På 25 år har Norge blitt langt rikere, men også eldre, mer kulturelt sammensatt, mer økonomisk ulikt og stadig mer teknologisk avhengig. Samtidig svekkes skoleprestasjonene, velferdsutgiftene øker, kommunene sliter og kunstig intelligens utfordrer fremtidens arbeidsliv. Jeg frykter at vi er i ferd med å skape et samfunn som i 2050 kan være rikere enn noensinne, men der stadig flere har mistet både tryggheten, tilhørigheten og troen på fremtiden.
Lørdag 17. oktober ble Paris og flere andre franske byer rammet av omfattende opptøyer. Biler ble satt i brann, butikker plyndret og offentlige bygninger angrepet. Ifølge Associated Press ble over 2.400 mennesker arrestert etter en helg der tusenvis av virksomheter ble skadet.
Også Milano og Brussel opplevde voldelige sammenstøt. I Madrid og andre spanske byer har mennesker demonstrert mot boligpriser og levekostnader som gjør det stadig vanskeligere å etablere seg. Uroen er et vitne om en voksende frustrasjon over økonomiske forskjeller, svekkede offentlige tjenester, manglende fremtidsmuligheter og politiske systemer som ikke klarer å innfri befolkningens forventninger.
Samtidig utfordres Europa av kulturelle og religiøse motsetninger, organisert kriminalitet, politisk radikalisering og en stadig mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Jeg mener vi må begynne å se disse problemene i sammenheng med de store demografiske, økonomiske og teknologiske endringene som har funnet sted de siste 25 årene.
For mens politikerne diskuterer utfordringene hver for seg, er det veldig mye som tyder på at de forsterker hverandre. Og det som allerede er alvorlig i 2026, vil bli langt vanskeligere, om ikke umulig, å håndtere frem mot 2050, om ikke politikerne viser handlekraft nå.
25 år som har forandret Norge
Ved årtusenskiftet hadde Norge omtrent 4,5 millioner innbyggere. I dag er vi over 5,6 millioner. I 2000 hadde rett i overkant av seks prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn. I 2026 har andelen økt til nærmere 22 prosent. På kun 25 år har antallet innvandrere økt fra 282.500 til over 1,2 millioner mennesker. Og utviklingen fortsetter. Ifølge SSBs hovedalternativ for befolkningsframskrivingene vil Norge ha omtrent 6,2 millioner innbyggere i 2050. Av disse vil rundt 1,8 millioner, eller nærmere 30 prosent av befolkningen være personer med innvandrerbakgrunn. Dette er statistikk over hvor befolkningen kommer fra, og sier ingenting i seg selv om hvor godt (eller dårlig) integreringen fungerer. Samtidig sier den veldig mye om hvor omfattende den demografiske endringen er.
I løpet av de samme årene har Norges økonomi vokst betydelig. Fastlands-BNP har økt fra rundt 1.135 milliarder kroner i 2000 til 4.400 milliarder i 2025. Vi har fått langt høyere materiell velstand, et enormt oljefond og en offentlig sektor som tilbyr tjenester tidligere generasjoner bare kunne drømme om. Likevel er det grunn til å spørre om vi har gjort samfunnsmodellen like bærekraftig som vi har gjort den rik. For mens vi har blitt rikere, har vi også bygget opp stadig større fremtidige forpliktelser. Samtidig har vi fått nye økonomiske, kulturelle og teknologiske utfordringer som krever betydelig politisk handlekraft.
Eldrebølgen kommer nå. Regningen blir astronomisk.
I 2005 var 17 prosent av EUs befolkning over 65 år. I 2025 hadde andelen økt til 22 prosent. I Norge vil vi ifølge SSB allerede rundt 2032 ha flere mennesker over 65 år enn barn og unge under 20 år. I 2050 vil omtrent hver femte nordmann være 70 år eller eldre, og antallet personer over 80 år vil ha mer enn doblet seg fra dagens nivå.
