For hvert minutt du lever, er du ett minutt nærmere din egen død. Det er en brutal sannhet og påminnelse, men også en frigjørende erkjennelse.
Tiden som aldri kommer tilbake
De siste månedene har jeg tenkt mye. På min egen skilsmisse. På døden. På livet – og på hvordan vi bruker det. Eller rettere sagt: hvordan vi ofte ikke bruker det.
For det går fort. Det tok ikke lang tid før venner og bekjente som oppriktig lurte på hvordan jeg hadde det etter bruddet, vendte tilbake til sin egen hverdag. Ikke fordi de er dårlige mennesker. Men fordi det er sånn livet er skrudd sammen. Tiden er brutal. Den venter ikke på noen. Den skyller over oss som en bølge, og snart er det som virket viktig i går, glemt i dag.
Vi sørger – så lenge vi rekker – før vi går videre. For livet tillater ikke annet. Og det bør få oss alle til å tenke på hva vi egentlig bruker vår begrensede tid på.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Det store bedraget
Vi blir fortalt fra vi er små at vi er spesielle. At vi kan bli hva vi vil. At vi er unike og uerstattelige. At vi må bli sett og hørt. At vi har krav på lykke.
Det er en løgn.
I den store sammenhengen er ingen av oss viktige. Ingen er uerstattelige. Ikke jeg, ikke du. Vi kan byttes ut i dag av andre mennesker. I morgen av maskiner. I overmorgen av ingenting, fordi behovet kanskje ikke lenger eksisterer.
Det er ikke meningen å være kynisk. Tvert imot. Det er en frigjørende tanke.
For når vi virkelig forstår dette – når vi tar det inn over oss – da kan vi også begynne å leve mer ekte. Mer nært. Mer tilstede.
Skjermenes fangenskap
I dag kaster vi bort store deler av livene våre på skjermer. Vi klager (og krangler) i kommentarfeltet. Misunner andres (tilsynelatende) perfekte liv på Instagram, og lar oss manipulere av plattformgigantenes algoritmer som belønner sinne og polarisering.
Vi jager etter det som skal komme, og glemmer å leve her og nå.
I vår samtid er det enklere å ha meninger om alt og alle, enn å være i kontakt med seg selv.
Å kjenne etter. Være stille. Være sammen.
Livet er ikke rettferdig. Det har det aldri vært. Men vi er samtidig født i et av verdens beste land, på det som etter alt å dømme er det mest privilegerte tidspunktet i historien å være i live på. Det er verdt å minne seg selv på.
Og kanskje er nettopp derfor klagingen vår så absurd. Kanskje må vi slutte å late som om verden skylder oss noe. Den gjør ikke det.
Din lykke er ditt ansvar
Lykke er ingen menneskerett. Det er et personlig prosjekt. Et ansvar. Ditt ansvar.
Det er noe du bygger, bevisst og vedvarende – i små valg hver dag. I hvem du omgir deg med. I hva du fyller hodet og hjertet med.
Kanskje vi må plukke frem det gamle slagordet igjen, at «enhver er sin egen lykkes smed».
Abonner på YouTube-kanalen min nå
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
«Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt»
Mitt råd og oppfordring er å begrense tiden du bruker på sosiale medier. Hold deg oppdatert på nyheter – gjerne gjennom TV, radio eller podkast – men ikke la deg drukne i støy og elendighet. Bruk minimalt med tid på ting du ikke kan gjøre noe med.
Snakk med folk. Ansikt til ansikt. Les bøker. Finn stillheten. Gå i skogen. Finn ditt ikigai – den japanske filosofien om hvorfor du bør stå opp hver morgen.
Det bør ikke være for å finne noe å «rante» over, noe å klage på eller noe nytt du mener du har krav på. Livet er ikke et prosjekt som skal optimaliseres, men et nærvær som må erfares. Og det haster, for vi stresser oss til døde. I alle fall syke.
Kutt støyen. Finn roen. Bygg mening. Vær der. Nå.
Ikke fordi du er viktig. Men fordi livet er det.
Og derfor trenger du å være mer tilkoblet og til stede.
