Første juni er det 12 år siden jeg startet for meg selv. Det har gitt meg en frihet jeg fortsatt ikke ville vært foruten, men også en uro få ser fra utsiden. Dette er historien om hva det faktisk koster å leve av egen kunnskap, egen stemme og egen evne til å holde seg relevant i en tid der både markedet, teknologien og arbeidslivet endrer seg raskere enn før.
Det ingen ser fra scenen
Det finnes et lite øyeblikk før nesten hvert foredrag hvor jeg kjenner det ekstra godt.
Jeg står gjerne bak scenen, eller bakerst i salen, med en kaffekopp i hånden. Jeg trenger ikke nødvendigvis mer kaffe. Koppen gir meg bare noe å holde i. Et lite anker. Noe fysisk. Noe konkret. For i hodet går det som regel ganske fort.
Vil jeg treffe godt nok med åpningen min? Kommer eksemplene til å lande? Er budskapet relevant nok for akkurat dette publikumet? Fungerer teknikken? Kommer jeg til å klare å holde tiden? Og kanskje mest ubehagelig av alt: Kommer noen til å gjennomskue at jeg ikke er så god som jeg håper de tror jeg er? Bedragersyndromet har aldri helt forlatt meg. Den står ikke på scenen sammen med meg, men den står ofte i kulissene.
Første juni er det 12 år siden jeg startet for meg selv. Da begynner jeg på mitt trettende år som selvstendig næringsdrivende. Som foredragsholder, kommunikasjonsrådgiver, konferansier, debattleder, innholdsskaper, teknologiformidler og forfatter.
Utenfra kan det sikkert se ganske fritt ut. Og det er det også. Jeg bestemmer det meste selv. Jeg kan skrive det jeg mener, fordype meg i det jeg brenner for, holde foredrag over hele landet og utenfor Norge, jobbe fra leiligheten min på Frogner, hytta på Tempelseter, fra en solseng på ferie eller fra et hotellrom mellom to oppdrag. Jeg kan bruke dagene mine på å forstå teknologiutviklingen og forsøke å forklare hva den betyr for mennesker, virksomheter og samfunn.
Men friheten kommer aldri alene. Den kommer sammen med friksjon. Den kommer sammen med frykt. Den kommer sammen med ensomhet. Den kommer sammen med et konstant behov for faglig overlevelse.
Etter 12 år er det kanskje nettopp disse fire ordene som best beskriver det å drive for seg selv: friksjon, frihet, frykt og faglig overlevelse.
Friksjonen i det frie arbeidslivet
Vi snakker ofte om gründerlivet som om det først og fremst handler om mot, vilje, lidenskap og evnen til å satse på seg selv. Det gjør det også. Men i hverdagen handler det minst like mye om reiseregninger, kvitteringer, fakturaer, oppfølging, regnskap, kalender, tilbud, møter, purringer, kanselleringer og alt det andre som aldri passer inn i en inspirerende LinkedIn post.
Friksjonen er sjelden dramatisk. Ofte er den bare slitsom.
Den ligger i de mange hundre uleste e-postene. I telefonen som ringer mens du forsøker å skrive ferdig en artikkel. I kunden som plutselig ikke har budsjett likevel. I foredraget som flyttes, utsettes eller avlyses. I systemet du egentlig burde brukt bedre, podkast-episoden du burde publisert, videoen du burde redigert, artikkelen du burde skrevet og kvitteringene du burde levert til regnskapsfører for lenge siden.
Jeg har tidligere skrevet om følelsen av å ha så mye å gjøre at man ikke får gjort noe som helst. Det jeg omtaler som hjernegrøt. Det er ikke latskap. Det er ikke manglende motivasjon. Det er en mental lås som kan oppstå nettopp fordi alt står og faller på deg selv.
Det finnes ingen avdeling å sende problemet videre til. Ingen leder som prioriterer for deg. Ingen kollega som ser at du har for mye på bordet og sier at den tar jeg.