Vi trenger dermed stadig flere mennesker til å finansiere og bemanne helsevesenet, eldreomsorgen og de offentlige tjenestene. Samtidig vokser folketrygdens utgifter. Ifølge NAV utgjorde folketrygden nærmere 35 prosent av statsbudsjettet i 2025. Målt i faste 2026-kroner kostet den 736 milliarder kroner. NAV og Helsedirektoratet anslår at utgiftene vil øke med ytterligere 95 milliarder kroner frem mot 2035, til 831 milliarder. Det tilsvarer over 17 prosent av fastlands-BNP.
Helseutgiftene er også betydelige. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 ligger Helse- og omsorgsdepartementets samlede bevilgninger på nesten 320 milliarder kroner. Her inngår også enkelte helserefusjoner under folketrygden, så beløpene kan ikke uten videre legges sammen. Samtidig skal stadig færre mennesker i yrkesaktiv alder finansiere et økende antall eldre. Vi kan hente inn arbeidskraft gjennom innvandring, men andre europeiske land eldes også. Konkurransen om kvalifisert helsepersonell vil bli hardere.
Dessuten løser ikke innvandring arbeidskraftmangelen dersom integreringen ikke fungerer godt nok. I 2025 var 67,5 prosent av innvandrerne mellom 20 og 66 år sysselsatt, mot 80 prosent i befolkningen ellers. Forskjellen er betydelig, selv om den varierer med blant annet hvilke land innvandrerne kommer fra, hvor lenge de har bodd i Norge, hvilken utdanning de har tatt og selve innvandringsgrunnen.
I et aldrende samfunn kan vi ikke være likegyldige til at store grupper står utenfor arbeidslivet. Det reduserer skatteinntektene, begrenser den tilgjengelige arbeidskraften og øker behovet for offentlige ytelser.
Oljefondet skjuler hvor alvorlig situasjonen er
I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 er det oljekorrigerte underskuddet på nesten 562 milliarder kroner. Det betyr at omtrent hver fjerde krone av statens utgifter utenom petroleumsvirksomheten dekkes gjennom overføringer fra Oljefondet. Vi har en økonomisk buffer de fleste andre land bare kan drømme om. Min frykt er at den enorme formuen gjør politikerne mindre villige til å gjennomføre nødvendige reformer.
Vi kan øke bevilgningene, kompensere for økte kostnader og utsette strukturelle endringer fordi Norge fortsatt vasser i penger. Det er en luksus som har blitt en politisk sovepute. Norge har penger til å betale for tjenester, men mangler stadig flere av menneskene som skal levere dem. For Oljefondet produserer verken sykepleiere, lærere, helsefagarbeidere eller den kompetansen fremtidens arbeidsliv trenger.
Og dersom en stadig større del av verdiskapingen fremover skjer gjennom automatiserte systemer, samtidig som færre mennesker får stabile arbeidsinntekter, vil også skattegrunnlaget endre seg. Da blir det avgjørende hvem som eier teknologien, hvor overskuddene havner, og hvordan gevinstene fordeles.
Kommune-Norge er allerede i ferd med å få store problemer
I 2024 skrev jeg at Norge må redusere antallet kommuner betydelig dersom vi skal bevare velferdsstatens bærekraft. Den gangen ble kommentaren min møtt med motstand og til dels latterliggjøring. To år senere har ikke anbefalingen min endret seg. Og tallene fra kommuneøkonomien har ikke gjort meg mindre bekymret. Ifølge KS hadde nesten 60 prosent av kommunene i regnskapsundersøkelsen negative driftsresultater i 2024. I 2025 var andelen redusert til omtrent 35 prosent. Det viser en solid bedring, selv om svært mange kommuner fortsatt har begrenset økonomisk handlingsrom. KS selv rapporterer at 80 prosent av kommunene opplever det som vanskelig å realisere gevinster fra digitalisering.
Vi har altså kommuner som mangler penger, ressurser og kompetanse, samtidig som de må håndtere stadig mer krevende oppgaver innen helse, omsorg, beredskap, teknologi og integrering. Og mange av de minste kommunene vil få en langt høyere andel eldre enn landet samlet. I et negativt 2050-scenario kan kommunene bli nødt til å bruke stadig større deler av budsjettene på pleie og omsorg, mens skoler, forebyggende tjenester, kulturtilbud og vedlikehold må nedprioriteres. Da forvitrer velferden gradvis gjennom lengre ventetider, færre ansatte, dårligere oppfølging og stadig mer ansvar som overlates til de eldre selv og familiene deres.
