Verdensrekorden ble nesten den minst viktige delen av historien

Jeg visste at «Harila – Nådeløse fjell» skulle handle om langt mer enn 14 fjell over 8.000 meter på 92 dager, men jeg var ikke forberedt på hvor mye Kristin Harila har stått i, hvor mye hun har ofret og mistet, og hvor tungt hun fortsatt bærer konsekvensene av det som skjedde. Underveis ble verdensrekorden nesten den minst viktige delen av historien, overskygget av vennskap, død, hat, sorg og tap. «Harila – Nådeløse fjell» er en av de sterkeste filmopplevelsene jeg har hatt, og en film som fikk meg til å revurdere mitt eget syn på motstand.

Da rulleteksten kom og lyset gikk på etter før-premieren 2. september på «Harila – Nådeløse fjell», reiste hele salen seg.

Applausen var selvfølgelig til Kristin Harila. Men den var også til menneskene som gjorde rekordprosjektet mulig. Til sherpaene. Til Tenjen «Lama» Sherpa. Og til hans to sønner, som var til stede og fikk sin egen velfortjente hyllest.

Jeg tror ikke det var mange tørre øyne igjen i salen.

Det er nesten litt merkelig å skrive en anmeldelse av denne filmen. Jeg kjenner Kristin. Vi har gått sammen i Nepal. Jeg har sett sider ved henne som aldri vil være tilgjengelig for en ordinær filmanmelder. 

Derfor er jeg åpenbart ikke helt upåvirket. Samtidig tror jeg akkurat det gjør at filmen traff meg hardere. For selv om jeg visste mye av historien på forhånd, forsto jeg ikke hvor mye smerte den egentlig inneholdt.

Kristin Harila og jeg – på vei opp mot Everest Base Camp – våren 2024.

92 dager er nesten umulig å forstå

Bragden står fortsatt der. I 2023 besteg Kristin Harila og Tenjen «Lama» Sherpa samtlige 14 fjell over 8000 meter på 92 dager. Rekorden tilhørte dem begge. Det alene burde vært nok til å gjøre dem til en permanent del av norsk og internasjonal ekspedisjonshistorie.

Likevel er det nesten vanskelig å forstå hva 92 dager faktisk innebærer. Kroppen rekker knapt å hente seg inn før den skal opp i ekstrem høyde igjen. Kulde, søvnmangel, oksygenmangel, logistikk, sykdom, vær, transport og risiko må håndteres på nytt og på nytt.

Men filmen gjør noe klokt. Den lar ikke rekorden bli hele historien. Tvert imot, egentlig. Vennskapet mellom Kristin og Lama får stor plass. Og det fortjener det. NRKs Birger Vestmo trekker også frem skildringen av det varme forholdet mellom dem som en av filmens styrker i sin anmeldelse av «Harila – Nådeløse fjell». Det er kanskje det som gjorde størst inntrykk på meg. Hvor viktig det var for Kristin at dette aldri skulle reduseres til hennes rekord. Den var deres.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Et likestillingsprosjekt

Det er også lett å glemme at dette prosjektet hadde et formål utover å komme seg raskest mulig opp og ned av verdens høyeste fjell.

Kristin ønsket å vise at kvinner kunne konkurrere på de samme premissene som menn. Ikke være verdens raskeste kvinne, men verdens raskeste menneske. Hun har selv vært tydelig på behovet for at kvinner tar mer plass, setter rekorder, lager filmer, skriver bøker og gjør veien lettere for dem som kommer etter.

På den måten skulle rekorden inspirere andre kvinner til å våge. Det gjør etterspillet ekstra brutalt, for triumfen ble svært raskt overskygget av en helt annen historie.

Et mediebilde som manglet nyanser

Den siste toppen var K2. Samme dagen som Kristin og Lama skulle fullføre rekorden, døde den pakistanske ekspedisjons-medarbeideren Muhammad Hassan i Bottleneck, et av de farligste partiene på fjellet. Han tilhørte en annen ekspedisjon og var én av over 150 personer som skulle nå K2 den dagen.

