Norge har gjort mye riktig på AI, men vi er fortsatt langt unna der vi må være

Da regjeringen lanserte AI-milliarden høsten 2023, kalte jeg satsingen for brødsmuler. Tre år senere står jeg fortsatt for kritikken, men ikke for avfeielsen. For Norge har faktisk gjort mye riktig på kunstig intelligens siden den gang. Samtidig er det nødvendig å være tydelig på at vi kun har startet reisen. Vi er fortsatt ikke i nærheten av å være en ledende AI-nasjon. Og i en verden der tempo og skala avgjør, er det en risikabel posisjon.

Fra fragmenterte initiativer til en faktisk nasjonal satsing

Jeg har skrevet kritisk om norsk teknologipolitikk i mange år. Med god grunn. Altfor ofte har vi hatt strategier uten kraft, ambisjoner uten gjennomføring og ord uten ressurser. Derfor var jeg rask med å reagere da AI-milliarden ble presentert i 2023.

Men det er viktig å være redelig. I ettertid ser jeg at AI-milliarden faktisk utløste noe Norge lenge har manglet, nemlig koordinering. Etableringen av seks nasjonale forskningssentre for kunstig intelligens er ikke småtterier. Det har samlet akademia, forskningsinstitutter, næringsliv og offentlig sektor i større, mer robuste fagmiljøer. For første gang på lenge har vi gått bort fra spredte enkeltprosjekter og begynt å bygge varig kapasitet.

Dette er Norge på sitt beste. Når vi først bestemmer oss, er vi gode på samarbeid, struktur og institusjonsbygging. Det gir oss et bedre utgangspunkt enn mange tror.

Tillit og ansvarlighet er ikke en hemsko. Det kan bli vårt fortrinn

Noen mener Norge er for forsiktige. For opptatt av etikk, personvern og regulering. Jeg mener det motsatte. I en verden som nå strammer inn bruken av kunstig intelligens, særlig gjennom EUs AI-forordning, er ansvarlig AI ikke et problem. Det er et konkurransefortrinn. Virksomheter som forstår kravene til dokumentasjon, datasikkerhet, forklarbarhet og risikohåndtering, vil ligge foran når markedet modnes.

Norge er i så måte en nasjon som høster høy tillit i folket. Det gir oss unike forutsetninger for å utvikle AI som faktisk tas i bruk, både i offentlig sektor og i næringslivet. Hvis vi spiller kortene riktig, kan trygg og tillitsbasert AI bli en norsk spesialitet. Og her vil jeg for ordens skyld understreke at vi kan. Det blir ikke slik av å kun håpe og tro. 

Offentlig sektor har overrasket meg positivt

Jeg innrømmer gjerne at jeg har vært mer skeptisk til tempoet i offentlig sektor enn jeg kanskje burde vært. I dag brukes kunstig intelligens allerede i mange deler av forvaltningen. Til saksbehandling, dokumentanalyse, oppsummeringer, beslutningsstøtte og tjenesteforbedring. Det meste er dog ikke ferdig. Ikke skalert maksimalt, og derfor gir ikke alt målbare gevinster ennå.

Men retningen er tydelig. AI er i ferd med å bli en ny basisinfrastruktur i offentlig sektor, på samme måte som digital selvbetjening, fellesregistre og automatisering ble det i løpet av de siste tiårene. Og dette er ekstremt viktig. Skal AI bidra til å bevare velferdsstaten i møte med mangel på arbeidskraft, må offentlig sektor være blant de fremste brukerne, og ikke blant sinkene. Og der har vi gjerne en tendens til å ende opp, noe de fleste indekser også peker på. 

Næringslivet har våknet, men forskjellene er store

I næringslivet er AI i ferd med å være et nisjeverktøy for de mest interesserte, til å bli arbeidsverktøy for alle. Spesielt etter gjennombruddet for generativ AI, har bruken eksplodert. Fortsatt eksperimenterer de fleste, men det er også et sted å starte. 