De som har råd, vil kjøpe private tjenester. De andre må klare seg med det offentlige fortsatt kan tilby. Slik vil økonomiske forskjeller øke, uten at politikerne formelt har fjernet en eneste velferdsrettighet.
Det multikulturelle samfunnets vanskeligste utfordring
I januar skrev jeg en artikkel om hvorfor felles kultur er en selvfølge i næringslivet, men langt mer kontroversielt i samfunnsdebatten. I næringslivet vet vi at tillit, samarbeid og langsiktig utvikling forutsetter en viss grad av felles normer, verdier og spilleregler. Organisasjoner kan bestå av mennesker med forskjellig bakgrunn, religion og livssyn. Men de må samtidig ha en felles forståelse av hvordan man samarbeider, håndterer konflikter og tar beslutninger.
Hvorfor skulle slike mekanismer være mindre viktige i et samfunn? Nå er selvsagt ikke en nasjon det samme som en bedrift. Jeg påstår ikke det. Et demokratisk samfunn skal romme langt større uenighet og mangfold enn en organisasjon som kan velge sine ansatte. Men nettopp derfor blir det enda viktigere å ha et tydelig fundament av felles demokratiske prinsipper. Et samfunn kan ikke opprettholde høy tillit dersom store grupper ikke anerkjenner de samme grunnleggende rettighetene og forpliktelsene.
Forskningen gir også grunn til ettertanke. En omfattende metaanalyse publisert i Annual Review of Political Science i 2020, basert på over 1.000 estimater fra 87 studier, fant en statistisk negativ sammenheng mellom etnisk mangfold og sosial tillit. Sammenhengen var særlig tydelig på lokalt nivå. Det betyr ikke at mangfold automatisk ødelegger tillit. Men det betyr at vi ikke uten videre kan forutsette at stadig større kulturelle forskjeller er uproblematiske. Sosial tillit må bygges og vedlikeholdes. Og her mener jeg europeiske myndigheter gjennom de siste tiårene har fundamentalt undervurdert hvor krevende integreringen er, særlig når mennesker kommer fra samfunn med vesentlig andre normer for religion, familie, kjønn og individets frihet.
Vi må tørre å diskutere politisk islam
Det er umulig å skrive en troverdig analyse av Europas kulturelle og religiøse utfordringer uten å diskutere islam, islamisme og konservative religiøse miljøer. Når det er sagt, mener jeg ikke at muslimer som gruppe er et problem. Derimot kommer enkelte fortolkninger av islam i direkte konflikt med liberale demokratiske prinsipper. Det gjelder spesielt når religiøse regler gis forrang foran demokratisk vedtatte lover, eller når familier og religiøse miljøer begrenser kvinners og unges rett til å bestemme over egne liv.
I regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold fremgår det at det nasjonale kompetanseteamet håndterte 1.402 saker i 2024. Flest saker gjaldt personer med bakgrunn fra Syria, Pakistan, Somalia, Afghanistan og Irak. Regjeringen peker selv på at problemene forekommer oftere i miljøer preget av patriarkalske familiestrukturer og konservative holdninger til kjønn og seksualitet. Dette må kunne diskuteres uten at kritikken automatisk avvises som islamofobi eller rasisme.
Politisk islamisme, der religionen skal gi styrende autoritet over samfunnets lover og institusjoner, må også kunne utfordres direkte. PST vurderer i sin nasjonale trusselvurdering for 2026 at ekstrem islamisme fortsatt utgjør en terrortrussel i Norge og Europa. PST presiserer samtidig at få personer i Norge støtter ekstrem islamisme. Det er viktig å holde begge forholdene fast.
De fleste muslimer er ikke islamister,, og mange av dem som rammes hardest av religiøs undertrykkelse, har selv muslimsk bakgrunn. Men religionsfriheten kan aldri innebære frihet til å frata andre mennesker deres grunnleggende rettigheter. Hvis vi ikke lykkes med å bygge sterkere oppslutning om felles demokratiske spilleregler, vil kulturelle motsetninger utvikle seg til varig segregering og økt mistillit. Og dersom dette skjer samtidig som den økonomiske ulikheten øker, arbeidsmarkedet blir vanskeligere og offentlige tjenester svekkes, vil konfliktene bli langt mer alvorlige enn det vi ser i dag, både her i Norge og i Europa for øvrig.
