir møtt med, som følge av tekoligarkenes plattformer og algoritmer, er det rett og slett ikke nok å nøye seg med å følge situasjonen nøye.
Bilde: ChatGPT
