Kunstig intelligens utvikler seg i en hastighet som utfordrer vår selvforståelse. Hva betyr det for menneskeheten når maskiner kan overgå oss både kognitivt og kreativt – og hvilke eksistensielle spørsmål må vi stille oss før vi mister kontrollen?
I løpet av de siste 30 årene har jeg vært med på – og vitne til – at teknologiutviklingen har gått fra å være en nisje for ingeniører og teknologi-entusiaster til å bli en av de viktigste politiske, økonomiske og eksistensielle spørsmålene vi står overfor. Med kunstig intelligens har teknologien ikke bare blitt et verktøy vi bruker – den har blitt en kraft som kan forme vår fremtid på en måte tidligere forbeholdt science fiction-filmer.
For hva skjer egentlig med oss når vi ikke lenger er de smarteste på kloden? Hvordan påvirker det vår identitet, vår verdi, vår mening med livet? Og hvilke filosofiske, etiske og moralske spørsmål må vi stille oss i møte med en teknologi som ikke bare kan tenke raskere enn oss, men som potensielt kan overgå oss på alle områder?
Fra teknologisk utvikling til eksistensiell krise
Vi har lenge vært vant til at teknologi forsterker våre evner. Kalkulatoren gjorde oss bedre i matte, maskiner gjorde oss sterkere, internett ga oss tilgang til verdens kunnskap (og dumskap). Men med kunstig intelligens snakker vi ikke lenger bare om å forsterke våre evner – vi snakker om å erstatte dem.
Filosofen Nick Bostrom har advart mot at kunstig intelligens kan utvikle seg raskt fra å være et nyttig verktøy til å bli en kraft vi ikke lenger kontrollerer. I boken Superintelligence fra 2016 skisserte han flere scenarioer der AI etter hvert vil kunne utvikle seg til et nivå hvor den ikke bare overgår oss i intelligens, men hvor vi mister evnen til å forstå dens intensjoner og handlinger.
Yuval Noah Harari har på sin side pekt på at teknologiutviklingen utfordrer selve vår menneskelige identitet. I Homo Deus beskriver han hvordan vi i løpet av de siste århundrene har beveget oss fra en verden styrt av religiøse narrativer til en verden styrt av humanistiske idealer – ideen om at mennesket er den ultimate kilden til mening og verdi.
Men hva skjer med disse idealene når AI blir mer intelligent enn oss? Hvis maskinene kan gjøre alt vi kan – og bedre? Kan kunstig intelligens bli vår nye religion? En ufeilbarlig entitet vi søker råd og veiledning fra, men også en kraft som kan bli vår hersker, spør jeg i en tidligere artikkel.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Menneskets verdi i en post-menneskelig tid
En av de største utfordringene vi står overfor, er at vi har knyttet så mye av vår identitet og verdi til det vi kan gjøre. Vi definerer oss gjennom vår kunnskap, vår kreativitet, og vår evne til å løse problemer. Men hvis AI kan skrive bedre enn oss, lage kunst vi ikke kan skille fra menneskeskapt, diagnostisere sykdommer bedre enn leger, forutsi økonomiske trender bedre enn eksperter, osv – hva står vi da igjen med?
Vil vi fortsatt ha en rolle i samfunnet, eller vil vi bli redusert til passive observatører i en verden styrt av maskiner?
I dag ser vi allerede tegn på hvordan dette kan utspille seg. Automatisering har allerede gjort millioner av jobber overflødige, og dette er kun starten. AI-verktøy som ChatGPT og Midjourney utfordrer nå i et forrykende tempo yrker som lenge har vært regnet som trygge for automatisering; forfattere, journalister, designere, advokater, og til og med programmerere.
I 2017 advarte jeg dagens politikere som sa de ville satse på «koding» i skolen, at ambisjonene er små, få og kommer altfor sent, fordi AI vil snart kode programmene selv. Knappe åtte år senere er det blitt en realitet. De beste programmererne hos OpenAI har utviklet AI som koder bedre enn dem selv, og som lærer seg å bli bedre for hver dag.
Ray Kurzweil, en av de mest kjente futuristene, har lenge spådd at vi vil snart nå et punkt der menneske og maskin smelter sammen gjennom teknologi som subdermale implantater og nevrale grensesnitt. Kurzweil ser for seg en fremtid der vi blir post-menneskelige – hvor vi ikke lenger defineres av våre biologiske begrensninger, men av vår evne til å integrere teknologi i oss selv.
Men er det en fremtid vi ønsker? Og er det en fremtid vi er klare for?
En ny eksistensiell tomhet?
Hvis vi ser på historien, har meningen med livet alltid vært nært knyttet til vår plass i verden. For religiøse samfunn var meningen å tjene en høyere makt. I industrisamfunnet var det å jobbe, skape og bidra til vekst. I den digitale tidsalderen har det vært å være kreative, innovative og utvikle nye idéer.
Men hva skjer når ingen av disse lenger er eksklusive for mennesker? Når AI kan diktere politikk mer effektivt enn politikere, lage musikk bedre enn Mozart, skrive bøker dypere enn Fjodor Dostojevskij, og forutsi våre egne følelser bedre enn vi selv kan?
Historiker og filosof Søren Kierkegaard skrev at angst er «frihetens svimmelhet» – følelsen av å ha uendelige muligheter, men ingen klar retning. Og nettopp denne angsten kan bli en av de største utfordringene vi står overfor i en AI-dominert fremtid.
For hvis vi ikke lenger er de smarteste på kloden, hva er da vår rolle?
Og hvis vi ikke lenger har en rolle, hva er det da som gir livet mening?
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Teknologiutvikling som et etisk spørsmål
Teknologiutviklingen har alltid vært drevet av spørsmålet kan vi? – men kanskje vi nå også må begynne å stille spørsmålet bør vi?
Vi har allerede sett hvordan AI kan brukes til overvåkning, desinformasjon, manipulering av valg og sosial kontroll. Kina har innført et sosialt kredittsystem der borgernes atferd overvåkes og vurderes av algoritmer.
Deepfake-teknologi truer med å gjøre sannheten til et subjektivt begrep. Og teknologi-gigantene samler enorme mengder data om oss, ofte med minimal åpenhet og regulering.
Hva skjer hvis AI-systemene ikke bare overgår oss i intelligens, men også får makt til å ta avgjørelser på vegne av oss?
Og hvis AI blir så avansert at vi ikke lenger kan forstå den, hvem har da ansvaret for hva den gjør?
En nødvendig våkenhet
Det er lett å se på AI som en ren teknologisk utvikling, men det er også et fundamentalt filosofisk og etisk spørsmål. Vi står ved et veiskille der vi må bestemme hva slags fremtid vi ønsker – og hva slags rolle vi vil spille i den.
Mennesket har alltid funnet nye måter å skape mening på, men vi må erkjenne at vi nå går inn i en tid der vi kanskje må redefinere hva det betyr å være menneske.
Vårt største ansvar fremover vil ikke være å konkurrere med AI, men å sikre at AI tjener menneskeheten – ikke omvendt.
Og kanskje, i en tid der teknologi truer med å gjøre oss overflødige, vil vår største styrke være noe AI forhåpentligvis aldri kan etterligne fullt ut: vår evne til å føle, drømme, elske – og stille spørsmål ved vår egen eksistens.
Bilde: Midjourney