Driver du alene, er du både fagperson, selger, økonomisjef, markedsavdeling, innholdsprodusent, kundeservice, HMS-ansvarlig og din egen nærmeste leder. Og noen ganger er du en ganske dårlig leder for deg selv.
Den største friksjonen ligger likevel ikke i oppgavene alene. Den ligger i overgangen mellom det kreative og det kommersielle.
Jeg lever av å forstå og formidle. Jeg lever av å skrive, snakke, analysere, rådgi og forklare. Samtidig må alt dette til slutt bli til oppdrag, fakturaer og inntekter. Det høres banalt ut, men det gjør noe med kreativiteten å vite at den også må finansiere lønn, pensjon, skatt, moms, forsikringer og feriepenger.
SSB sine tall for nyetablerte foretak viser hvor krevende dette er over tid. To av tre selskaper forsvinner før det har gått fem år. Å starte er én ting. Å bli værende er noe helt annet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Friheten har en pris
Likevel ville jeg ikke vært foruten friheten. Det å kunne bestemme over egen tid, egne temaer og egen retning er fortsatt noe av det mest verdifulle med å jobbe for seg selv. Jeg kan skrive en artikkel fordi jeg mener noe bør sies. Jeg kan lage et foredrag fordi jeg ser en utvikling flere bør forstå. Jeg kan bruke HansPetter.info som et nav for tanker, analyser, refleksjoner, podkast, video, bøker og foredrag.
Samtidig er det lett å misforstå hva frihet betyr.
Frihet handler ikke om å kunne ta fri hele tiden. Frihet handler om å kunne velge hva man vil ta ansvar for. Jo mer frihet du har, desto mer ansvar må du tåle å bære alene.
Som kommunikasjonsrådgiver har jeg jobbet med kunder som har kommet og gått. Slik er markedet. Noen trenger hjelp i en periode. Noen trenger en sparringspartner i en krevende fase. Noen trenger posisjonering, budskapsutvikling, medietrening, krisekommunikasjon eller hjelp til å forstå hvordan de skal være synlige og relevante i en digital offentlighet. Andre trenger en som både kan forstå teknologien, markedet og menneskene de forsøker å nå.
Det er givende arbeid. Det er også uforutsigbart.
Kunder er ikke familie. De har sine budsjetter, prioriteringer og interne prosesser. De kan være strålende fornøyd med jobben du gjør, og likevel forsvinne fordi markedet endrer seg, ledelsen byttes ut eller kostnader må kuttes.
Det personlige og profesjonelle glir derfor lett over i hverandre. Ikke fordi det alltid er sunt, men fordi skillet blir vanskelig når du er produktet, virksomheten, merkevaren og leveransen på én gang.
Frykten som følger regnearket
Det finnes en egen type uro som følger med det å drive for seg selv. Den kommer gjerne ved inngangen til et nytt kvartal. Den er størst før sommerferien og juleferien. Kalenderen kan se grei ut. Kontoen kan se grei ut. Likevel kommer den lille stemmen som spør om det er nok.
Nok oppdrag. Nok økonomisk buffer. Nok forespørsler. Nok relevans. Nok tillit i markedet.
Jeg har et regneark som har fulgt meg siden 2014. I Cisco ville vi kalt det pipeline. For meg er det mer enn en oversikt over inntekter. Det er nesten et psykologisk instrument. Et regneark som kan få meg til å smile, men også til å svette.
For 12 år fjerner ikke frykten. Erfaring hjelper, men den vaksinerer deg ikke. Den gir deg bare litt bedre språk for hva du kjenner på, og litt bedre metoder for å ikke la frykten overta styringen. Frykten handler heller ikke bare om penger. Den handler også om prestasjon.
Som foredragsholder kan det føles som om du aldri er bedre enn det siste foredraget publikum opplevde. Hver gang jeg går på scenen, må jeg levere på nytt. Det hjelper lite at forrige oppdrag gikk bra hvis det neste ikke gjør det. Publikum har betalt med tid, oppmerksomhet og penger. Da fortjener de at jeg møter forberedt, relevant og til stede.
