Jeg nådde ikke toppen av Mera Peak. Likevel føles det som en seier
Vi snakker ustadig om hvor fort utviklingen går, men nesten aldri om hvor den tar oss. Kunstig intelligens er i ferd med å endre arbeid, makt og menneskelig verdi raskere enn vi klarer å forstå konsekvensene av. Før jeg reiser til Nepal for tre uker utenfor rekkevidde, ønsker jeg å dele en uro jeg tror vi er flere som kjenner på, men som altfor få tør å sette ord på.
En lang pause fra fremtiden
Om få dager er jeg borte fra hverdagen i nesten tre uker. En hverdag preget av teknologi, tempo og en konstant strøm av informasjon og kamp om oppmerksomheten min. Målet er Mera Peak i Nepal, på nærmere 6.500 meter over havet. Der oppe er det ingen algoritmer som foreslår hva jeg bør mene, skrive eller føle. Bare stillhet, pust, stadig tynnere luft og ett steg av gangen.
Det er nettopp derfor jeg har skrevet denne teksten nå. For samtidig som jeg forbereder meg på å koble av, opplever jeg at verden rundt oss beveger seg stadig raskere i motsatt retning. Vi kobler oss tettere på teknologien enn noen gang før, og vi gjør det med en entusiasme som i liten grad ser ut til å være ledsaget av refleksjon.
Du finner Teknologitrender på din favoritt podkast-spiller, som blant annet Acast, Apple Podcaster, Overcast, TuneIn Radio, Spotify, Google Podcasts, Podimo og PodMe.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fra fremtidstro til realitetsorientering
For snart ti år siden satt jeg på Colosseum kino og hørte på et foredrag fra en IBM-leder som snakket om kunstig intelligens. Budskapet var tydelig og optimistisk. AI ville gjøre oss til den beste utgaven av oss selv. Teknologien skulle frigjøre tid, styrke kreativitet og gi oss mer rom til å være mennesker.
Personlig syntes jeg allerede da at det var i overkant naivt. Og veldig amerikansk. Den gangen handlet AI først og fremst om autonome biler og roboter, og fremtiden ble fremstilt som noe vi beveget oss mot med kontroll og retning. På vegne av menneskeheten.
I dag er bildet mer komplekst
I boken min, Mennesket vs Maskinen, skriver jeg om hvordan teknologi ikke bare endrer hva vi gjør, men også hvordan vi skaper verdi og forstår vår egen rolle i samfunnet. Det vi nå ser konturene av er ikke bare en teknologisk utvikling, men et strukturelt skifte i hvordan økonomien fungerer. Forskning fra både OECD og IMF viser at produktivitetsgevinster i økende grad tilfaller de som eier teknologien, ikke de som utfører arbeidet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Et samfunn i ubalanse
Det som bekymrer meg er ikke først og fremst at teknologien utvikler seg raskt, men at utviklingen skjer uten en tydelig diskusjon om retning. Vi snakker om nødvendigheten av å henge med. Om å komme oss på toget før det er for sent. Men vi snakker i liten grad om hvor dette toget faktisk går.
I flere år har jeg holdt foredrag og skrevet om hvordan plattformøkonomien har konsentrert makt hos et fåtall globale aktører. Det vi nå ser med AI er en forsterkning av den samme utviklingen. Verdiskapingen øker, men den fordeles skjevt.
Teknologien gjør oss mer effektive, men også mer avhengige.
Samtidig skjer det noe med oss som mennesker. Vi begynner å outsource stadig mer av vår egen tenkning. Ikke bare praktiske oppgaver, men også vurderinger, formuleringer og i noen tilfeller følelsesmessige refleksjoner. Forskning innen kognitiv psykologi peker på at slik avlastning kan gjøre oss mer effektive på kort sikt, men også svekke evnen til dyp forståelse over tid.
Internett fylles av innhold produsert av maskiner, for maskiner, optimalisert for oppmerksomhet. Kvalitet taper for kvantitet. Refleksjon taper for tempo. I min første bok, Tilkoblet og til stede, skrev jeg om behovet for å ta tilbake kontrollen over egen oppmerksomhet. I dag handler det ikke bare om oppmerksomhet, men om noe enda mer grunnleggende. Evnen til å tenke selv.
Konsekvensene vi ikke snakker om
Hvis vi fortsetter på denne kursen uten å justere retningen, risikerer vi et samfunn hvor koblingen mellom arbeid og inntekt svekkes betydelig. AI kan gjøre kunnskap billig og tilgjengelig i et omfang vi aldri har sett før. Det høres positivt ut, men det betyr også at verdien av mange typer kompetanse vil falle.
Når maskiner kan utføre oppgaver som tidligere definerte middelklassen, utfordres hele grunnlaget for hvordan vi organiserer økonomien. Vi kan ende opp med økonomisk vekst som i hovedsak tilfaller noen få selskaper, mens store deler av befolkningen i økende grad blir avhengig av ulike former for støtteordninger.
Det er et samfunn hvor noen er nødvendige, mens de øvrige blir overflødige. Den økonomiske konsekvensen er én ting. Den menneskelige er noe helt annet. Arbeid gir ikke bare inntekt. Det gir struktur, tilhørighet og mening. Forskning viser tydelig sammenhengen mellom arbeid og opplevd livskvalitet. Når denne koblingen svekkes, påvirker det ikke bare økonomien, men også den psykiske helsen og den sosiale stabiliteten i samfunnet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi trenger en ny samtale
Jeg mener ikke at løsningen er å bremse teknologien. Men vi må bli langt tydeligere på hva slags samfunn vi ønsker at teknologien skal bidra til å bygge. Det innebærer politiske valg som vi så langt i liten grad har tatt.
Vi må diskutere hvem som skal eie AI-infrastrukturen og sitte med verdiskapingen når maskinene gjør en stadig større del av arbeidet. Vi må se på hvordan skattesystemet må tilpasses en økonomi hvor kapital i større grad enn arbeid driver veksten. Og vi må ta på alvor behovet for å beskytte og styrke menneskelig kompetanse, ikke bare erstatte den.
Europa har begynt å bevege seg i retning av regulering, blant annet gjennom AI Act. Det er et viktig første steg, men langt fra tilstrekkelig. Dette handler ikke bare om regulering av teknologi, men om utforming av en ny samfunnskontrakt.
Hvert steg må være bevisst
Denne utviklingen er ikke uunngåelig. Teknologi er ikke en naturkraft. Den formes av mennesker, av politikk og av økonomiske insentiver. Vi har fortsatt muligheten til å påvirke retningen. Men det forutsetter at vi tør å stoppe opp. At vi løfter blikket fra tempoet og begynner å snakke om kursen.
Når jeg nå setter kursen mot Mera Peak, vil hvert steg være bevisst. Retningen er tydelig. Målet er klart. Tempoet tilpasses kroppen og omgivelsene. Jeg går ikke raskere enn det jeg faktisk bærer.
Som samfunn beveger vi oss raskere enn noen gang. Men vi er ikke like sikre på hvor vi skal. Og det er nettopp der problemet ligger. Ikke i hastigheten, men i fraværet av et bevisst valg om retning.
Jeg hører fra meg igjen etter at Emirates har flydd meg trygt tilbake til den digitale hverdagen 16. april. Satser på at Flytoget tar meg til Tigerstaden. Det er i alle fall én retning jeg er trygg på.
Ha en fantastisk påskeferie i mellomtiden.
/Hans-Petter