Bildene som senere sirkulerte, var sterke. De ga et tilsynelatende enkelt bilde av hva som hadde skjedd, og Kristin ble raskt en av hovedpersonene i fortellingen om klatrere som hadde prioritert toppen fremfor et menneskeliv.

Filmen tilfører viktig kontekst til den historien. Jeg skal ikke gå inn i detaljene, fordi noe av styrken ligger i å se materialet og høre forklaringene selv. Det bør du se selv i filmen. Men det er verdt å minne om at den senere offisielle granskningen ikke plasserte ansvaret for Hassans død på Harila eller teamet hennes. Samtidig avdekket den alvorlige problemer knyttet til utstyr, sikkerhet og arbeidsgiveransvar, og den større etiske diskusjonen om kommersiell høydeklatring forsvinner derfor ikke.

Jeg synes filmen håndterer dette svært godt. Den forsøker ikke å late som om tragedien ikke fant sted. Den viser heller hvorfor det blir for enkelt å gjøre én person til symbol på et mye større system. Det er også en interessant påminnelse om hvordan moderne offentlighet fungerer.

Anklagen kan kommuniseres med ett bilde. 

Forklaringen krever tid, kontekst og tålmodighet.

I dagens oppmerksomhetsøkonomi får det første nesten alltid størst rekkevidde. 

Turen til Everest Base Camp fikk plutselig en annen betydning

Våren 2024 gikk jeg sammen med Kristin fra Lukla og opp mot Mount Everest Base Camp. Jeg hadde booket ekspedisjonen lenge før jeg ble kjent med henne. For meg skulle EBC bli kulminasjonen på en personlig reise som hadde startet under pandemien, da store deler av arbeidslivet mitt forsvant, helsen fikk seg en knekk og jeg gradvis fant veien ut av kjelleren og inn i naturen.

At Kristin inviterte meg til å gå sammen med henne, endret hele ekspedisjonen. Jeg skrev senere i boken min «Tilkoblet og til stede» at møtet med Kristin ga ekspedisjonen en ekstra dimensjon, og beskrev henne som et av de varmeste menneskene jeg hadde fått gleden av å bli kjent med.

Det er fortsatt slik jeg husker henne.

Hun ble gjenkjent hele tiden på vei oppover. Ikke minst av mennesker fra andre land. Det slo meg hvor mye større stjerne hun virket å være internasjonalt enn hjemme i Norge. Men det som gjorde størst inntrykk var hvordan hun møtte menneskene som stoppet henne.

Hun stilte opp på bilder. Hun svarte på spørsmål. Hun ga råd. Og nesten alltid begynte hun å spørre tilbake. Hun var genuint interessert i menneskene hun møtte.

Det gjorde inntrykk den gangen. Etter å ha sett filmen gjør det enda større inntrykk. For jeg forstår bedre nå hvor mye hun samtidig bar på.

Kristin var ikke på vei mot Everest Base Camp av de samme grunnene som meg. Hun befant seg midt i en helt annen prosess, preget av sorg, tap og et håp om å kunne vende tilbake til Himalaya av årsaker jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Det skal jeg overlate til filmen hennes å fortelle. Men det fikk meg til å se tilbake på vår egen ekspedisjon med nye øyne.

På overflaten gikk jeg sammen med verdensrekordholderen Kristin Harila. I ettertid forstår jeg langt bedre at jeg også gikk ved siden av et menneske som gjorde alt i sin makt til å finne fotfeste i livet igjen.

Her kan du se hele Everest Base Camp-ekspedisjonen på min YouTube-kanal

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Da jeg endelig nådde Mount Everest Base Camp og campen til Seven Summit Treks på 5.364 meter, etter en natt med knapt fire timers søvn, 80 prosent oksygenmetning og en kropp som nærmest hadde sluttet å fungere normalt, var jeg helt ferdig. De siste meterne var blant de tyngste jeg noen gang har gått, både fysisk og psykisk. 