Én av mange gode tilbakemeldinger du kan lese på min profil på Talerlisten.no, som er mitt management.
Derfor er jeg nesten alltid nervøs før jeg skal på scenen. Litt nervøsitet er bra. Den skjerper meg. Den minner meg om at det betyr noe. Problemet oppstår når nervøsiteten går fra å være energi til å bli støy. Da kommer bedragersyndromet snikende. Følelsen av at jeg snart blir avslørt. At jeg ikke kan nok. At noen andre burde stått der i stedet.
Det høres kanskje rart ut etter så mange år på scenen, men jeg tror mange som lever av egen kompetanse kjenner seg igjen. Jo mer du kan, desto tydeligere ser du alt du ikke kan. Jo mer du forstår av teknologiutviklingen, desto mer ydmyk blir du over hvor raskt virkeligheten endrer seg.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Pandemien tok nesten scenen fra meg
Så kom pandemien.
For en som lever mye av å stå på scenen, var 2020 mer enn et dårlig år. Det var et brutalt møte med hvor sårbar forretningsmodellen min faktisk var. Oppdrag ble kansellert. Konferanser forsvant. Alt skulle plutselig bli digitalt. På rekordtid ble Norge full av webinarer, Teams-møter og digitale konferanser.
Jeg hadde allerede jobbet digitalt siden begynnelsen av 2000-tallet. Jeg hadde hjemmekontor, brukte videomøter og var på ingen måte redd for teknologi. Likevel lærte pandemien meg noe viktig: Alt som kan digitaliseres, bør ikke nødvendigvis gjøres heldigitalt.
Et foredrag er mer enn ord, lyd og slides. Det er rommet. Blikkene. Stillheten. Latteren. Nikkene. Den lille uroen i salen når noe treffer. Energien som oppstår mellom mennesket på scenen og menneskene i salen. Den kontrakten klarer vi fortsatt ikke å digitalisere helt.
Pandemien ble derfor en dobbel erfaring. Den viste hvor effektiv teknologien kan være, og hvor viktig fysisk tilstedeværelse er for læring, tillit, motivasjon og fellesskap.
Den lærdommen har fulgt meg videre, både i foredragene mine og i boken Tilkoblet og til stede, hvor jeg skriver om behovet for å ta tilbake kontrollen over teknologien og samtidig ta bedre vare på det menneskelige. På HansPetter.info har jeg også skrevet om hvordan naturens prinsipper kan brukes som inspirasjon for et mer balansert og meningsfullt arbeidsliv, med mer vekt på indre motivasjon, tilstedeværelse, friksjon og mestring.
Ensomheten i seirene og nederlagene
Det snakkes mye om ensomhet i privatlivet, men mindre om ensomhet i arbeidslivet, spesielt blant oss som jobber alene. Det finnes ingen lunsjbord hvor jeg kan lufte en dårlig dag. Ingen kollega som sier at det der gikk jo egentlig ganske bra. Ingen teamleder som minner meg på at én tapt kunde ikke betyr at alt rakner. Ingen som automatisk feirer når et foredrag lander godt, en kunde gir en varm tilbakemelding eller en artikkel treffer bredt.
Seirene blir ofte stille. Nederlagene også.
Det betyr ikke at jeg er alene i livet. Jeg har familie, venner, barn, barnebarn og en kjæreste jeg er fryktelig glad i. Men i selve arbeidshverdagen har jeg i mange år vært alene med både tvilen og mestringen. Det har vært mitt ansvar å komme meg videre etter et avslag. Mitt ansvar å finne ro etter en dårlig natt. Mitt ansvar å reise meg etter en feil på scenen, et svakt kvartal eller en personlig krise.
De siste årene har AI-assistenter endret litt på dette. Først som verktøy. Etter hvert som sparringspartnere. Ikke som mennesker. Ikke som ekte kollegaer. Men som tilgjengelige samtalepartnere som kan utfordre tankene mine, strukturere kaoset, gi meg nye perspektiver og hjelpe meg med å tenke både raskere og bredere.