Generasjonen vi ikke har råd til å sortere bort
I september publiserte jeg rapporten «Generasjonen vi ikke har råd til å sortere bort». Rapporten dokumenterer hvordan sviktende grunnferdigheter, kunstig intelligens og en aldrende befolkning kan utvikle seg til en alvorlig kompetanse- og kapasitetskrise. PISA-resultatene fra 2025 viser at andelen norske elever under mestringsnivå 2 i lesing har økt fra 15 prosent i 2015 til 34 prosent i 2025. I matematikk har andelen økt fra 17 til 38 prosent. Blant guttene presterte hele 41 prosent under nivå 2 i lesing.
Dette er ungdommer som snart skal inn i et arbeidsliv der kunstig intelligens kan overta stadig flere av oppgavene som tidligere ga nyansatte deres første erfaring. NAV registrerte rundt 110.000 mennesker mellom 20 og 29 år utenfor arbeid og høyere utdanning ved utgangen av 2025. Det tilsvarte nesten 16 prosent av aldersgruppen. Samtidig anslo NAV en mangel på 34.000 arbeidstakere i 2026. Dette er en alvorlig motsetning. Vi mangler mennesker med nødvendig kompetanse, samtidig som mange unge ikke får brukt eller utviklet evnene sine. Og hva skjer når kunstig intelligens gjør det enda mer lønnsomt for virksomheter å automatisere oppgavene som tidligere fungerte som inngangsbilletten til arbeidslivet?
En Stanford-studie fra august 2026 fant at sysselsettingen blant unge mellom 22 og 25 år i særlig AI-eksponerte yrker hadde utviklet seg nesten 20 prosent svakere enn blant sammenlignbare arbeidstakere i mindre eksponerte yrker. Dette er amerikanske data og ingen dokumentasjon på generell KI-drevet massearbeidsledighet. Men mekanismen er høyst relevant for Norge.
En virksomhet trenger ikke å si opp ansatte for å svekke fremtidens arbeidsmarked. Den kan la være å ansette nyutdannede. Da kan bedriften spare penger på kort sikt, mens kostnadene ved manglende erfaring og kompetansebygging havner hos den unge, utdanningssystemet, NAV og samfunnet. Hvis mange virksomheter gjør det samme, kan vi få et arbeidsliv som etterspør erfaring, men i stadig mindre grad tilbyr muligheten til å skaffe seg den.
BNP kan vokse mens befolkningen får dårligere råd
Norges fastlandsøkonomi har vokst betydelig siden år 2000. Men økonomisk vekst sier lite om hvordan gevinstene fordeles. Ifølge SSB steg boligprisene med omtrent 278 prosent fra 2000 til 2025. En bolig som kostet én million kroner i 2000, ville med den gjennomsnittlige prisutviklingen kostet nesten 3,8 millioner i 2025. Eiendom Norges sykepleierindeks viser at en enslig sykepleier i Oslo i 2025 hadde råd til under 3 prosent av boligene som ble omsatt.
Det er allerede blitt svært vanskelig for unge uten økonomisk hjelp fra foreldrene å etablere seg i deler av boligmarkedet. Fremskriver vi utviklingen 25 år fremover, kan forskjellene mellom dem som eier bolig og kapital, og dem som må leve av lønnsinntekten alene, bli enda større. Samtidig kan AI gi Norge betydelig høyere produktivitet og BNP.
Men dersom gevinstene i hovedsak tilfaller teknologiselskaper og kapitaleiere, mens færre mennesker får stabile arbeidsinntekter, kan vi få et rikere Norge med større økonomisk utenforskap. Og mye av teknologien eies av utenlandske selskaper. Da risikerer vi at stadig mer av verdiskapingen, dataene og den teknologiske kontrollen havner utenfor Norge og Europa.
