Motstand som metode – Hva Haute Route lærte meg om arbeid, liv og ekte tilstedeværelse

I det digitale livets friksjonsfri strømning, trenger vi fysisk og mental motstand for å kjenne at vi lever. Naturen er den perfekte motvekten. I sommer gikk jeg Haute Route, kjent som en av Europas hardeste fotturer. Det ble den tøffeste turen min, både mentalt og fysisk. Desto større ble også mestringsfølelsen og lykken over å ha gjennomført den krevende fotturen fra Chamonix til Zermatt. 

Mellom 1. og 10. august i år gikk jeg Haute Route, en av Europas vakreste – og mest krevende – fotturer. Fra Chamonix i Frankrike til Zermatt i Sveits. Over 120 kilometer, 12.000 høydemeter, 300.000 skritt og nærmere 45.000 forbrente kalorier. Ikke én eneste snarvei. Ingen digital avbryterknapp.

Jeg gikk ikke turen for å komme meg bort. Jeg gikk den for å komme meg nærmere – meg selv, naturen og det å kjenne på hva det vil si å virkelig stå i noe over lang tid. Det fikk meg til å reflektere over hvor lite vi egentlig gjør det i hverdagen, spesielt i det moderne, friksjonsfrie arbeidslivet.

Digital friksjonsfrihet = mental og fysisk passivitet?

I vår teknologiske hverdag handler nesten alt om å gjøre livet enklere. Automatisert. Friksjonsfritt. Vi klikker og sveiper. Vi får mat levert på døra, møter på skjerm, ideer fra ChatGPT og statusoppdateringer fra Teams. Teknologi kan selvsagt være en velsignelse. Jeg har bygget hele min karriere rundt det. Men det skjer noe med oss når alt blir for enkelt. Når alt kan optimaliseres, outsources, automatiseres eller unngås. Vi blir passive. Stillestående. Frakoblet kroppen. Frakoblet tilstedeværelsen. Og til slutt: frakoblet oss selv.

Naturen gir oss tilbake det vi har digitalisert bort

Å gå Haute Route er ikke som å «gå en tur». Det er å være i konstant bevegelse. I konstant kamp mot høydemeter, terreng, vær og egne begrensninger. Det er en form for motstand som ikke er destruktiv, men konstruktiv. En motstand som gir tilbake i form av mestring. Og det er nettopp gjennom motstand vi kjenner på hva lykke egentlig er.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Psykologer og nevroforskere har i flere tiår vært samstemte: Vi trenger en viss grad av stress – positivt stress – for å føle mening og utvikling. Og i et arbeidsliv hvor mange snakker om lav motivasjon, fallende engasjement og økt mentalt fravær, mener jeg løsningen ikke alltid er å gjøre det enklere, men å gjøre det vanskeligere – med vilje.

Arbeidslivets parallelle fjelltur

Å jobbe med komplekse prosjekter, stå i usikkerhet, takle omorganiseringer, levere under press eller lede i endring – er også fjellturer. Bare i annet terreng. For å bygge mentalt overskudd og motstandskraft i jobben, må vi utsettes for utfordringer vi ikke kan «snooze» oss bort fra. Vi trenger å fullføre noe som kostet oss noe. Vi trenger å bli slitne. Vi trenger å bli stolte.

På fjellet finnes ingen snarveier, algoritmer eller assistenter. Bare neste steg. Neste høydemeter. Neste dal. Det gjør noe med deg.

Tilkoblet og til stede

Haute Route var ikke bare en fysisk reise. Det var en påminnelse om hvor viktig det er å koble seg til det livet vi er ment å leve – i kroppen, i naturen, og i prosesser som ikke lar seg “swipe” unna. Vi snakker mye om å være tilkoblet digitalt. Men det viktigste er å være tilkoblet seg selv og det som betyr noe. Og det skjer ikke på skjermer. Det skjer i møtet med motstand, i mestring, i stillhet – og i naturen.

Et kall til handling

Enten du er leder, gründer, ansatt eller student: Hva er din «Haute Route»? Hvor i livet kan du bevisst gå inn i mer friksjon for å kjenne mer på tilstedeværelse og utvikling?

Jeg mener ikke at alle må gå over Alpene. Men jeg mener vi trenger mer fysisk anstrengelse, mer natur, mer stillhet og mer ekte motstand i en verden som ellers glir forbi, og det nesten uten at vi kjenner etter.

Haute Route er utvilsomt den tøffeste fotturen så langt. Våren 2026 tror jeg dog den vil overgåes av Mera Peak.