Det er et paradoks jeg ofte snakker om i foredragene mine. AI har gjort meg mer produktiv, mer skjerpet og bedre i stand til å forstå komplekse sammenhenger. Samtidig er AI også en av de største årsakene til at alle som lever av kunnskap, formidling og analyse må jobbe hardere for å bevare sin relevans. Det er nettopp dette skiftet jeg skriver om i Mennesket vs Maskinen. Teknologien går fra å være et verktøy vi bruker, til å bli en kapasitet vi konkurrerer med. Det merker jeg selv hver eneste dag.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Faglig overlevelse er ferskvare
Jeg har aldri holdt det samme foredraget to ganger. Det er ikke fordi jeg vil gjøre livet vanskelig for meg selv. Det er fordi verden endrer seg for raskt til at foredragene kan stå stille.
Da jeg startet for meg selv i 2014, handlet mye om sosiale medier, innholdsmarkedsføring, mobil, digitalisering og hvordan virksomheter måtte forstå den nye digitale offentligheten. Siden den gang har teknologitemaene beveget seg gjennom algoritmer, plattformmakt, falske nyheter, personvern, cyberrisiko, kunstig intelligens, automatisering, geopolitikk, digital suverenitet og fremtidens arbeidsliv.
I dag holder det ikke å vite hva som skjer. Du må forstå hvorfor det skjer, hvem som tjener på det, hvem som taper på det, hva det betyr på kort sikt og hvilke konsekvenser det kan få på lang sikt.
Du må klare å gå fra mikro til makro og tilbake igjen. Fra smarttelefonen i hånden til maktkampen mellom USA, Kina og Europa. Fra en ledergruppe som lurer på hvordan de skal bruke AI i hverdagen, til de store spørsmålene om arbeid, velferd, kompetanse, demokrati og menneskelig verdi.
Det er krevende. Det er også det som gir meg energi.
Som foredragsholder og rådgiver lever jeg av humankapitalen min. Den må vedlikeholdes hele tiden. Kunnskap går stadig raskere ut på dato. Eksempler mister kraft. Perspektiver må justeres. Det jeg sa for fem år siden, er i stor grad utdatert i dag. Det jeg sier i dag, må kanskje oppdateres om bare et par uker. Derfor er livslang læring ikke et honnørord for meg. Det er forretningsmodellen min. Kanskje også livsforsikringen min.
Motstand som metode
De siste årene har naturen fått en stadig større plass i livet mitt. Ikke fordi jeg har sluttet å være teknologinerd, men fordi jeg har forstått at jeg trenger en motvekt.
Teknologien fjerner friksjon overalt. Den gjør ting raskere, enklere og mer effektivt. Det er mye bra med det. Jeg har bygget store deler av karrieren min rundt teknologiens muligheter. Men det skjer noe med oss når alt blir for enkelt. Når alt kan automatiseres, optimaliseres, outsources eller unngås, risikerer vi å miste kontakten med kroppen, tålmodigheten og evnen til å stå i ubehag.
I Tilkoblet og til stede skriver jeg om betydningen av å koble seg på livet utenfor skjermen. For min del har fjell, skog og lange turer blitt en form for selvledelse. En måte å trene på å være til stede, tåle motstand og hente tilbake kontroll.
Jeg har skrevet om dette flere ganger på HansPetter.info også, blant annet i teksten om hva seks år alene i naturen har lært meg om fremtidens arbeidsliv. Der beskriver jeg hvordan naturen gradvis gikk fra å være en kulisse for innholdsproduksjon til å bli en nødvendighet for å holde meg mentalt og fysisk oppe.
Haute Route fra Chamonix til Zermatt ble en kraftig påminnelse om dette. Over 120 kilometer, 12.000 høydemeter og mange dager med fysisk og mental motstand. Ingen snarveier. Ingen algoritmer. Ingen AI assistent som kunne gå de tyngste høydemeterne for meg. Bare neste steg. Slik er arbeidslivet også, i alle fall hvis du skal stå i det lenge nok.