Jeg møter stadig virksomheter som opplever produktivitetsgevinster. Ikke fordi AI har revolusjonert alt, men fordi mange små forbedringer til sammen gir effekt. Litt raskere analyse her. Litt bedre beslutningsgrunnlag der. Litt bedre innholdsproduksjon her. Litt mindre tid brukt på rutinearbeid.

Samtidig er forskjellene store. Noen ligger langt fremme. Andre har knapt begynt. Og svært få norske selskaper har klart å skalere AI-baserte løsninger internasjonalt i stor skala. Her ligger en av Norges største utfordringer.

Den ærlige sammenligningen: Norden, Europa og verden

Når vi løfter blikket utenfor landegrensene, blir bildet tydeligere, og mer ubehagelig.

Sverige har investert mer over lengre tid, og har flere globale teknologiselskaper som driver kapital, kompetanse og tempo. Danmark har vært langt mer offensiv på implementering og infrastruktur. Finland startet tidligere med bred kompetansebygging og strategisk forskningssatsing. Norge har tatt igjen noe av forspranget. Men vi startet senere og med lavere intensitet.

I Europa ser vi nå en tydelig dreining. Kunstig intelligens behandles ikke lenger som et forskningsfelt, men som industripolitikk. Land investerer i regnekapasitet, datasett, testfasiliteter og kommersialisering. Norge følger regelverket, men ikke investeringsnivået.

Globalt er forskjellene enorme. USA dominerer gjennom teknologigiganter. Kina bygger skala gjennom stat og industri. Norge er i stor grad en konsument av global AI. Det gjør oss effektive på kort sikt, men sårbare på lang.

Vi investerer i kompetanse, men for lite i fart og skala

Norge er gode på piloter. Vi er gode på utredninger. Vi er gode på strategier. Men vi er svake på oppskalering. Svake på tempo. Og ofte for forsiktige med kapital. Det er også kjernen i kritikken min. Hvis kunstig intelligens virkelig skal bli et nasjonalt konkurransefortrinn, må den behandles som det den faktisk er: strategisk samfunnsinfrastruktur. På linje med energi, transport og digital kommunikasjon.

Det betyr investeringer i datakraft og sikre plattformer. Det betyr sterkere kobling mellom AI og våre viktigste næringer. Og det betyr bedre rammevilkår for selskaper som faktisk vil vokse fra Norge, ikke bare starte her.

AI er ikke nisjeverktøy

En annen viktig erkjennelse er at AI ikke vil bli forbeholdt spesialister. Dette er ikke en teknologi som bare angår utviklere og data scientists. Den vil prege arbeidet til økonomer, jurister, lærere, rådgivere, ingeniører og ledere. Da holder det ikke å utdanne noen få eksperter i året.

Hele arbeidsstyrken må med. I bruk. I forståelse. I kritisk sans. I dataforståelse. Hvis ikke risikerer vi at AI forsterker forskjeller, i stedet for å redusere dem. Derfor står jeg fortsatt for kritikken jeg kom med i 2023. AI-milliarden er som brødsmuler å sammenligne med, satt opp mot ambisjonene. Den var ikke i nærheten av å gjøre Norge verdensledende på kunstig intelligens. Men den var heller ikke bortkastet, men et startskudd. Et nødvendig skifte fra prat til handling. Fra fragmentering til samling.

Nå er spørsmålet hva vi gjør videre. For Norge er fortsatt ikke i nærheten av å være en ledende AI-nasjon, slik de uttalte ambisjonene er. Og vi vil ikke bli det heller med gode intensjoner alene. Det når vi med investeringer som matcher alvoret, tempo som matcher utviklingen og vilje til å prioritere. AI handler til syvende og sist ikke om teknologi,  men om produktivitet, verdiskaping, sikkerhet og velferdsstatens bærekraft. 

Derfor er én milliard til AI fortsatt brødsmuler, når det vi egentlig trenger er fryktelig mange brød.

Bilde: Privat