Den “fantastiske” fremtiden vi haster mot, men ikke har valgt
For bare få år siden ble Sam Altman hyllet som mannen som åpnet døren til fremtidens kunstige intelligens. I dag fremstilles han av stadig flere som symbolet på teknologimakten som truer både arbeid, sannhet og demokrati. Historien om ChatGPT er derfor ikke bare historien om et teknologisk gjennombrudd, men også historien om hvordan makt, moral og menneskelig natur kolliderer når verden brått forandrer seg.
Helten som skulle bygge fremtiden
Jeg har fulgt Sam Altman tett siden ChatGPT ble lansert i november 2022.
Som teknologikommentator, foredragsholder og forfatter har jeg skrevet utallige artikler om både ham og OpenAI. Jeg har også lest biografien The Optimist av Keach Hagey, som beskriver Altman som en av Silicon Valleys mest visjonære figurer. En slags arkitekt for fremtiden. En teknologisk optimist som mener kunstig intelligens kan løse noen av menneskehetens største utfordringer.
På mange måter passet denne fortellingen perfekt inn i Silicon Valleys selvbilde.
Historien starter nesten alltid slik. En liten gruppe idealister vil bygge teknologi som gjør verden bedre. De snakker om å demokratisere kunnskap, frigjøre menneskelig kreativitet og løse problemer som tidligere generasjoner ikke har klart å løse. Google skulle organisere verdens informasjon. Amazon skulle bli verdens mest kundesentriske selskap. Facebook skulle koble alle mennesker sammen. OpenAI skulle utvikle kunstig intelligens til beste for hele menneskeheten.
Og Sam Altman ble mannen som skulle lede dette prosjektet.
Fra teknologioptimisme til mistillit
Men historien stopper sjelden der. For etter hvert som teknologien lykkes, vokser også makten til dem som kontrollerer den.
Da ChatGPT ble lansert, opplevde verden noe som nærmest kan beskrives som en teknologisk tsunami. Plutselig kunne en språkmodell skrive tekster, analysere informasjon, lage kode og forklare kompliserte sammenhenger på sekunder. Siden den gang har nærmere en milliard mennesker tatt i bruk ChatGPT i hverdagen.
Det er nettopp dette som gjør historien så interessant. For parallelt med den teknologiske entusiasmen har kritikken mot Altman og OpenAI vokst kraftig.
På bare noen få år har OpenAI har gått fra løfter om å redde liv til å stjele ungdommens tid. Bakgrunnen var lanseringen av AI-verktøy som Sora 2, hvor jeg stilte spørsmål ved om teknologien først og fremst brukes til å løse verdens problemer, eller til å skape enda sterkere digitale avhengighetsmekanismer. Det er et spørsmål som ikke bare gjelder OpenAI, men hele teknologibransjen.
Den nye kunnskapsmakten
ChatGPT representerer også en mer fundamental endring i hvordan vi forholder oss til kunnskap. Da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet var det vanlig å si at man hadde lest noe i leksikonet. Det ga tyngde. Kunnskapen var kvalitetssikret av fagfolk. I dag sier de “fleste” at de spurte ChatGPT.
Dette lille språkskiftet avslører et enormt kulturelt skifte. Vi har gått fra informasjonssamfunnet til algoritmesamfunnet. Når en kommersiell språkmodell ikke bare leverer informasjon, men også ferdig formulerte forklaringer og resonnerte svar, outsourcer vi i praksis deler av vår egen tenkning til en teknologiplattform.
Den franske filosofen Michel Foucault skrev en gang at kunnskap og makt alltid henger sammen, at den eller de som kontrollerer kunnskapsproduksjonen, kontrollerer også virkelighetsforståelsen. Dette gjør ChatGPT til noe langt mer enn en chatbot.
Det gjør det til en del av samfunnets intellektuelle infrastruktur.
Makten som alltid vokser
Når en teknologi først får en slik posisjon, oppstår det en dynamikk som økonomer har studert i flere tiår, nemlig nettverkseffekten.
Verdien av en plattform øker dramatisk med antall brukere. Resultatet er at ett selskap ofte ender opp med å dominere hele markedet. Vi har sett dette før. Microsoft med operativsystemer. Google med søk. Amazon med netthandel. Apple med smarttelefoner. Spotify med musikk. Nå ser vi det samme skje innen kunstig intelligens.
Det er derfor diskusjonen om Sam Altman ikke egentlig handler om Sam Altman, men om makt og maktkonsentrasjon.
Og om moral.
Fra helt til skurk
Det er et velkjent mønster i teknologihistorien.