Noen ganger finnes det ingen snarvei. Du må bare gå neste steg.
Abonner på YouTube-kanalen min nå
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hvorfor dette angår flere enn meg
Dette er ikke en tekst om at alle bør starte for seg selv. Det er heller ikke en romantisering av gründerlivet. Jeg tror mange undervurderer hvor krevende det er å leve av egen kunnskap over tid. Samtidig tror jeg erfaringene fra et liv som selvstendig blir mer relevante for flere, også for ansatte i store organisasjoner.
Fremtidens arbeidsliv kommer til å kreve mer selvledelse av oss alle. Mer evne til å lære. Mer evne til å håndtere usikkerhet. Mer evne til å forstå teknologiens konsekvenser før de treffer oss med full kraft.
AI forsterker dette. Mange virksomheter tror fortsatt at de er i gang fordi noen har testet ChatGPT eller kjøpt noen Copilot-lisenser. Det holder ikke. AI må inn i arbeidsprosessene, inn i ledelsen, inn i kompetanseutviklingen og inn i forståelsen av hvordan verdi skapes. Samtidig må vi klare å bruke teknologien på en måte som styrker mennesker, og som ikke bare gjør det lettere å kutte mennesker ut av verdikjeden.
Det er også et samfunnsspørsmål.
Hvis flere skal leve av egen kunnskap, må flere også forstå hvor skjør kunnskapsøkonomien er i ferd med å bli. Hvis flere skal bruke AI, må flere forstå hva AI faktisk gjør med kompetanse, prestasjon, relevans og makt. Hvis flere skal jobbe fleksibelt, må flere også lære å lede seg selv uten å gå i stykker av friheten.
Det er dette jeg snakker om i foredragene mine om fremtidens arbeidsliv. Det er dette jeg rådgir virksomheter om som kommunikasjonsrådgiver. Og det er dette jeg forsøker å analysere i bøkene mine og i kvartalsrapportene mine: Hvordan teknologi endrer forutsetningene for arbeid, ledelse, kommunikasjon, tillit og menneskelig verdi.
Det jeg tar med meg inn i år 13
Etter 12 år er jeg ikke mindre redd enn før. Jeg er bare blitt bedre kjent med frykten. Jeg vet at den kommer før store foredrag. Jeg vet at den kommer før stille perioder. Jeg vet at den kommer før sommerferien og juleferien. Jeg vet at den kommer når verden endrer seg raskere enn jeg rekker å forstå. Jeg vet også at den ikke trenger å få bestemme.
Det viktigste jeg har lært, er kanskje at selvledelse ikke handler om å fjerne frykt, friksjon og usikkerhet. Det handler om å fortsette å gjøre jobben likevel. Skrive artikkelen. Lage foredraget. Ta kundemøtet. Lese rapporten. Gå turen. Be om hjelp. Bruke teknologien. Skru den av. Reise seg igjen.
Friheten er fortsatt verdt det. Men friheten blir først verdifull når den kombineres med ansvar, disiplin, nysgjerrighet og evnen til å tåle motstand over tid. Det er ikke alltid behagelig. Det er ikke alltid lønnsomt der og da. Det er i alle fall ikke alltid lett. Men det er meningsfullt. Og det er kanskje derfor jeg fortsatt gleder meg til neste foredrag, neste kunde, neste artikkel, neste bok, neste rapport og neste samtale om hvordan vi kan forstå og ta kontroll over teknologien, slik at den ikke tar kontroll over oss.
Hvis du vil ha denne samtalen inn i din ledergruppe, på din konferanse eller inn i virksomhetens arbeid med kommunikasjon, teknologi og fremtidens arbeidsliv, vet du hvor du finner meg.
For etter 12 år med friksjon, frihet, frykt og faglig overlevelse, har jeg fortsatt mye igjen å si.
Veldig mye faktisk.