For meg var det mestring. For Kristin var fjellet knyttet til helt andre følelser. Det perspektivet hadde jeg ikke fullt ut da vi gikk der sammen. Det har jeg nå, etter å ha sett filmen.

Filmen fikk meg til å utfordre noe jeg selv tror på

Det var kanskje her filmen traff meg aller sterkest. Jeg har brukt mye av de siste årene på å argumentere for betydningen av motstand og friksjon.

Teknologiutviklingen handler i stor grad om å gjøre livet enklere. Vi skal slippe å vente, slippe å lete, slippe å huske, slippe å planlegge og stadig oftere slippe å tenke særlig lenge før vi får et svar.

Det er selvfølgelig mye positivt i det. Problemet oppstår dersom vi begynner å behandle all friksjon som en feil som skal fjernes. I «Tilkoblet og til stede» skrev jeg at mestring forutsetter at det faktisk finnes noe å mestre. Uten utfordringer får vi heller ingen erfaring med å stå i ubehag, løse problemer og oppdage at vi faktisk klarer mer enn vi trodde.

Min egen lykkeformel endte derfor opp slik:

Lykke = Virkelighet – Forventninger + Erfaringer + Tilpasningsdyktighet + Nysgjerrighet + Mestringsfølelse.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Jeg mener fortsatt at denne lykkeformelen står seg godt, men filmen om Kristin tvang frem en presisering. Motstand er ikke automatisk bra. Det finnes en stor forskjell mellom den motstanden vi frivillig velger å oppsøke, og den motgangen livet påfører oss uten å spørre.

Jeg kan velge å sove i telt i minusgrader.

Jeg kan velge en krevende fjelltur.

Jeg kan velge å gjøre noe jeg frykter, feile og prøve igjen.

Det er noe helt annet enn å miste mennesker man er glad i, bli utsatt for massiv offentlig fordømmelse eller leve med konsekvensene av hendelser man ikke kan omgjøre. Forskningen på motstandskraft støtter heller ikke den forenklede forestillingen om at mer motgang automatisk gjør oss sterkere. Moderate, håndterbare utfordringer kan bidra til robusthet, mens for mye og ukontrollerbar belastning kan gjøre det motsatte.

Vi trenger derfor ikke mer lidelse. Samtidig tror jeg vi trenger flere erfaringer med å gjøre vanskelige ting frivillig.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Komfortsonen trenger grenser begge veier

Kristin snakker tidlig i filmen om hvor viktig det er å utfordre seg selv og komme seg ut av komfortsonen.

Det kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Jeg tror det er sunt å erfare at ubehag ikke nødvendigvis er farlig. At vi kan bli slitne uten å slutte. At vi kan være redde uten å snu umiddelbart. At vi kan mislykkes og forsøke igjen.

Samtidig blir dette budskapet langt mer komplisert etter hvert som filmen utvikler seg. Jeg skal ikke avsløre hvorfor. Det holder å si at filmen etterlater en langt mindre romantisk forestilling om det å presse grenser enn den begynner med. Og det synes jeg er en styrke. For det finnes også en type ekstrem prestasjonskultur hvor det å snu blir betraktet som svakhet. I fjellet kan den tankegangen være dødelig.

Motstandskraft betyr ikke å aldri gi opp. Noen ganger er det mest robuste et menneske kan gjøre å endre planen. Kristins historie viser flere ganger nettopp dette. Hun har opplevd at planer har kollapset, at forhold utenfor hennes kontroll har bestemt utfallet og at hun har vært nødt til å finne en ny retning.

Det er kanskje en mer anvendelig lærdom for resten av oss enn forestillingen om at vinneren alltid er den som nekter å stoppe.

Det var også noe av det samme jeg kjente på, da jeg måtte snu like før toppen av Mera Peak på 6.476 moh i Nepal i våres. Mera Peak er kjent som verdens høyeste fottur, og dette skulle bli min ultimate utfordring.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Dette er egentlig ikke en film om fjell og rekorder

Du trenger ingen interesse for Himalaya for å se «Harila – Nådeløse fjell». Du trenger heller ingen ambisjoner om å stå på en 8000-meter.