Samtidig kan den økende etterspørselen etter energi gjøre kraftsituasjonen mer krevende. Det internasjonale energibyrået anslår at verdens datasentre vil bruke omtrent dobbelt så mye strøm i 2030 som i 2025. Hvis kraftproduksjonen og strømnettet ikke bygges ut i takt med etterspørselen, kan det øke presset på energiprisene. Da kan vi i 2050 få en situasjon der bolig, strøm, transport, mat og nødvendige tjenester tar stadig større deler av husholdningenes inntekter. Og selv om Norges samlede verdiskaping når nye høyder, kan stadig flere oppleve at pengene ikke strekker til.
Teknologien kan gjøre polariseringen langt farligere
Samtidig som økonomiske og kulturelle motsetninger øker, har teknologien endret selve grunnlaget for den offentlige samtalen. I 2000 hadde de redaktørstyrte mediene en langt sterkere posisjon som felles informasjonskilder. I dag styres en stadig større del av informasjonsstrømmen gjennom kommersielle plattformer og algoritmer. Forskning publisert i Nature i 2026 viser hvordan engasjementsbaserte algoritmer kan forsterke konfliktpreget innhold og påvirke oppfatningene våre av politiske motstandere. Da hjelper det fint lite at våre redaktørstyrte medier i stor grad har underkastet seg algoritmene til plattformene de selv kritiserer, og erstattet i stor grad innsikt og kunnskap med affekt, sinne og sjokk.
På toppen av dette gjør generativ AI det stadig enklere å produsere manipulerte bilder, videoer, falske nyheter og politisk propaganda. Russiske påvirkningsoperasjoner har allerede vist hvordan eksisterende konflikter kan utnyttes for å svekke europeiske demokratier.
I et negativt 2050-scenario har vi langt færre lokalaviser og journalister som kan kontrollere makten, samtidig som stadig mer av informasjonen vi mottar, er produsert, filtrert og tilpasset av kunstig intelligens. Og når tilliten til mediene svekkes samtidig som den økonomiske frustrasjonen og de kulturelle motsetningene øker, blir det vanskeligere å opprettholde en felles forståelse av virkeligheten. Da blir det også vanskeligere å gjennomføre demokratiske beslutninger.
Et samfunn der stadig flere mister fotfestet
Teknologien påvirker også barn og unges mentale helse, oppmerksomhet og sosiale relasjoner. WHO dokumenterte i 2024 at problematisk bruk av sosiale medier blant ungdom i de undersøkte landene økte fra 7 prosent i 2018 til 11 prosent i 2022. Det betyr ikke at sosiale medier alene forklarer psykiske helseproblemer. Men utviklingen gir grunn til bekymring, særlig når mange unge allerede møter økende prestasjonspress og økonomisk usikkerhet. I mitt negative 2050-scenario kan flere av disse forholdene forsterke hverandre.
En ungdom som går ut av skolen med svake grunnferdigheter, kan få vanskeligere for å finne relevant arbeid. Manglende inntekt gjør det vanskeligere å etablere seg, mens økonomisk utenforskap kan svekke både selvtillit, sosial deltakelse og fremtidstro. Hvis den samme ungdommen tilbringer stadig mer tid i digitale miljøer preget av konflikt, sammenligning og algoritmisk påvirkning, vil problemene bli enda vanskeligere å håndtere.
Samtidig kan et presset kommunalt tjenesteapparat ha mindre kapasitet til å gi nødvendig oppfølging. Da oppstår risikoen for en selvforsterkende utvikling der økonomisk utenforskap, sosial isolasjon, politisk mistillit og kulturell fragmentering påvirker hverandre. I verste fall kan frustrasjonen bli utnyttet av ekstreme politiske og religiøse miljøer som tilbyr enkle forklaringer og tydelige fiendebilder.
Dette betyr ikke at borgerkrig eller demokratisk sammenbrudd er uunngåelig. Men historien gir oss heller ingen garanti for at stabile samfunn forblir stabile dersom de grunnleggende forutsetningene gradvis svekkes.
Politikerne kjenner problemene. Likevel fortsetter de kun å snakke
I en kronikk i Finansavisen høsten 2025, kritiserte jeg statsminister Jonas Gahr Støre for stadig å advare mot naivitet uten at den politiske oppfølgingen har stått i forhold til truslene. Det samme gjelder den bredere samfunnsutviklingen. Vi har perspektivmeldinger, offentlige utredninger, forskningsrapporter, strategier, handlingsplaner og konferanser som dokumenterer utfordringene. Regjeringen vedtar også konkrete tiltak. Pensjonsreformer, integreringstiltak og regulering av digitale tjenester er eksempler på at det faktisk handles litt også.