Først hylles entreprenøren som en innovatør. Deretter vokser selskapet. Plattformen blir uunnværlig. Makten øker. Så begynner kritikken. Mark Zuckerberg gikk gjennom denne transformasjonen. Jeff Bezos, Larry Ellison og Elon Musk har gjort det samme.
Sam Altman følger nå den samme kurven.
For bare noen år siden ble han fremstilt som mannen som skulle redde menneskeheten med kunstig intelligens. I dag beskrives han av mange som det motsatte. En tekoligark som vil konsentrere makt, påvirke geopolitikk og potensielt gjøre millioner av mennesker overflødige. Men også en tekoligark som vil hjelpe krigsdepartementet i USA til å drive masseovervåking av egne borgere og drepe andre ved hjelp av kunstig intelligens. Ganske langt unna den opprinnelige visjonen til OpenAI med andre ord.
Forretningsmodellen bak AI
Noe av bakgrunnen for denne kritikken ligger i selve økonomien bak kunstig intelligens.
De største teknologiselskapene planlegger å investere hundrevis av milliarder dollar i AI-infrastruktur. Slike investeringer kan ikke forsvares av at ansatte blir litt mer produktive. De forsvares av at mennesker kan erstattes.
Som Geoffrey Hinton, en av pionerene bak moderne AI, nylig uttalte: regnestykket går ikke opp uten at mennesker fjernes fra mange arbeidsprosesser. Det er nettopp denne dynamikken jeg advarer mot i boken Mennesket vs Maskinen. Teknologien i seg selv er ikke problemet, men det er insentivene.
Moral som komfort
Samtidig er det interessant å se hvordan kritikken mot OpenAI tar form. De siste ukene har vi sett kampanjer som oppfordrer folk til å boikotte ChatGPT og heller bruke andre AI-tjenester. Jeg skrev nylig at dette i stor grad er et eksempel på det som ofte kalles slaktivisme. Symbolsk protest uten reell kostnad. Å bytte en chatbot bidrar ikke nødvendigvis til en systemendring.
Den virkelige utfordringen ligger et annet sted. Hos dem som eier modellene, datasentrene, halvlederne og infrastrukturene.
Det er her den virkelige makten befinner seg.
Spørsmålet Jony Ive nå må stille seg
Det bringer oss til et interessant spørsmål nå som det angivelig begynner å nærme seg lanseringen av det nye AI-produktet som Sam Altman og Apples tidligere sjefsdesigner, Jony Ive, har utviklet sammen. En slags skjermfri AI-enhet som skal redefinere hvordan vi bruker teknologi. Først omtalt som Gumdrop, som en AI-pen, nå kjent som Sweetpea, som en konkurrent til Apples AirPods.
Hvis det skjer, kan det bli en av de mest betydningsfulle produktlanseringene siden iPhone.
Men her ligger også et paradoks. Jony Ive har brukt flere tiår på å bygge et rykte som en av verdens mest respekterte teknologidesignere. Vil han risikere dette ryktet ved å knytte seg til en figur som nå i økende grad fremstilles som en teknologisk skurk? Eller vil historien vise at kritikken mot Altman egentlig bare er neste kapittel i en velkjent fortelling om hvordan vi først hyller innovatører, før vi forsøker å rive dem ned?
Den virkelige utfordringen
Det er lett å gjøre Sam Altman til hovedperson i denne historien. Men det er også en risiko for at vi dermed overser det viktigste. For problemet er ikke én person.
Problemet er strukturen.
Vi har skapt en digital økonomi hvor nettverkseffekter gjør at noen få selskaper kan kontrollere globale infrastrukturer. Vi har latt privat markedsmakt bli samfunnsmakt. Og så lar vi oss overraske når moral ikke holder som eneste bremsekloss mot “det destruktive mennesket” i oss.
Jeg håper og tror (selv om jeg er motstander av at fremtiden overlates til tro og håp) at AI kan bli en av de mest verdifulle teknologiene menneskeheten noen gang har utviklet. Den kan gi oss bedre helsevesen. Bedre undervisning. Mindre slitsomt arbeid. Mer tid til familie, natur og mening. Men historien viser også at teknologisk makt alltid må balanseres.
Hvis vi lykkes, kan kunstig intelligens bli et verktøy som styrker menneskelig kreativitet og samfunnets bærekraft. Hvis vi mislykkes, kan det bli infrastrukturen som konsentrerer makt hos noen få tekoligarker.
Og i så fall vil historien om Sam Altman ikke bare være historien om én teknologileder, men historien om hvordan vi lot fremtidens viktigste teknologi bli kontrollert av noen ytterst få. Med de konsekvensene det fikk for resten av oss.
Bilde: Midjourney