For meg er dette først og fremst en film om livet. Om ambisjoner. Vennskap, mestring, motstand, tap, sorg, offentlig fordømmelse og skyld. Og om hvordan et menneske forsøker å finne retning når virkeligheten blir en helt annen enn den man hadde planlagt. Derfor tror jeg også filmen kan gjøre noe viktig med alle som ser den.

Ikke inspirere oss til å dra til K2, men kanskje til å reflektere litt mer over hva vi gjør med våre egne liv.

På Gorak Shep – 5.140 moh og den siste camp-siten før Mount Everest Base Camp, våren 2024, traff Kristin Harila og jeg på Nimsdai, den tidligere rekordhaveren. Han gjennomførte den samme bragden på 6 måneder og 6 dager. Nimsdai omkom i et snøskred, 30. juli 2026 på Broad Peak i Pakistan. I det samme snøskredet omkom også Gyalu Sherpa, som hadde deltatt under Kristins og Lamas rekordprosjekt.

Teknologiutviklingen har resultert i en hverdag hvor utrolig mye skal være friksjonsfritt. Mat kommer på døra. Underholdningen begynner automatisk. Kartet forteller oss hvor vi skal gå. Kunstig intelligens skriver, oppsummerer, svarer og har også begynt å ta beslutninger og handle på våre vegne.

Det er komfortabelt og og ofte fantastisk. Men dersom vi aldri oppsøker noe som krever reell innsats, mister vi også noen av arenaene hvor vi får erfare vår egen kapasitet.

Din K2 trenger ikke være et fjell. Det kan være å gå den første turen alene. Jogge fem kilometer. Lære noe du lenge har utsatt. Bytte jobb. Stå i en vanskelig samtale. Melde deg på noe du ikke vet om du kommer til å mestre. Noe som krever litt av deg. Nok til at du får kjenne forskjellen mellom komfort og mestring, men ikke så mye at prisen blir større enn gevinsten.

Det siste høres kanskje innlysende ut.

Etter denne filmen føles det langt mindre selvfølgelig.

En film som ble med meg hjem

Birger Vestmo i NRK gir «Harila – Nådeløse fjell» terningkast 5 og beskriver den som en gripende dokumentar om gledene, sorgene, prøvelsene og utmattelsen. Han skulle gjerne sett enda mer. Det skulle jeg også.

Jeg forsøkte faktisk på vei hjem å finne noe ved filmen som gjør at jeg bør trekke fra. Men jeg sliter med å gjøre det. 

Ja, jeg kjenner Kristin. Jeg har gått sammen med henne i Nepal. Det gjør meg mer følelsesmessig investert enn den gjennomsnittlige kinogjengeren.

Likevel mener jeg oppriktig at «Harila – Nådeløse fjell» er en film svært mange har godt av å se. Og ikke for å lære hvordan man bestiger verdens høyeste fjell, men fordi den kan få oss til å reflektere over våre egne liv, grensene vi setter oss, motstanden vi unngår, menneskene vi har rundt oss og hva vi egentlig er villige til å betale for målene vi setter.

Da Agneta og jeg gikk ut av Colosseum kino 2. september, var jeg enda mer imponert over Kristin Harila enn da jeg gikk inn.

Det som imponerte meg mest var alt hun måtte håndtere etterpå, ikke det at hun besteg 14 av verdens høyeste fjell på 92 dager. Det var det første som ble sittende igjen, og som fikk meg til å revurdere noe jeg trodde jeg allerede hadde tenkt ferdig.

Det skjer ikke altfor ofte.

Derfor kunne det ikke blie noe annet enn terningkast 6 fra meg. 

Agneta Soleim – Kristin Harila – Hans-Petter Nygård-Hansen. Utenfor Colosseum kino på før-premieren 2. september, 2026.