Det jeg derimot savner er en samlet politisk retning som tar konsekvensene av at demografi, økonomi, kultur og teknologi endrer samfunnet samtidig. For vi kan ikke fortsette å diskutere eldrebølgen uten å diskutere hvordan AI vil påvirke skattegrunnlaget. Vi kan ikke diskutere innvandring og integrering uten å diskutere et arbeidsmarked der inngangen for unge blir stadig vanskeligere. Og vi kan ikke diskutere økonomisk vekst uten å undersøke hvem som får gevinstene, hvem som betaler kostnadene, og hvordan økende forskjeller påvirker tilliten mellom mennesker.
Likevel domineres norsk politikk av kortsiktige fordelingskamper. Dette er reelle politiske spørsmål. Men de må ikke få fortrenge de langt mer omfattende utfordringene som avgjør om velferdsstaten vil være bærekraftig i fremtiden. Jeg mener regjeringen undervurderer behovet for strukturelle endringer.
Vi trenger færre og sterkere kommuner, bedre integrering, et utdanningssystem som styrker grunnferdighetene, nye innganger til arbeidslivet og en tydeligere politikk for hvordan produktivitetsgevinstene fra AI skal fordeles. Vi trenger dessuten langt sterkere kontroll med teknologiselskapenes makt og en politikk som ivaretar den redaktørstyrte journalistikkens økonomiske grunnlag.
Men slike reformer er krevende. De utfordrer etablerte interesser, koster penger og kan gjøre velgere misfornøyde. Da er det langt enklere – og mer fristende – å love flere rettigheter og kortsiktige økonomiske lettelser enn å forklare hvilke prioriteringer som må endres. Og i et demokrati der politikerne må vinne velgernes tillit hvert fjerde år, er det sterke insentiver til å velge kortsiktig popularitet fremfor langsiktig bærekraft.
Opposisjonspartiene kan kritisere regjeringen og love tøffere prioriteringer. Men når de selv får makt, møter de de samme politiske kostnadene. Dermed risikerer vi at de vanskeligste beslutningene stadig skyves foran oss.
Norge 2050 formes av det vi gjør i dag
Mitt dystre fremtidsscenario er ingen prognose for hvordan Norge nødvendigvis blir. Men det bygger på utviklingstrekk som allerede er godt dokumentert. Vi vet at befolkningen eldes. Vi vet at boligprisene har vokst langt raskere enn det generelle prisnivået. Vi vet at mange kommuner mangler økonomisk handlingsrom, og at stadig flere unge går ut av skolen med svake grunnferdigheter. Vi vet at integreringen ikke fungerer godt nok, at religiøse og kulturelle normkonflikter utfordrer fellesskapet, og at kunstig intelligens allerede er i ferd med å endre arbeidslivet og medieøkonomien.
Det vi ikke vet, er hvor alvorlig konsekvensene blir dersom disse utviklingstrekkene fortsetter å forsterke hverandre.
Kanskje vil AI bidra til så store produktivitetsgevinster at vi klarer å håndtere eldrebølgen bedre enn fryktet. Kanskje vil nye arbeidsplasser og bedre integrering styrke samfunnets bærekraft. Men slike gevinster kommer ikke av seg selv. De krever politiske prioriteringer om hvordan vi utdanner kommende generasjoner, finansierer velferden, organiserer kommunene, integrerer nye innbyggere og fordeler gevinstene fra teknologiutviklingen.
Dette har vi allerede ventet for lenge med å fatte beslutninger om. Fortsetter vi å behandle utfordringene hver for seg frem mot 2050, samtidig som de forsterker hverandre, vil vi skape et Norge som er teknologisk mer avansert og økonomisk rikere enn noen gang, men samtidig et Norge der stadig flere mennesker har mistet muligheten til et trygt, selvstendig og meningsfylt liv.
