HansPetter.info

teknologibrief

Retten til å slippe å bli filmet er verdt et forbud

7. oktober 2026 av Hans-Petter Nygard-Hansen

Norge er det første landet i verden som vil forby smartbriller med kamera og AI der folk samles. Forbudet er riktig, men det kommer til å bli en papirtiger hvis vi stopper ved stedene og glemmer produktet. Det som står på spill er retten til å være til stede blant andre mennesker uten å bli registrert av en maskin.

Claude har gjort research og skrevet utkastet, mens Hans-Petter har verifisert, kontrollert, redigert og publisert.

I juli skrev jeg at daværende digitaliseringsminister Karianne Tung overvurderte loven og undervurderte Meta. Hun avviste et forbud mot Metas smartbriller med argumentet om at vi ikke kan forby alt vi ikke liker, og at det er brukeren som har ansvaret hvis brillene misbrukes. Jeg argumenterte for et midlertidig og teknologinøytralt forbud, der bevisbyrden lå hos produsenten og ikke hos alle oss som ufrivillig blir filmet.

Mandag 4. oktober kom snuoperasjonen. Fire uker etter at han overtok som digitaliseringsminister, varslet Torgeir Micaelsen at regjeringen vil foreslå et midlertidig forbud mot slike briller i parker, på strender, i museer og kjøpesentre, på skoler, i barnehager og på lekeplasser, og i helseinstitusjoner og steder med garderober og dusj, slik NRK og TV 2 har omtalt. En ekspertgruppe skal foreslå permanente regler, og det skal åpnes for unntak for sårbare grupper som har nytte av teknologien. Ifølge Reuters er Norge det første landet som går så langt.

Jeg er glad for beslutningen. Samtidig mener jeg at den viktigste jobben fortsatt gjenstår.

Friksjonen er flyttet over på oss andre

Alle teknologier fjerner en form for friksjon og skaper en ny. Smartbrillene gjør det nesten friksjonsfritt for brukeren å filme, ta opp lyd og spørre en AI om det han eller hun ser. Prisen betales av alle rundt, som mister muligheten til å vite når de blir registrert, hvem som får tilgang til opptaket og hva det brukes til.

Det er derfor feil å omtale dette som et spørsmål om forbrukervalg. Den som kjøper brillene, tar et valg på vegne av alle han eller hun møter. Datatilsynets direktør Line Coll har pekt på at personvernforordningen i utgangspunktet ikke regulerer det privatpersoner gjør i private sammenhenger, og forskere ved UiO har vist at det er vanskelig å følge norsk lov med slike briller selv ved helt vanlig bruk.

Avsløringene tidligere i år om at underleverandører i Kenya så intime opptak fra Meta sine briller, som ITavisen og Tek.no omtalte, viser hvor lang kjeden bak et opptak egentlig er. Da er samtykke en fiksjon, og ansvaret blir så pulverisert at ingen står igjen med det.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

DN har et poeng, men trekker feil konklusjon

DN skrev på lederplass at forbudet hviler på usikkert grunnlag. Avisen har rett i at et stedsbasert forbud blir krevende å håndheve. Ingen vakter kommer til å sjekke brillene til folk på badestranden, og politiet henla over 30.000 saker på grunn av manglende kapasitet i fjor, ifølge Riksadvokaten.

Konklusjonen jeg trekker av dette er motsatt av DN sin. Når etterhånds-håndheving ikke fungerer, må beskyttelsen bygges inn i produktet før det havner på nesen til folk. Et forbud på utvalgte steder er et nødvendig signal om hvor grensen går, mens den varige løsningen ligger i krav til selve teknologien. Det betyr en tydelig og umulig å skjule opptaksindikator, lokal behandling av data der det er mulig, forbud mot ansiktsgjenkjenning av tredjepersoner, et forbud mot å bruke opptak av andre til AI-trening uten uttrykkelig samtykke, og uavhengig kontroll før salg. Ekspertgruppen bør få et mandat som handler om produktkrav, og ikke bare om hvilke steder som skal skiltes.

Forbrukerrådet tok samme dag til orde for at optikerkjedene burde stanse salget til det er avklart om brillene er lovlige. Det er et rimelig krav. Det er vanskelig å forsvare at et produkt selges aktivt i norske butikker mens regjeringen samtidig mener det er så risikabelt at det må forbys i det offentlige rom.

Ledere kan ikke vente på loven

Det som opptar meg mest, er hva dette betyr for ledere. Lovforslaget kommer først om en stund, og permanente regler ligger enda lenger frem. I mellomtiden står rektorer, sykehusledere, treningssentre, kjøpesentre og arbeidsgivere overfor det samme valget. Skal brillene være velkomne i møterommet, på legekontoret, i klasserommet eller på kundesenteret?

I «Mennesket vs Maskinen» skrev jeg at vi må kontrollere teknologien og ikke la den kontrollere oss. Det gjelder også her. Ansvaret for hvor slike briller hører hjemme kan ikke delegeres til en produsent i California eller til en lov som ennå ikke er vedtatt. En virksomhet som tar tillit på alvor, bør allerede nå bestemme seg for hvor menneskene den har ansvar for skal kunne være til stede uten å bli filmet, og si det tydelig.

I «Tilkoblet og til stede» var poenget mitt at tilstedeværelse er en forutsetning for gode relasjoner. Smartbrillene utfordrer dette på en ny måte. Når du ikke lenger vet om personen foran deg ser deg eller registrerer deg, endres samtalen. Folk blir mer forsiktige, mindre spontane og mindre ærlige. Det er en sosial kostnad som aldri dukker opp i et regnskap, men som vi alle kommer til å merke.

Et forbud som kjøper oss tid

Det beste argumentet for et midlertidig forbud er at det gir samfunnet tid til å tenke før teknologien rekker å bli normal. Når noe først er utbredt, blir hver regulering dyrere, vanskeligere og mer konfliktfylt. Norge har nå en sjelden mulighet til å sette standarden før vanen setter den for oss.

Hvis regjeringen bruker tiden godt, kan Norge vise resten av Europa hvordan man regulerer kroppsnær AI på en måte som både gir rom for nytte, for eksempel for svaksynte, og samtidig beskytter alle som aldri ba om å bli filmet. Hvis tiden brukes dårlig, blir forbudet en velment dugnad som ingen håndhever. Det avgjørende blir om ekspertgruppen tør å stille krav til produktene, og om vi som ledere, foreldre og medmennesker tør å si fra om hvor grensen går lenge før loven gjør det for oss.

Kilder:

Relaterte artikler