Psykiske lidelser, sosial isolasjon og digital avhengighet kan ikke bekjempes med småpenger. Dette er symbolpolitikk når vi trenger reell handling og massive investeringer for å beskytte en hel generasjon.
Det er både forbløffende og skremmende å se at regjeringen setter av beskjedne 7 millioner kroner for å styrke tilsyn og informasjonsarbeid knyttet til sosiale medier, når vi står overfor en av vår tids største folkehelseutfordringer. Sosiale medieplattformer som TikTok, Instagram, Snapchat og YouTube er alle konstruert med en hensikt: å skape avhengighet, fremme polarisering og kapitalisere på våre mest sårbare grupper – barna og ungdommen.
Dette er plattformer som systematisk bryter personvernregler, sprer skadelig innhold og utsetter unge brukere for psykiske belastninger som angst, depresjon og sosial isolasjon. Når regjeringen presenterer en SoMe-pott på 7 millioner kroner, viser det en sjokkerende mangel på forståelse for problemets omfang, og ikke minst en total ignorering av plattformenes brutale og manipulerende forretningsmodeller.
Et større problem enn penger kan løse
Sosiale medier er i dag blitt en arena der algoritmer dominerer hverdagen til Norges unge brukere. Barn og unge eksponeres daglig for alt fra urealistiske skjønnhetsidealer til potensielt livsfarlige utfordringer som oppfordrer til vold og selvskading. Dette er ikke et problem som kan løses med noen millioner fordelt på tilsyn og informasjonsarbeid.
Det vi trenger er en langt mer omfattende og konkret handlingsplan som involverer strengere reguleringer, økt kontroll over algoritmenes innflytelse og et samarbeid mellom teknologiindustrien, helsevesenet og politiske myndigheter.
Summen regjeringen har satt av, kan ikke engang dekke kostnadene for å styrke det nødvendige tverrfaglige samarbeidet mellom aktører som Datatilsynet, Forbrukertilsynet og Medietilsynet på en meningsfull måte.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Småpenger mot en gigantisk folkehelsekrise
En investering på 7 millioner kroner mot de destruktive kreftene som dominerer den digitale sfæren er å betrakte som småpenger i møte med en helsegigant som sosiale medier. Forskning har dokumentert en klar sammenheng mellom økt bruk av sosiale medier og økt forekomst av psykiske lidelser, spesielt blant unge.
Ungdom rapporterer om økte nivåer av depresjon, angst og ensomhet, samtidig som de kontinuerlig utsettes for press om å presentere et perfekt bilde av seg selv på sosiale medier. Dette er ikke bare en digital utfordring – det er en folkehelsekrise. Og regjeringens forsøk på å adressere dette med en ussel sum som 7 millioner kroner er, for å si det mildt, en skandale. Summen tilsvarer knapt det sosiale medier-gigantene bruker på én enkelt lobbykampanje rettet mot å hindre reguleringer i EU og USA.
En digital barnemishandling
Hvordan kan vi som samfunn tillate at unge i dag får sitt selvbilde og sin psykiske helse manipulert av kommersielle interesser som kun er ute etter å maksimere profitt? Vi ser en generasjon som drukner i digitale stimulanser, som ikke bare fôrer dem med urealistiske forventninger, men som også fanger dem i ekkokamre av hatprat, falske nyheter og destruktivt innhold.
Det er derfor ikke en overdrivelse å kalle dagens situasjon for en form for digital barnemishandling. For hvor er tiltakene som tar tak i plattformenes ansvar for å beskytte unge? Hvor er kravene om å stoppe algoritmenes utnyttelse av barnas sårbarhet? Hvor er de nødvendige sanksjonene mot selskaper som systematisk bryter reglene?
Penger hjelper ikke uten en konkret plan
Regjeringen sier de vil prioritere barns trygghet på sosiale medier. Men hvor er den helhetlige planen som skal sikre barns mentale helse, og hvem skal holdes ansvarlig når disse tiltakene mislykkes? Når en plattform som TikTok bryter med europeiske personvernlover og samler inn data om barn, handler det ikke bare om at 13-årsgrensen ikke praktiseres, men at plattformen aktivt søker å rekruttere stadig yngre brukere til sitt avhengighetsskapende økosystem.
Vi har allerede sett hvordan EU har måtte gripe inn gjennom Digital Services Act (DSA) for å tvinge teknologigigantene til å ta ansvar for barns digitale sikkerhet. Norges tilnærming med småpenger til tilsyn og informasjonsarbeid er en pinlig kontrast til de omfattende tiltakene som kreves.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
En symbolpolitikk som svikter de unge
Regjeringens tiltak virker mer som symbolpolitikk enn som reelle grep for å beskytte unge mot en ødeleggende digital virkelighet. Å bruke 7 millioner kroner på informasjonsarbeid om sosiale medier, uten å ta tak i de strukturelle problemene som ligger i plattformenes algoritmer, avhengighetsskapende design og mangel på ansvarlighet, er rett og slett ikke godt nok.
Det er på tide at vi tar barnas mentale helse på alvor og går til kamp mot de store teknologigigantene som har fått lov til å operere fritt for lenge. Vi må innse at vi ikke kan forvente at de vil regulere seg selv – her må myndighetene på banen, og ikke med småpenger, men med konkret handling og store investeringer. Vi skylder de unge mye mer enn dette.
Hvis ikke regjeringen gjør mer, vil vi stå igjen som den første generasjonen som har sviktet sine barn i den digitale tidsalderen.
En kortere utgave artikkelen ble publisert 8. oktober i papiravisen til Aftenposten.