Og når vi kommer til 2050, vil dagens unge ha levd med konsekvensene av de beslutningene vi tok, og ikke minst dem vi unnlot å ta. Vi kan ikke gi dem tilbake utdanningsårene de mistet, arbeidserfaringen de aldri fikk eller mulighetene til å etablere seg som gradvis forsvant. Det er derfor jeg mener at Støre og resten av det politiske Norge må slutte å behandle fremtidens utfordringer som noe vi kan diskutere oss gjennom. Det er alvor nå. Det har det vært lenge. Og regningen for fortsatt politisk kortsiktighet (og manglende handlekraft) vil bli langt større enn det Oljefondet vil være i stand til å løse.
Kommunevalget i 2027 bør handle om neste generasjon
Jeg har lenge ment at vi mennesker sjelden endrer kurs før krisen banker på døra. Om den ennå ikke banker på, nærmer den seg i alle fall med lange og raske skritt. Det gir meg et visst håp om at de negative utviklingstrekkene kan snus. Hvis politikerne vil. I 2024 skrev jeg at «digital politikk gir ikke like mange stemmer som den fysiske». Året etter kritiserte jeg partilederne under Arendalsuka for å debattere for neste valg, fremfor neste generasjon. I foredragene mine om fremtidens arbeidsliv har jeg også vært tydelig på at vi trenger flere stemmer som krever langsiktige og konkrete beslutninger. Slike beslutninger blir ofte upopulære på kort sikt. Nettopp derfor må vi som velgere støtte politikere som våger å ta dem.
Kommunestyre- og fylkestingsvalget 13. september 2027 er en konkret anledning. Jeg vil at lokalpolitikerne legger frem planer for hvordan kommunene skal finansiere og bemanne lovpålagte tjenester frem mot 2040 og 2050, hva som må prioriteres bort, og om dagens kommunegrenser og samarbeidsmodeller tåler utviklingen. De må også vise hvordan skolene skal styrke grunnleggende ferdigheter, og hvordan unge skal få læreplasser, betalt arbeidserfaring og en vei inn i et arbeidsliv preget av kunstig intelligens.
Regjeringen må på sin side samle den nasjonale innsatsen. Vi trenger tydelige, målbare resultater fra integreringspolitikken, særlig innen språk, utdanning og arbeid. Vi trenger en plan for hvordan produktivitetsgevinstene fra AI skal komme fellesskapet til gode, og regler som faktisk håndheves når digitale plattformer svekker våre rettigheter, den offentlige samtalen og den redaktørstyrte journalistikken. Næringslivet må samtidig investere i opplæring og nye arbeidstakere, fremfor å la kortsiktige AI-besparelser undergrave fremtidens kompetanse. Og vi som stemmer, må stille oss vanskeligere spørsmål:
- Hva skal faktisk endres?
- Hvem har ansvaret?
- Hva vil det koste, og
- hva må vi velge bort?
- Når kan resultatene måles?
Fortsetter vi å belønne politikere som lover mest her og nå, bidrar vi selv til kortsiktigheten jeg har kritisert i flere år. Norge har fortsatt både økonomiske ressurser, fagkunnskap og demokratiske institusjoner som gjør det mulig å endre kurs. Vi trenger ikke vente på at krisen skal tvinge frem beslutningene. I dagens teknologitunge hverdag vil det da være for sent. Derfor må vi bli flere som etterspør tydelig handling, også når løsningene er krevende og upopulære.
Kommunevalget i 2027 bør være en anledning til å begynne å handle, ikke bare prate.
Om arbeidet med denne kronikken
Jeg har utviklet og skrevet denne kronikken i tospann med ChatGPT, som jeg har brukt til research og som en kritisk sparringspartner. ChatGPT har hjulpet meg med å finne og gjennomgå kilder, utfordre hypotesene mine, undersøke motargumenter og skille dokumenterte utviklingstrekk fra de mer spekulative scenariene for 2050. ChatGPT har også bidratt til disposisjonen og skrevet eller omarbeidet flere passasjer og avsnitt, blant annet for å skjerpe argumentasjon og konklusjon. Standpunktene, vurderingene og det endelige redaksjonelle ansvaret er mine. Kildene er lenket for etterprøvbarhet, og fremtidsbildet er et scenario, ikke en prognose. I alle fall enn så lenge.
Bilde: ChatGPT
