JBL fyller 80 år: Teknologi med bass, minner og god stemning
Krig, klima, økonomisk uro, kriminalitet, kunstig intelligens og en demokratisk verdensorden i oppløsning. Aldri før har så mange kriser skjedd samtidig, og for første gang i moderne tid tror en hel generasjon at fremtiden blir verre enn fortiden. Det er ikke pessimisme. Det er realisme.
En generasjon uten fremtidstro
Det er ikke rart at nesten ingen unge i dag ser optimistisk på fremtiden. De vokser opp i en tid preget av krig, klimaendringer, uro, dyrtid, splittelse og uforutsigbarhet. Mens vi som er voksne i dag vokste opp i fred, økonomisk vekst og en tilsynelatende trygg verden – hvor fremtiden stort sett pekte oppover – møter dagens unge en helt annen virkelighet. Det er ikke én krise de står i, men fryktelig mange på én gang. Vi befinner oss midt i en polykrise. En samtid der flere kriser oppstår samtidig, forsterker hverandre og skaper en følelse av at ingenting lenger henger sammen.
Et Europa i alarmberedskap
De siste ukene har vist dette tydelig. Europeiske flyplasser har vært rammet av koordinerte cyberangrep. Russiske jagerfly har krenket luftrom i naboland, og droner har blitt observert over flyplasser – også i Norge. Dette er ikke tilfeldige hendelser, men en del av et større hybridangrep, der fysiske, digitale og psykologiske virkemidler brukes for å skape frykt og å teste Europas beredskap.
Samtidig fortsetter Donald Trump å sette sitt preg på verdensbildet. USA er i budsjettkrise, og store deler av statsapparatet er stengt ned. Trump snakker åpent om at “fienden kommer innenfra” og har lagt seg på en stadig mer autoritær retorikk. Han har også fått makt over TikTok – verdens mest innflytelsesrike plattform for unge. Når verdens viktigste demokrati viser tegn til indre forfall, er det ikke lenger bare et amerikansk problem. Det er et varsel for hele den vestlige verden.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hatet flytter inn i europeiske gater
7. oktober markeres to år siden terrororganisasjonen Hamas angrep Israel. For kort tid siden ble britiske jøder i Manchester angrepet i en synagoge. Gaza-krigen har blitt en tennsats for radikalisering og hat i Europa. Venstresiden roper “Free Palestine”, mens høyresiden skriker om innvandring, islam og nasjonal identitet. Begge sider graver grøfter dypere enn noensinne. Konflikten som startet i Midtøsten, har flyttet seg inn i europeiske gater.
I Norge ser vi i tillegg en annen, men like alvorlig form for uro. Nyhetsbildet de siste månedene har handlet om barn ned i 11–12-årsalderen som knivstikker hverandre og sprenger håndgranater i gatene. Politiet peker på svenske kriminelle nettverk som har tatt med seg en ny forretningsmodell til Norge – “violence as a service” – der vold selges som tjeneste. Barn rekrutteres til å utføre bestillingsoppdrag fordi de er under kriminell lavalder. Vold, trusler og eksplosjoner omsettes på tvers av landegrenser, med sosiale medier som markedsplass. Det vi tidligere kalte “svenske tilstander”, er nå norsk virkelighet. Når barn brukes som våpen i organiserte nettverk, da har samfunnet mistet grepet.
Et medielandskap i fritt fall
Samtidig står mediene – som burde hjelpe oss å forstå alt dette – på kanten av økonomisk kollaps. Norske virksomheter flytter stadig mer av reklamebudsjettene sine til plattformgiganter som aktivt undergraver sannheten, tilliten og demokratiet – og som ikke betaler skatt. Når journalistikken svekkes, mister vi både oversikt og innsikt. Vi blir både reddere, sintere og dummere. Og lettere å manipulere.
Alt dette skjer samtidig. Krig, klimakrise, økonomisk uro, kulturelle konflikter, teknologisk usikkerhet og sviktende tillit. Det er selve kjernen i polykrisen, summen av mange kriser som oppstår samtidig og trekker i hver sin retning. I tillegg vokser frykten for at kunstig intelligens vil gjøre det enda vanskeligere for unge å finne sin plass i arbeidslivet. Sosiale medier forsterker sinne og polarisering, og undergraver både empati og fellesskap. Resultatet er en følelse av at alt glipper.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi trenger lederskap – ikke flere bekymringer
Derfor er det ikke vanskelig å forstå at unge i dag ikke ser lyst på fremtiden. De ser ikke et trygt, rettferdig og oversiktlig samfunn foran seg. De ser ustabilitet, usikkerhet og politikere som “følger situasjonen nøye” uten å løse noe som helst. Mens vi som var unge på 80- og 90-tallet trodde verden bare kunne bli bedre, vokser dagens unge opp i en verden der alt ser ut til å bli verre – og det raskere for hver dag som går.
Jeg tror ikke dommedagen banker på døra. Men jeg tror vi må anerkjenne at bekymringen ikke er overdrevet, men berettiget. Vi befinner oss i en lavintensitetskrise som vil prege hverdagen vår i mange år fremover. En jevn tilstand av uro, mistillit og frykt for at vi nærmer oss en ny verdenskrig.
Derfor trenger vi politikere som gjør mer enn å uttrykke bekymring. Vi trenger ærlig lederskap, tydelige verdier og konkret handling. Vi må beskytte demokratiet mot både ytre og indre trusler, knuse rekrutteringen til kriminelle nettverk, ruste ungdom for AI-tiden og sikre at de mediene som faktisk holder oss opplyst, får overleve.
Jeg forstår godt at unge mennesker ikke ser optimistisk på fremtiden. Og det er nettopp derfor vi må gjøre alt vi kan for å gi dem troen tilbake. For de fortjener det vi tok som en selvfølge: et samfunn som går fremover og ikke bakover.
